Til tross for meldinger om økt vold mot skolelærere de siste decenniene, og særlig de to–tre siste årene, virker det som om årsaken til denne utviklingen er noe få vil si noe om. Hva som er forklaringen på det, er det vanskelig å få svar på, men det kan virke som om lovgiving, tabuer og taushetskrav legger skjul på slike saker og fører til mangel på vilje og evne til å se nærmere på problemet. Å få en forklaring på en utvikling som i stor grad politikerne og myndighetene må ta ansvaret for, møter motstand nettopp fra skolemyndigheter og politikere. For en forklaring vil bety at man blottstiller de stygge sidene ved den politikken som har vært ført og som føres i den politiske korrekthetens navn.

Ifølge en artikkel i Aftenposten 6. april var volden mot lærere i Oslo-skolen i 2019 fem ganger så høy som i 2015. Volden har vært økende de siste årene, men med en del færre tilfeller i 2020, noe som kan skyldes corona-epidemien og mindre undervisning på skolen dette året. Den volden det siktes til, er barn som skriker, biter og klorer, velter pulter og kaster gjentander veggimellom, og lærere som blir sparket i skrittet, slått i hode og mage, spyttet på og truet på livet. Utrivelige arbeidsforhold, med andre ord, og det er derfor ikke merkelig at Arbeidstilsynet har sett på forholdene, slik de gjorde i 2019, med tilsyn i 10 Oslo-skoler. Ni av skolene fikk pålegg om å gjennomføre tiltak til forbedring. Hva slags pålegg som ble gitt, står det ikke noe om i Aftenposten-artikkelen. Men leserne får vite at de ni skolene som fikk pålegg, har oppfylt Arbeidstilsynets krav. Skjønt da Arbeidstilsynet ba Utdanningsetaten i Oslo kommune å komme med opplysninger om tilstanden i skolene, ble tilsynet orientert om andre forhold enn det tilsynet spurte om. I en rapport skriver Arbeidstilsynet at man har forståelse for at Utdanningsetaten ville informere om andre forhold enn det som konkret ble etterspurt, men påpekte samtidig at tilsynets grunnlag for kontroll er bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven (sic).

Tillitsvalgt i lærerorganisasjonen Utdanningsforbundet, Jorunn Folkvord, sier til Aftenposten at det i praksis ikke har skjedd noe på 10 år når det gjelder vold i skolen. Men da er Folkvord i sannhet beskjeden. Vold i Oslo-skolene har vært et stort problem i minst et par tiår. I desember 2001 kunne Aftenposten melde at i 2000 og første halvår av 2001 ble 143 lærere i Oslo skadet av sine elever mens de var på jobb. Ren vold i form av slag utgjorde 105 av tilfellene, men lærere opplevde også å bli bitt, sparket og utsatt for trusler. Tallet på trusler resulterte i 17 yrkesskader (hva nå dét måtte være) i første halvår av 2001, og det var flere enn tallet for hele det foregående året, meldte avisen den gang.

Kulturkollisjon

– Det er veldig alvorlig, sa hovedverneombud for Oslo-skolene, Knut Myhrer, i 2001 om volden i Oslo-skolene. Skoleetaten i byen oppfordret den gangen til å anmelde alle tilfeller av vold, og fikk støtte av alle rektorene på Oslos skoler. Men ifølge Myhrer ble vold svært sjelden anmeldt. Grunnen til det var at lærerne fryktet represalier fra elevene. I de fleste tilfellene måtte læreren møte den aktuelle eleven daglig etter en voldsepisode, påpekte Myhrer. Han mente derfor at skoleetaten måtte ta ansvaret for å politianmelde vold i skolen på vegne av lærerne. I tillegg til de voldelige elevene hadde også vanlige elever blitt råere og råere og mistet respekten for lærerne, påpekte Myhrer, altså i 2001.

I 2004 var Myhrer igjen og uttalte seg til mediene, denne gangen til VG, da han sa at vold i skolen var blitt et dagligdags fenomen, og at toleransen for vold dermed var blitt større. I samme anledning sa professor i pedagogisk psykologi ved Senter for atferdsforskning i Stavanger, Erling Roland, at det var vanskelig å dokumentere hvor mye vold mot lærere som finner sted i den norske skolen. Han mente at det var underrapportering om vold og store mørketall på dette området.

Men for over 20 år siden angrep elever ikke bare skolelærere i Oslo. De gikk også til angrep på hverandre. I 1999 sa politiavdelingssjef Ola Bakken på Stovner politistasjon at det bare var tilfeldig at ingen var blitt drept i grove voldstilfeller i Oslo-skolen.

– Nå ser vi en kulturkollisjon på ordentlig. Blant våre nye landsmenn finnes det en del som kommer fra en kultur hvor folk ikke kan bli enige på en fredelig måte. De blir aldri ferdig med en sak. Det er øye for øye og tann for tann, sa Bakken til Aftenposten 27. april 1999.

Når man går gjennom dagens medieoppslag om vold i skolen, finner man ikke beskrivelser som for 20 år siden ble ordlagt på den måten Knyt Myhrer og Ola Bakken gjorde da. Det kan skyldes at volden i dag er av en annen karakter og begås av personer med en annen bakgrunn enn dem de refererte til den gangen. Men siden så lite sies om bakgrunnen for volden i norske skoler, er det ikke mulig å vite hva forskjellen skulle være. En forklaring på at ordbruken til Myhrer og Bakken ikke forekommer i dag, kan være at utviklingen i samfunnet går i ei stadig mer politisk korrekt retning og gjør det umulig å ordlegge seg slik de gjorde den gangen.

I en sosionomspråklig og realitetsfiltrert reportasje i tidsskriftet Omsorg på denne tiden var det, med dagens målestokk, et mer tidsriktig språk som ble brukt om en av datidens versting-skoler i Oslo. På Gran skole i bydelen Furuset var det mye mobbing, vold og slåssing og en generell uro langt ned i klassetrinnene som fikk skoleledelsen til å reagere. Resultatet var et tverrfaglig samarbeid med ressurspersoner fra flere etater i bydelen, der man særlig la vekt på foreldresamarbeid og foreldremøter for ulike språkgrupper og for foreldre med særskilt «sårbare» barn. Overskriften i bladet Omsorg var: «Fra uro til iver og entusiasme på Gran Skole», med bilder av to innvandrerbarn i konsentrasjon over et sjakkbrett i skolens juniorklubb. Hva som ble utgangen på denne historien, ligger utenfor rekkevidden til dette skriftstykket. Lederen for prosjektet opplyste til tidsskriftet at man mot slutten av år 2000 måtte ha funnet bedre strukturer og rutiner på skolen for å gjøre tiltakene mer permanente.

Et par år tidligere, i 1997, ble det delt ut brosjyrer for kurs i effektive forsvarsteknikker, martial arts, for barn på Furuset og Lindeberg skoler, arrangert av Oslo Zen Kung Do Klubb. Det er uvisst om det hadde noe med tiltakene på Gran skole å gjøre, men at det hadde noe med barn og vold i disse bydelene å gjøre, kan det neppe være tvil om.

Nasjonalt problem

En annen forskjell fra i dag og tilstanden i skolene for 20 år siden, er at vold den gangen i stor grad skjedde i Oslo-skolene. I dag er vold mot lærere i norske skoler blitt et fenomen som «velsigner» hele landet, vold i skolen er blitt en slags nasjonal normalitet, men hvis årsaker fremdeles ligger i skyggenes dal. I slutten av mars i år kunne Østlands-Posten melde at det i løpet av siste halvannet år har vært 70 voldsepisoder ved Stavern skole, to av dem handlet om en elev som hadde gått mot lærere med en kniv. Nylig meldte Drammens Tidende at det i fjor ble det registrert et rekordhøyt antall vold og trusler mot ansatte i skolene i Drammen. Det var  215 voldstilfeller, noe som er en kraftig stigning fra år 2016, da det ble meldt fra om 65 slike «episoder». Avisen rapporterte også om en sjokkerende vold som strekker seg helt ned til barneskolen. Da har avisen ikke fått med seg at det er i barneskolen at vold mot lærere forekommer oftest, og at dette er en sak det har vært skrevet om i mange år, og som vi skal komme tilbake til etter hvert.

I 2018 kunne tidsskriftet Utdanning melde at minst én av tre lærere i barneskolen har vært utsatt for vold og fysisk skade i løpet av det siste skoleåret, mens bare sju og én prosent av lærerne i henholdsvis ungdomskolen og videregående skole har opplevd det samme. Den aktuelle rapporten fra Respons Analyse på oppdrag fra Utdanningsforbundet viste også at 36 prosent av lærerne i barneskolen hadde blitt truet ellet trakassert en eller flere ganger i løpet av det siste året. De tilsvarende andelene i ungdomsskolen og i videregående skole var på henholdsvis 29 og 16 prosent.

I et innlegg i Stavanger Aftenblad i 2018 skrev lektor Marianne Logan at det lokalt hadde rast en debatt om manglende åpenhetskultur om vold i skolen, og at det var en stor grad av underrapportering av vold i Oslo-skolene, der det i 2017 ble meldt om tre ganger så mange volds- og trusseltilfeller som i 2015. «Men det er ingen grunn til å tro at Oslo-skolene er et enestående eksempel. I en undersøkelse utført av Norsk Lektorlag kom det fram at halvparten av dem som svarte på undersøkelsen, ikke torde å varsle ledelsen om slike hendelser, fordi de fryktet negative reaksjoner. Varsling om mobbing, uro og vold holdes skjult. Hvorfor, all den tid registrering av omfang og fri debatt om dette ville ha kunnet avstedkomme forbedringer? I stedet ser en at det er krefter internt i organisasjonene som motvirker dette», skrev lektoren.

Mest vold i barneskolen

Marianne Logan forklarte tausheten og underrapporteringen med at skolene vil skjule vold og bråk for å unngå å bli stemplet som problemskole. Denne ukulturen, disse selvbeskyttende mekanismene må opp på et politisk nivå, slik at det kommer på plass et annet system eller en ny struktur i skolen hvor en nødvendig åpenhetskultur kan lønne seg. Incentivene for å holde kjeft fjernes, slik at ikke lærerne må stå alene med problemene, påpekte lektoren. På dette tidspunktet hadde lærer Simon Malkenes allerede gått ut og beskrevet forholdene ved Ulsrud skole i Oslo og fått en så ublid behandling av skoleledelsen at han ble sykmeldt. Overfallet og nesten-drapet på lærer Clemens Saers på Oslo Handelsgymnasium, som ikke ble meldt til Arbeidstilsynet, var da under behandling i Oslo tingrett. Like før hadde arbeidsminister Anniken Hauglie stått fram og vært rystet over utviklingen i Oslo-skolene, der det, ifølge Utdanningsetaten i Oslo, ble registrert 3170 volds- og trusselhendelser i 2017. Det ble meldt om 436 hendelser i kategorien «svært alvorlig», noe som nesten var en dobling frå året før, i 2016. Tallet på «alvorlige hendelser» økte fra 674 i 2016 til 1219 i 2017, mens «lite alvorlige hendelser» økte fra 1039 til 1515. De fleste utøverne av vold og trusler var i alderen fra 6 til 12 år.

– Det er helt uakseptabelt. Vi skal ha nulltoleranse for vold og trusler i norsk arbeidsliv, sa Hauglie til VG.

– Både det faktum at det i hovedsak dreier seg om svært unge mennesker, i alderen 6 til 13 år, og at hovedtyngden av tilfellene er knyttet til 1–3 elever per skole, tilsier at dette både kan og vil vi gjøre noe med, sa byråd for oppvekst og kunnskap, Inga Marte Torkildsen (SV) til VG.

Den eneste «trøsten» i dette bildet er at volden i stor grad blir begått av elever i barneskolen som ikke er så fysisk sterke som eldre elever og som derfor ikke er i stand til å gjøre så store skader på mennesker og materiell som eldre elever. Det var i hvert fall konklusjonen til en lærer som ble intervjuet om saken. Men om ikke den fysiske faren for lærernes liv og helse er like stor ved angrep fra de yngste elevene, kan den psykiske belastningen være like tung, ble det påpekt ved samme høve.

Mangler ord

Opplysningene om volden i Oslo-skolen reiser flere spørsmål som det ikke ser ut til å finnes svar på. Hvorfor det særlig er elever i barneskolen som tyr til vold, har blitt forsøkt forklart med at de yngste elevene mangler språk til å kommunisere følelser. I en reportasje i Agderposten i april i 2020 om skolevold i Arendal sa en lektor på en av skolene i byen at voldelige barn er barn som har det vanskelig, som trenger hjelp.

– Det er en kombinasjon av elever som er syke og traumatiserte og elever som har problemer med å innordne seg fellesskapet. Vi har elever som opplever sitt første nei når de kommer på skolen. De mangler ord for å håndtere dette, sa rektoren til avisen.

