Astrid Hoem under Arbeiderpartiets landsmøte i Oslo den 16. april 2021. Foto: Terje Pedersen / NTB.

Det er lett å forstå AUF-leder Astrid Hoem når hun sier det er svært ubehagelig å bli hetset og sjikanert på nettet. Til NRK sier hun at hun selv har opplevd så mye av det at hun ikke lenger ønsker å åpne meldinger fra fremmede. En som var på Utøya 16 år gammel den 22. juli 2011, blir naturlig nok satt ut av folk som skulle ønske at terroristen hadde drept enda flere.

Undersøkelser som NRK omtaler, viser at mange opplever netthets. Det betyr at fenomenet opptrer på to nivåer: et individuelt og et kollektivt. Det er viktig å skille de to tingene fra hverandre. For det er én ting å føle medlidenhet med et menneske som opplever noe ufint og vondt, men en helt annen å være vitne til et sosiologisk fenomen, der mange sier ekle ting mot andre.

Særlig vanskelig er det ikke å merke en politisk dimensjon ved det hele: Norge er blitt et uforsonlig splittet samfunn, og den mest avgrunnsdype splittelsen går mellom personer som assosieres med makteliten på den ene siden, og vanlige hverdagsslitere på den andre.

De som strør om seg med uttrykk som «landssviker» eller sjikanerer andre for utseendet, slik Hoem forteller om, er personer som ikke har ordet i sin makt – og da har man ofte ikke makt over så mye annet heller, for eksempel sin egen fremtid. For den som er uten solid bagasje fra før, er det ikke så lett å bygge seg en vellykket tilværelse i Norge uten på en eller annen måte å innynde seg den allerede bestående makten.

En slik tilnærming til livet passer dårlig for mange nordmenn, men historisk har mange ikke hatt noe valg, hva enten det var nessekonger eller storbønder som bestemte spillereglene. I dag er det ikke slik lenger, men noe har fylt makttomrommet disse etterlot seg.

Man skulle kanskje tro at de mange forpjuskede individene som lever i indre eksil landet rundt, ville være en naturlig målgruppe for Arbeiderpartiet. Men slik er det ikke.

Blant de forpjuskede blir AUF-lederen, sin unge alder til tross, kanskje mest av alt oppfattet som en representant for en maktelite som mange mennesker landet rundt ikke bare mangler takknemlighet til, men rett og slett hater. Det er neppe galt når Hoem sier at det finnes mye hat mot AUF.

Hat er en dobbelt destruktiv følelse, for det kan ødelegge både den som bærer på det, og omgivelsene, selv om de færreste griper til våpen.

Men den som måtte hate Astrid Hoem i dag, er neppe i stand til å hindre henne i å lykkes politisk ved å kalle henne «landssviker», for de fleste som lever OK liv og selv ikke hater, vil reagere negativt på stemplet.

Når Erna Solberg rykker ut til Hoems forsvar, vil det derfor snike seg inn en følelse av at det er et medlem av makteliten som forsvarer et annet mot det statsministeren kom i skade for å kalle «sammensuriet».

Politisk er det mest interessante spørsmålet hvorfor det er endel mennesker i Norge som hater makteliten generelt og Ap/AUF spesielt.

Historisk er det langt fra nytt at småfolk hater makten både i inn- og utland, men i etterkrigstiden har man hatt en følelse av forholdsvis kort avstand mellom folket og dets representanter i Norge.

Med teknologien, globalismen og overnasjonaliseringen er dette langt på vei borte. Den norske makteliten er i dag mest et tjenerskap for langt større krefter, som den selv innynder seg.

Men mange velgere synes jo fremdeles det gir mening å holde norske politikere ansvarlige for utviklingen i Norge. Og den er det ganske mange som ikke liker. Vi har endt opp med et to tredjedels-samfunn, der den forbigåtte tredjedelen er havnet i et konkurranseforhold med underklassen som er importert med masseinnvandringen. Dette er det suverent mest ødeleggende som har skjedd det norske samfunnet de siste femti årene.

Det er lett å tenke seg at de som kaller Hoem «landssviker», tilhører den tapende tredjedelen. Det er ikke så pent av dem, men hva om det er slik de føler det? Det er jo heller ikke sånn at AUF har problemer med alle som hater. Terroristsympatier hos palestinere er helt i orden så lenge det går utover et forhatt Israel.

Motviljen mot Arbeiderpartiet stikker imidlertid dypere, ikke minst fordi det gjennom historien, særlig fra og med andre verdenskrig, ofte har vist en nokså kynisk maktvilje, og gjerne har forsøkt å slette sine spor etter det som ikke tåler dagslys.

Det er verdt å merke seg at denne maktviljen, som etter hvert omfatter hele venstresiden, også har holdt seg med et vokabular som det ikke er særlig hyggelig å være på mottagersiden av. Thorbjørn Berntsen gikk i sin tid langt i å assosiere Carl I. Hagen og Fremskrittpartiet med nazismen fra Stortingets talerstol. Frp-ere som var på Hoems alder på den tiden, fikk også unngjelde.

I dag er ordbruken mer raffinert, men hentydninger til at man er høyreekstrem eller mentalt syk sitter fremdeles nokså løst hos venstresidens frontsoldater, AUF inkludert.

Det som er sikkert, er at ingen på venstresiden vil miste jobben eller se karrieren stagnere eller politiske dører lukke seg fordi de har innkassert et stempel som «landssviker». Den andre halvparten av dette resonnementet kan overlates som en øvelse til leseren.

Hoem fortjener sympati når hun blir lei seg for stygge stempler. Men med det samfunnsklimaet vi har fått i Norge, Europa og Vesten generelt, er ikke politikken noen kosestue. Man bør derfor tenke seg nøye om innen man går inn i den, og sørge for å beskytte sin egen privatsfære hvis man gjør det.

Ringvirkningene omfatter helt klart en bredere offentlighet enn politikken. Den underliggende realiteten er likevel den samme: Det oppmagasinerte sinnet som uttrykkes i netthetsen, viser frustrasjon. Når AUF-lederen er adresse, blottstiller det også avmakt. Den avmakten er farligere enn de stygge ordene.

Kjøp Asle Tojes siste bok her!