Når Oslo byråd stiller til debatt om høyere smittefrekvens blant innvandrere i byen og spørsmålet vs importsmitte fra utenlandsk arbeidskraft, blir det overtydelig at det rødgrønne byrådet har fastlåste rammer for hva de får si: Innvandrere skal beskyttes mens polakker skal mistenkeliggjøres.

Byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo, Rina Mariann Hansen, var et ubeskrevet blad for vårt vedkommende. Hun stilte i Politisk kvarter for Raymond og viste seg som en politisk kommissær som angriper langs opptrukne linjer. Debatten blir forutsigelig og dreier seg ikke om fakta, men om hvor mye hun avslører seg. Hva er en rød byråd i stand til å si?

Hun får hjelp av programleder Ingunn Solheim som også er rød og aggressiv. Hun passer rett og slett ikke i Politisk kvarter, der programledere som Bjørn Myklebost har overrasket positivt ved å være kritisk også mot Ap-politikere som Støre.

Til gjengjeld overrasker Jon Engen Helgheim positivt. Helgheim har vokst når det gjelder å håndtere mediene. Han lar seg ikke vippe av pinnen, selv om begge motparter prøver.

Bakgrunnen var en rapport fra Folkehelsa som slo fast at det ikke var trangboddhet og utsatte yrker som var hovedforklaringen på høyere smittetall i innvandrertette bydeler. Document omtalte rapporten som sa at den kulturelle faktoren må antas å spille en stor rolle.

Da brenner tampen. Slikt er ikke lov å si og byrådet og NRK må drive brannslukking.

For Hansen var det utenkelig å gå den veien og hun begynte heller med sjikane av Helgheim: Hun hadde ledet mange ukentlige møter med innvandrerorganisasjoner om smittesituasjonen og kunne ikke erindre å ha sett Helgheim på noen av dem. Visste han hva han snakket om?

Helgheim sa at feilen byrådet gjorde var å ikke tidligere gå til innvandrerbefolkningen og be dem ta pandememien på større alvor. Dette klarte Hansen å vri til at Helgheim ville bruke kjeft. -Det nytter ikke å be folk skjerpe seg. Vi tror ikke på kjeft, sa Hansen.

Klassisk sosialistisk hersketeknikk som Helgheim gjennomskuet.

-Det er ikke kjefting å ta folk på alvor.

-Der jeg kommer fra er dette kjeft, repliserte Hansen.

-Da vet ikke jeg hvor du kommer fra, svarte Helgheim og fikk inn en fulltreffer.

Hvis Solheim hadde vært programleder og ikke aktivist selv, kunne debatten flyttet noen merkesteiner.

For Hansen sa at det var en stor ukjent faktor i FHI-rapporten. Det var riktig at trangboddhet ikke var hovedforklaringen, men man visste ikke hva det var. Det forble mystisk.

Da kunne programlederen svart at de samme smittetallene finnes igjen i ghettoene i Danmark og Paris: I Vollsmose og Saint Denis. Men det sier ikke Solheim eller norske journalister.

De er ikke interessert i å finne svarene, men hjelper den røde siden med å bygge forsvar.

Da Helgheim ble erstattet med en representant for industrien og tema skiftet til spørsmål om arbeidsinnvandring, snudde Hansen 180 grader: Nå var det ikke måte på skepsis til folk som kom utenfra. De satt jo ikke i karantene, men gikk rundt pågå byen.

Representanten for industrien svarte at de snakket om organisert arbeidsstokk, ikke tilfeldige arbeidere som kommer hver for seg. Det er to helt forskjellige ting.

Men akkurat som Raymond tillot Hansen seg å mistenkeliggjøre polakker. Det er forunderlig. Den mistenkeliggjøring de ikke vil ha når det gjelder deres «svake grupper», bruker de selv i fullt monn overfor polakker. Hører de ikke selv den kognitive dissonansen?

Tydeligvis ikke.

Den aggressive, militante formen blir bare mer og mer uttalt, nå også med representanter som Kamzy. Dette bærer bud om hvordan Oslos politiske kultur kommer til å arte seg i fremtiden.

NRK er agitprop-organ for denne nye kulturen for en ny befolkning. Solheim kunne nevnt at tallene for flytrafikken ut av Norge i påsken viste at turen gikk til land med høye smittetall. Men det gjør hun ikke. Slikt velges bort, bevisst eller ubevisst.

Eksodus fra Oslo har bare såvidt begynt.