Ifølge lærere i barneskolen i Oslo som ble sitert i Aftenposten 8. mai 2018, er ordbruken hos flere av barna svært grov, spesielt blant de yngre barna.

– Du ser unge barn kalle jenter for «hore». Det virker nesten helt dagligdags, noe som er helt forferdelig, fortalte en kvinnelig lærer.

– Jeg opplever at en del av dem er veldig frekke. Det har skjedd noe med vokabularet til en del av de yngste, fortalte en annen kvinnelig lærer.

Ifølge undersøkelsen til Utdanningsetaten i Oslo er det elever med spesialundervisning som står for mye av skolevolden. Hos elever med spesialundervisning var det 1612 «hendelser» i 2017, mens det i ordinære undervisning var 1549 hendelser. Ifølge Aftenposten fordelte de 1612 hendelsene i gruppa med spesialundervisning seg på like mange elever, mens de 1549 hendelsene blant elever med ordinær undervisning fordelte seg på knapt 88.000 elever i grunnskolen og videregående skole. Om det er noen etnisk komponent i dette «trusselbildet», sier undersøkelsen ikke noe om, hvis man skal holde seg til det mediene rapporterte om undersøkelsen.

Mangel på støtte

Et av de temaene som går igjen hos lærere som forteller om vold i skolen, er mangel på støtte og hjelp fra skoleledelsen og fra kommunen. Ifølge den ferske undersøkelsen fra Utdanningsforbundet som Jorunn Folkvord henviste til i reportasjen i Aftenposten 6. april i år, var det 40 prosent av de utsatte lærerne som sa at de ikke får nødvendig hjelp. Og bare 6 prosent av de tillitsvalgte sier at vold og trusler fra elever er et fast tema i medarbeidersamtalene.

I et oppslag i avisa Nordland i Bodø i 2018 fortalte en kvinnelig lærer om hvordan hun fikk mindre lønn etter at hun hadde blitt utsatt for slag og spark i en konflikt mellom to elever. Volden førte til at flere muskelfester under ribbeina hennes løsnet. I et møte med kommunen fikk hun kritikk for hvordan hun hadde håndtert situasjonen, både i klasserommet og i etterkant av hendelsen. Rektor ved skolen mente at hun måtte ta på seg skylden for det som hadde hendt, og at hun burde be foreldrene til elevene om unnskyldning.

Mangelen på støtte fra skoleledelsen var også tema i den rettssaken som lærer Clemens Saers anla mot Oslo kommune våren 2018 etter at en elev trengte seg inn i klasserommet på Oslo Handelsgymnasium i 2014 og tok kvelertak på Saers, slik at han ble livsvarig skadd.

– Problemet med vold mellom elever og mellom lærer og elever har vært skjult for offentligheten. Lærerne har lojalt fulgt ledelsen på den enkelte skole og Utdanningsetaten i Oslo sentralt ved ikke å omtale problemet, uttalte Saers i anledning rettssaken.

En årsak til at myndighetene ikke ser ut til å gjøre noe med det økende voldsproblemet i norske skoler, er en endring i opplæringsloven som ble innført i 2017. Denne lovendringen introduserte krenkelsesbegrepet i norsk skolelovgivning. I lovens § 9 A-3 står det: «Skolen skal ha nulltoleranse mot krenking, som mobbing, vald, diskriminering og trakassering».

De etterfølgende paragrafene i loven setter elevenes rett til et trygt og godt skolemiljø i sentrum. Ut fra paragraf 9 A-4 fjerde ledd er det elevene som bestemmer om skolemiljøet er trygt og godt, men ut fra paragrafens ordlyd kunne man tro at læreren knapt eksisterer. Det er elevenes rettigheter som er i fokus. Ut fra en rimelig juridisk tolkning av lovteksten er det også elevene som definerer hva som er en krenkelse.

I et innlegg i Klassekampen sist høst skrev Petter Mejlænder at den omstridte paragraf 9 A i opplæringsloven (krenkelsesparagrafen) i praksis har fratatt lærerne mulighetene til å gripe inn overfor elever: «Lærere som griper inn, risikerer påtale og lavere lønn når lønnspotten fordeles lokalt og skjønnsmessig av rektor i videregående skole. Resultatet er passivisering (av lærerne) og en økning i «uønsket atferd». En skal også merke seg at lærere er fraværende i den offentlige debatten om skoleverket, fordi de ikke tør si eller skrive hva de mener».

