At Ap ønsker seg regjeringsmakt, er nå opplagt. Men hva vil de gjøre med makten, det er det langt vanskeligere å få fatt på. Kanskje fordi det knapt er salgbart. Selv med riksmediene på sin side. Som sistnevnte vanligvis koordinert, heller ikke vil eller kan fortelle om, helt skummelt dette. Men at valget til høsten er Jonas Gahr Støre sin siste sjanse til å bli statsminister, det synes klart. Han står i veien for seg selv som en gammel, «grå» katt blitt. Selv solbrenthet til sommeren kan ikke realitetene helt tildekkes. Det er litt synd på ham, han vil så gjerne. Men noe mangler. Og partiet har ikke en Torbjørn Berntsen i reserve. Og Trond Giske er utgått på dato. Selv med riksmediene på sin side er det tydeligvis vanskelig å sparke liv i gamle skrotter. De foretrekker Erna Solberg med samme politikk.
Kalkylene i politikkens verden går ut på hva som lønner seg kortsiktig, ikke hva som langsiktig er best for landet. Parti-streberne mauler på, nær som hakk i plata. Akkurat det er dessverre det triste – nemlig at det gjelder partiene generelt. Det enkleste, nemlig å sette fedrelandet først, synes totalt upåaktet, som altfor gammeldags blitt. I et land som svømmer i oljerikdom, korrupsjon og overmot. Som slik tiltrekker seg den feile sorten. Men kanskje slår til slutt den sunne fornuften igjennom, før det er helt for sent, i et høstens protest-valg, for positiv reell forandring. Løgnere liker ikke sannhet. Derfor arbeider riksmediene, folkets fiender, mot Norge og det sanne demokratiet. Samt for globalismen.
Nedsidene av innvandring og globalisme turde være godt synlige. Selv om sterke krefter, nær desperat nå, forsøker å tildekke sannheten. Men å innrømme å ha tatt feil, samt senest en feilaktig Covid19 administrasjon, det sitter langt inne. Motivet, det å komme over sperregrensen, burde spesielt tilhøre KrF. Dog skal vi tro Resett-kronikken 30/4/21 «KrF vil ta imot tusenvis av kvote-flyktninger og hundrevis fra Moria -leiren», er dette noe som på engelsk kalles «double-down» dvs mer av det samme, noe som den samme personen betegnet som «bid’em high and sleep in the street»- politikk. Resett-redaksjonen skrev før helgens KrFs landsmøte på basis av opplysninger fra noen på innsiden. Stakkars partileder Kjell Magne Ropstad, han må ha flere enn Knut Arild Hareide å gremmes over. Unnskyld meg, men min oldefar hadde et utrykk med en 1895-gyldighet fremdeles: «Du kan sende en stut til Amerika, men du får ikke annet enn en stut tilbake».
Og når vi først snakker om stuter, hele Stortinget synes fylt med selvgode stuter på tvers av alle partigrensene. En stute-forsamling som har glemt all nasjonal retningssans i sitt egoistiske karrierejag, enten det – eller de tør ikke lenger annet. Men uansett stuter eller kviger, for ikke å forglemme sistnevnte, «innavlen» må forfriskes med nytt blod. Prosjektet heter «Stortings-fornyelse» og må gis prioritet, om selv alle de nåværende representantene ryker ut. For hva har vi folket å tape på det? Nye reelle folkerepresentanter, ikke parti-representanter må på plass om demokratiet skal ha en sjanse, til en gang å «begynne å fungere». Alternativet er et fortsatt «skjult diktatur» hvilket riksmediene vil og sloss for, på innpust og utpust, hver dag i uken, tro ikke annet. Og verst, finansiert av staten, med dens vitende vilje. NRK vårt Pravda også.
Så da er vi tilbake til dagens overskrift om motivene og kalkylene. Om valget kun som en demokrati-fasade hvorved fordelsfolkene lurer oss trill rundt. De vil ingen forandring i sin ønskede tornerose-sovende verden ha. Med skjult, og ikke-skjult korrupsjon og nepotisme. For den ikke-skjulte korrupsjonen er UD selve «ball-fordeleren» og u-hjelpen og utenrikspolitikken det store flytende isfjellet hvor vi kun ser spissen, ikke den store massen under havflaten. EU er økende korrupt, FN har alltid vært det. Det internasjonale spillet er råttent. Alle de aktive aktørene vet det. Men før de selv er ute av rød sone (som pensjonerte), holder de egoistisk kjeft. Ikke jeg, hvilket forklarer hvorfor riksmediene ikke vil trykke meg.
Jeg pretenderer ikke å være all-vitende ei eller å ha detalj-løsninger. En venn av meg som ledet en stor bedrift fikk spørsmål om å bli styreformann i et annet næringsforetagende. Han kjente til dets administrerende direktør og takket nei (til å bli styreformann) med disse ordene: «For å ha ansvaret for den direktøren, må man sitte oppe i brystlommen hans dag og natt og passe på, så tusen takk, nei-takk». Men i det offentlige, i motsetning til eier-styrte bedrifter, er der ingen som passer på bunnlinjen ei heller disiplinen av en truende konkurs gjennom dårlig drift. I det private er det litt snusk, men den virkelige korrupsjonen tilhører den offentlige sektoren og mest innen den internasjonale. De av oss som har fulgt med på sosiale medier, har fått med seg så pass, at privat snusk er lommerusk sammenlignet med det som skjer på statsnivå i den store stygge globalist-verdenen.
Konklusjonen: La oss ta vare på Norge og sette oss selv først til en forandring. Allerede lenge nok har milliardene fått trille til utenverdenen gjennom u-hjelp og annen falsk politikk, bevisst tillatt av fordels-folkene samt, som følge av manglende stats-kontroll gjennom konforme overfladiske partiledere på autopilot, underordnet internasjonale konstellasjoner. De venter bare på Erna.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant
