Grégory Roose. Stillbilde: YouTube.

Hver gang en islamterrorist tar franske liv, utspiller det seg noen rituelle reaksjoner fra politikere og journalister som ikke forandrer noen ting, og etter sjokket, sinnsbevegelsen og kondolansene går det hele inn i glemselen, skriver den franske essayisten, forfatteren og debattanten Grégory Roose i Valeurs Actuelles.

«En reaksjon uten aksjon» kaller Roose ritualet, som har gjentatt seg etter en tunisisk innvandrers terrordrap på den 49-årige politikvinnen og tobarnsmoren Stéphanie.

Mønsteret gjentar seg uavlatelig, og tvinger franskmennene til en slags morbid akklimatisering til geriljakrigen som skjer rett fremfor øynene på dem.

Drapet i Rambouillet bør i stedet reise tvil om levedyktigheten til den modellen for sameksistens som er påtvunget av den rådende ideologien, mener Roose.

For disse terroraksjonene er det mest radikale uttrykket for masseinnvandringens uforenlighet med Frankrike.

Frankrike kan integrere individer, men ikke grupper, hevder han.

Vi kan (kunne?) assimilere individer, men ikke fragmenter av folkeslag som lever i Frankrike som diasporaer og finner ly i sine egne vaner, i en etnisistet som er spesifikk for dem selv, og i en religion – islam – som er uforenlig med alt som er fremmed for den.

Hva slags fremtid har franskmennene i sitt eget land når Afrika importeres dit? spør Roose retorisk. Hvis europeeres kolonisering av Afrika var galt, må det samme gjelde den andre veien.

Folk i Paris-forstaden Clichy-sous-Bois kommer for å få utdelt nødvendighetsartikler av frivillige under korona­lockdown i Frankrike den 7. juli 2020. Foto: Francois Mori / AP / NTB.

Den flerkulturelle sameksistensen er en fantasi, mener Roose.

Folkegrupper støter sammen, men de smelter aldri sammen. De tolererer hverandre så lenge det varer, men de forbrødres aldri oppriktig.

Frankrike er blitt oppdelt og adskilt i mindre grupper, og hvis innvandringen fortsetter, vil denne prosessen gå stadig lenger. Dette er uakseptabelt, mener artikkelforfatteren.

Hvilket land i verden ville akseptere at mange diasporaer kommer inn, påtvinger sin måte å leve på, og vokser raskere enn vertsbefolkningen? Vårt land gjør åpenbart det, og går da også ubønnhørlig mot ødeleggelsen.

Situasjonen er så alvorlig at det behøves remigrasjon, altså retur av innvandrere til hjemlandet, mener den franske forfatteren. Krigskirkegårdene er fulle av mennesker som ikke ofret livet for at etterkommerne skulle skiftes ut.

Det er ikke vanskelig å se skriften på veggen i et Frankrike hvor noen barn spør seg om fornavnet Pierre finnes utenfor bøkenes verden. Mange lokalsamfunn har allerede et afrikansk eller orientalsk utseende:

Gater i forgårs, bydeler i går, byer i dag, landområder i morgen. Løsrivelse i overmorgen?

Det er sivilisasjonen som står på spill, hever Roose.

Presidentkandidatene har plikt til å ta opp spørsmålet om remigrasjon. Å stanse migrasjonsstrømmen er ikke lenger nok, den må snus. Hvordan skal det gjøres? Løsningene er kjent: å slutte å finansiere vår egen kolonisering, å gjenopprette lov og grenser, og hjelpe til med å flytte tilbake til opphavslandene. Remigrasjon kan være frivillig, skånsomt og smertefritt.

Frankrike må gjøre et fundamentalt valg, konkluderer Roose:

Remigrasjon eller oversvømmelse. Remigrasjon eller underkuelse. Remigrasjon eller utslettelse.

Dilemmaet gjelder ikke bare Frankrike, men store deler av Vest-Europa. Frankrike er bare blant de første i løypa.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!