Mejlænder tok utgangspunkt i saken mot Simon Malkenes på Ulsrud skole i Oslo, som i 2018 fikk en personalsak mot seg fordi hans beskrivelse av skolehverdagen krenket elevene. Mejlænder viste i artikkelen også til hovedvernombud i utdanningsetaten i Oslo, Einar Osnes, som har sagt at omdømmebygging har ført til underrapportering av problemer i skolen og til «sminkede» statistikker. Dette har stått i veien for tiltak som kunne ha forhindret vold mot lærere, mener Osnes, ifølge Mejlænder.

Krenkelses- og hatkrimparagrafene

De lærerne som står fram og forteller om vold, beskriver ofte nødtvungent om hva som har skjedd, at de blir angrepet, slått, bitt og spyttet på og utskjelt i grove ordelag, slik at de sykmeldes, men de kommer ikke inn på årsakene til volden. Volden er bare noe som er der og som man ikke kan gjøre noe med. En kommentator som Petter Mejlænder sier at lærerne ikke tør si hva de mener. Andre peker på at grunnen til at lærere ikke tør, er at de er redde for å bli kritisert for ikke å mestre jobben sin, de frykter sine overordnede og er redde for å gå ned i lønn og for å sverte skolens omdømme.

Læreryrket er kanskje et av de yrkesområdene her i landet som er mest preget av politisk korrekthet. Mange (de fleste) lærere befinner seg politisk på venstresiden og stemmer med Ap, Sv og Rødt. Og på venstresiden finnes det omforente forestillinger om hvem som er sårbare i samfunnet. Det kan tenkes at en viktig komponent i den tausheten som finnes om vold i skolen, er at lærerne vil beskytte dem som begår vold, fordi læreren mener de voldelige elevene også er de mest sårbare. Dette kan være et element som gjør at voldsproblemene i skolen underslås av dem som rammes. Og begrepet problem er jo så å si rensket ut av språket til fordel for det mer «oppbyggelige» og «konstruktive» begrepet utfordring. Denne begrepsutskiftningen er foretatt i likhetens og demokratiets navn, men fungerer mer som et ledd i den politisk korrekte virkelighetsfornektingen som er blitt sentral i Norge, selv om man her til lands neppe har nådd så langt i politisk korrekt begreps- og språkomlegging som i Sverige og Tyskland, for ikke å snakke om USA, særlig i akademiske kretser.

Å si noe kritisk om (den voldelige) skolehverdagen i en skoleklasse, kan altså ut fra pragraf 9 A-3 i opplæringsloven oppfattes som en krenkelse av elevene. Simon Malkenes’ beskrivelse av det som foregikk i hans skoleklasse, ble ut fra denne tankegangen og lovbestemmelsen også oppfattet som en krenkelse av elever i klassen. Og det kom klart til uttrykk da elever i klassen på Ulsrud skole skrev et innlegg i Aftenposten der de påpekte den krenkingen som de mente at beskrivelsen til Malkenes innebar.

Som krenkelsesparagraf kan bestemmelsen i opplæringsloven på mange måter sammenlignes med paragraf 185 i straffeloven. Den forbyr, som kjent, å forhåne og true noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller nedsatt funksjonsevne. Ifølge § 185 i straffeloven er det den personen som omtales på en negativ måte som avgjør om det foreligger en krenkelse eller ei. Det samme gjelder i saker med utgangspunkt i opplæringslovens § 9 A. Subjektivitet og følelser hos den forulempede er med andre ord sentrale elementer i lovgivingen og i rettsanvendelsen på disse saksområdene.

Rettsstrid mellom kommune og fylke

Ved å lovfeste forbud mot krenking av elever har man også rettsliggjort (lovregulert) hverdagen og forholdet mellom lærer og elev, i stedet for å satse på en praktisk dialog mellom lærer, elev og ledelse for å løse konflikter. Og det har allerede kommet opp rettssaker der opplæringslovens krav og bestemmelser har vært tema. I Rana kommune i Nordland tok rektor ved en skole i kommunen i 2018 kontakt med politiet på grunn av en alvorlig hendelse ved skolen, der to elever var innblandet. Elever eller elevers foreldre kan melde en konflikt med en lærer til Fylkesmannen (eller Statsforvalteren, som det heter nå) etter at saken er drøftet med skolens rektor. Og det var også hos Fylkesmannen saken havnet. Den verserte mellom kommunen og fylket fram til i mars 2020, da Fylkesmannen (Statsforvalteren) ila kommunen tvangsmulkt for ikke å ha innfridd kravet om et trygt skolemiljø for de to elevene.

