Erling Marthinsen 
Det er mange dansker som har fått nok nå. Jonas Herby spør om nedstengningen har hatt noen effekt, og om effekten er proporsjonal med frihetsinngrepet. På bilde protesterer grupperingen Men In Black mot koronapass og massetesting lørdag 4. april. Foto: Martin Sylvest/Ritzau Scanpix / NTB
Ingenting tyder på at nedstengningen av Danmark har reddet mange liv. Samtidig er de voldsomme inngrepene i friheten – uten at effekten er påvist – helt ute av proposjoner. Dette skriver Jonas Herby i en kommentar i Berlingske.
Herby er spesialkonsulent i den borgerlig-liberale tenketanken Cepos. Han tar utgangspunkt i en kronikk av helseøkonom Jes Søgaard, som hevdet at regjeringens koronapolitikk har vært proporsjonal, og spart både liv og økonomi.
Herby mener det neppe er riktig politikk å stramme inn på et tidspunkt hvor smitten stadig faller, for så å opprettholde dette regimet i månedsvis, uten noen form for evidens på at dette virker positivt inn på smittespredningen.
Mit formål her er dog primært at vende Søgaards regnestykke. Søgaard tager udgangspunkt i en analyse, som antager, at forskellen i døde og BNP-udvikling i Danmark og Sverige kan tilskrives forskellen i nedlukningsstrategierne. På den baggrund viser analysen, at nedlukningen var en dyr måde at redde liv på.
Jeg lavede tidligt i pandemien analyser med lignende antagelser og konklusioner (jeg brugte dog konkrete estimater for omkostningerne ved nedlukningen frem for at sammenligne med Sveriges BNP-udvikling).
Søgaard påpeker at BNP har falt like mye i Danmark og i Sverige, og konkluderer derfor med at nedstengning har vært en vellykket strategi. Men man må se på andre faktorer, hevder Herby.
Adskillige faktorer driver forskellene. For eksempel steg Danmarks BNP i 2019 – før nogen havde tænkt på nedlukninger – dobbelt så hurtigt som Sveriges. Forskellene i BNP-væksten er altså mere subtile end blot forskelle i nedlukninger.
Antall døde med påvist Covid-19 er også påvirket av andre faktorer enn nedstengning. Blant annet viser to studier at minst 20 prosent av dødsfallene kan forklares ved at vinterferien i store deler av Sverige falt i uke 9, akkurat da smitten eksploderte på skidestinasjonene i Alpene.
Herby henviser også til en fersk gjennomgang av over 80 studier som konkluderer med at effekten av nedstengning i beste fall er marginal. Det er vanskelig å finne noen sammenheng mellom dødsfall og graden av nedstengning.
Dessuten: Sverige ligger faktisk under EU-gjennomsnittet i andel koronadødsfall, og hadde samme forløp under desemberbølgen som nedstengte Tyskland opplevde.
Det virker som en unnlatelsessynd av Herby at han ikke nevner to faktorer som trolig er avgjørende for hvor hardt et land rammes av Covid-19. Den ene faktoren er generell folkehelse. Overvekt og underliggende sykdommer øker risikoen for sykdom og død etter smitte.
Den andre er selvsagt antall innvandrere: Denne gruppen smittes i langt større grad enn andre grupper, noe som Document har rapportert om flere ganger. 17.098 av 28.374 personer som har testet positivt i Oslo fra 15. juni 2020 til 20. april 2021 hadde innvandrerbakgrunn. Det utgjør 60,3 prosent av påvist smitte i hovedstaden.
Samlet set har coronapandemien kostet os godt fire pct. af BNP svarende til rundt regnet 90 milliarder kroner. Selv hvis nedlukningen havde forhindret svenske tilstande med 3.700 ekstra døde, ville det svare til en pris pr. kvalitetsjusteret leveår, der er tre-seks gange højere end det, vi normalt er villige til at betale.
Så selv hvis man regner som Søgaard, kan coronapolitikken næppe beskrives som proportional. Og reelt er regnestykket langt værre, fordi nedlukningerne har en relativt lille effekt på smittespredningen. Samtidig er helt elementære frihedsrettigheder – uden evidens for effekten – taget fra danskerne.
I mine øjne er det ude af proportioner.