Kommunen har nektet å godta Fylkesmannens avgjørelse og har bedt om at Fylkesmannen gjør rede for hvordan hensynet til de øvrige elevenes skolemiljø og ansattes psykososiale miljø skal ivaretas i den tilspissede situasjonen som nå foreligger. Det gikk fram av en reportasje i Rana Blad i august at kommunen mener elevenes rettigheter etter opplæringsloven er i strid med de ansattes stillingsvern. I det siste brevet mellom partene ber kommunen Fylkesmannen om å klargjøre hvordan det vil være mulig å opprette et forsvarlig og trygt skolemiljø for de aktuelle elevene. Med utgangspunkt i svaret vil Rana kommune vurdere om det skal reises søksmål mot staten, framgikk det av reportasjen i Rana Blad.

Også i Sarpsborg pågikk det i fjor en sak mellom kommunen og Fylkesmannen om undervisningen ved en av skolene i byen, som Fylkesmannen mener ikke tilfredsstilte kravene i opplæringsloven. Her var det foreldre som brakte saken inn for Fylkesmannen, men hva konflikten nærmere bestemt går ut på, fikk leserne ikke svar på i en lang reportasje i Sarpsborg Arbeiderblad (i likhet med reportasjen i Rana Blad) i februar i fjor med overskriften «Nedslående rapport om Sarpsborg-skolen: En rekke lovbrudd».

Hva er krenking?

I en artikkel i Østlands-Posten i 2019 sa Utdanningsforbundets hovedtillitsvalgte i Larvik, Bjørge Riksjord, at lærerne selvsagt ønsker et trygt og godt læringsmiljø, men dette utfordrer lærernes rettssikkerhet. For hva er krenking? spurte han. I avisen kom det også fram at lærere i Larvik mente håndteringen av opplæringsloven har gjort at lærerne, av frykt for å krenke noen, vokter sine ord mer nå enn tidligere. Tålegrensene er jo forskjellige fra elev til elev og fra foreldre til foreldre, påpekte en Larvik-lærer.

– Noen kan oppfatte kritikk som krenking. Noen kan oppfatte beskjeder i plenum som krenking. Går man for tett på en elev og gir beskjed, kan det bli oppfattet som krenking. Men det er jo ikke nødvendigvis en krenking, selv om man ikke liker beskjeden man får. Skal man kunne oppdra, må man kunne påpeke noe som er feil. Ellers får man ikke endret noe, sa en annen lærer til Østlands-Posten.

På samme måte som § 185 i straffeloven brukes til å stenge for kritikk, kan krenkelsesparagrafen 9 A-3 i opplæringsloven brukes til å begrense eller hindre ytringsfriheten til lærere i skolen. Bestemmelsen om krenking i opplæringsloven er, som tidligere påpekt, en pendent til straffelovens paragraf 185. Den gir anledning til å bringe folk inn for retten og dømme dem for å ha vært stygge i kjeften om personer som føler seg krenket av såkalte hatefulle ytringer. Og lærere som vil fortelle «historier» med utgangspunkt i sin virkelighet, kan ikke bare fordømmes, miste jobb og få trekk i lønna, men også dømmes i retten til bøter og til fengsel. I likhet med § 185 gjør § 9 A det vanskelig å føre en rasjonell og demokratisk debatt i et samfunn der meningsrommet i tillegg innsnevres ved hjelp av nyere, importerte, allmennmoralske sanksjonsmekanismer som cancel- og woke-kulturen og identitetspolitiske argumenter. Visse samfunnsspørsmål og samfunnsområder blir dermed vernet mot kritikk, og vernet opprettholdes altså ved hjelp av lover, politisk korrekte tabuer, taushet og såkalt scenenekt både for skrift og tale.

Det er ikke bare i politikken at det skjer en rettsliggjøring når Norge slutter seg til internasjonale konvensjoner og i Europa blir fanget mer og mer inn i EUs juridiske nettverk. Det skjer også en rettsliggjøring (lovregulering) av folks meninger og forestillinger, slik det kommer til uttrykk i straffeloven og opplæringsloven. Det er bare noen år siden kjønnsidentitet ble lovregulert her i landet da Stortinget vedtok å skille mellom biologisk og juridisk kjønn. Det betyr at en biologisk mann som føler seg som en kvinne, nå med loven i hand kan definere seg som kvinne, og motsatt, en kvinne kan definere seg som mann.

Menn som føder barn

Denne juridiske nyskapningen er allerede i ferd med å prege virkelighetsoppfatningen i samfunnet. Det ble eksemplifisert nylig i en debatt i Nettavisen mellom Karoline Skarstein og stortingspolitiker Jenny Klinge (Sp), der Skarstein skrev at nå kan menn føde barn, dvs. kvinner som definerer seg som menn, kan føde barn, ifølge den nye loven. Slike juridiske menn, men biologiske kvinner, kan derfor ikke kalles mødre. Begrepet mor må derfor avskaffes og erstattes med fødeforelder, mener Skarstein. Hun legger seg dermed på den postmoderne, språkpolitiske linja som ved hjelp av språklige endringer vil forandre på «materialiteten» i samfunnet og skape mer mangfold. Men med språklige endringer som for eksempel «fødeforelder» i stedet for mor og far, og «hen» i stedet for han og hun, blir resultatet mindre språklig mangfold og heller mer sosialt og språklig enfold. Og dette ser også ut til å være et bevisst mål for alle aktivistgrupper på venstresiden og deres allierte i det offentlige administrasjonsapparatet.

Karoline Skarsteins Nettavisen-utspill ble kraftig imøtegått av Jenny Klinge, som påpekte at det er kvinnekropper og ikke mannskropper som føder barn. Og hun stilte spørsmålet om det er greit at ei lita gruppe som de transkjønnede skal vinne fram med og få aksept for påstander om at menn kan føde barn, og at ingenting handler om fakta, men bare selvoppfatning og flytende identitet? Sjefredaktør i avisa Dagen, Vebjørn Selbekk, gikk ut med støtte til Klinge og skrev at det er riv ruskende galt å omskrive grunnleggende anatomiske fakta bare for å tilfredsstille ei lita gruppe. Med henvisning til bestemmelsen om juridisk kjønn og til ordene kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk som ble tatt inn i straffelovens § 185 i fjor, skrev Selbekk at heldigvis har ikke myndighetene gitt transbevegelsen definisjonsmakten over biologien.

Men myndighetene er på god vei. I februar i år ble en transkvinne (mann) bedt om å forlate et kvinnetoalett i Stavanger, noe som skapte oppstyr og reaksjoner. Likestillingsombudet, Hanne Bjurstrøm, hevdet i denne anledningen at folket trenger mer kunnskap for å unngå slike hendelser i framtiden. Transkvinner er kvinner, og de bør få bruke det toalettet de ønsker, sa Bjurstrøm, i sannhet den «rette person» på den «rette plass» i vår tids politisk korrekte virkelighet.

I «kampens» hete mellom Klinge og Skarstein betegnet sistnevnte Klinges meninger og faktabeskrivelser som hatefull retorikk. Og med de endringene som er inntrådt i norsk lov med nyskapningen juridisk kjønn og inkluderingen av «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» i straffelovens § 185, vil veien ligge åpen for Skarstein til å bringe Klinge for retten for å ha krenket og forhånet henne. Norge er altså ingen sinke på dette rettsområdet. Landet kan godt kalles en pioner i en tid der det er fritt fram for at subjektivitet og emosjoner skal erstatte vitenskap. Bestrebelsene på å holde seg til fakta og intersubjektivitet i samfunnslivet og samfunnsforskning er blitt forkastet i det politisk korrekte norske samfunnet. Det er blitt et samfunn der politikerne deler ut juridiske rettigheter nærmest i blinde i troen på at det skal sørge for mer likhet, mer rettferdighet og demokrati. Men meningskorridorene snevres mer og mer inn, og samfunnet beveger seg stadig mer i retning av et meningstyranni på linje med «1984» og den totalitære staten. Og det skjer med støtte fra flertallet av folket, som lett lar seg manipulere av elitene som styrer vår tids politiske sirkus. Men som Jenny Klinge (det eneste fornuftige mennesket på Stortinget?) sa i debatten med Karoline Skarstein: «Dette er ein kamp om verdiar og kva slags samfunn vi skal ha».