30 Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. 31 Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. 32 Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. 33 Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. 34 Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. 35 Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Joh 13,30-35

Etter at dommen mot politimannen Derek Chauvin falt, har flere kommentatorer gitt uttrykk for håp om at den skape forsoning mellom USAs sorte befolkning og de hvite. Hva de ikke vurderer, er om den gruppen av USA som krever et nytt USA nøyer seg med denne dommen. Alt tyder nemlig på at den woke-kulturen som har vokst fram de siste 10-årene krever langt mer enn dette.

Woke-ismen holdes ofte fram som et redskap for undertryktes rettferdige kamp mot diskriminering og trakassering. Den kan minne om Marx sin analyse av relasjonen mellom arbeid og kapital der han forutsetter at arbeidsklassen blir utbyttet av kapitalkreftene.

Woke-ismen handler ikke så mye om forholdet mellom arbeid og kapital, men mer om det vi kan kalle udefinerbare overgrep. Det er den enkeltes opplevelse av påstått undertrykkelse som man retter søkelyset mot. Det kan være små ting som et bilde på et museum (såkalt mikroaggresjon), at samfunnet nekter homofile eller transer aksept til at noen grupper systematisk blir undertrykt av staten.

Woke-ismen hevder at hele samfunnet består av relasjoner mellom innbyggerne. Den har sitt opphav i det postmoderne politiske prinsippet: En overbevisning om at samfunnet er formet av maktstrukturer og hierarki, som gjennom ulik grad av undertrykkelse bestemmer hva som kan erfares.

I motsetning til marxismen er ikke woke-ismen opptatt av klasser, men av grupper med felles identitet og at noen grupper i kraft av sin egen identitet undertrykker. Det innebærer at hvite heterofile menn, som man mener er på toppen av denne maktpyramiden, ikke har evnen eller mulighet til å forstå hvordan en sort lesbisk kvinne opplever den undertrykkelsen de selv verken ser eller erfarer. Men i likhet med marxismen er den like avvisende overfor klassisk kristen tro. Troen på en hellig guddom og hans vilje med våre liv er oppfattes som kulturimperialistisk både med hensyn til rase, seksualitet og kjønn.

Den hvite heterofile mannen må derfor akseptere påstanden om at den måten de forstår eller omtaler verden på, kan undertrykke andre. Det betyr ikke at det bare er hvite heterofile menn som undertrykker, men at de altså er på toppen av denne pyramiden. Woke-ismen handler da om å bli bevisst, våkne opp og se den undertrykkelsen de i utgangspunktet ikke har forutsetninger for å erfare.

Dette oppvåkningen finner sted gjennom studier av det som kalles interseksjonalitet. Som i postmodernismen er woke-ismen svært opptatt av språket. Postmodernister mener at det er språket som former virkeligheten, og derfor er språket noe av det første woke-ismen angriper, som da den amerikanske Kongressen vedtok å fjerne kjønnsbestemte ord fra Kongressens interne bruk. Men denne opptattheten av språket kan føre til enda mer utrivelige reaksjoner. Som da Universitetet i Uppsala forbød sine kantiner å bruke ordet «eksotisk frukt» ettersom det var hvite europeere som definerte frukt fra Østen som noe eksotisk, og dermed nedsettende for alle i Østen, til en rektor ved en skole i Oslo som sa at de ansatte måtte være forsiktig med bruken av begrepene mor og far.

Denne offermentalitetens evige jakt på normer, virkelighetsoppfatninger eller begreper som kan oppfattes som stigmatiserende eller diskriminerende er typisk for dagens woke-kultur. Det er ikke forsoning og nestekjærlighet man søker, men alt som kan opprettholde myten om undertrykkelse og splittelse. Ekte nestekjærlighet krever nemlig ikke av motstanderne at de skal bøye seg, knele i forkant av fotballkamper eller be om tilgivelse for handlinger de ikke har begått eller holdninger de ikke har.

Ekte nestekjærlighet tilgir sine motstandere, og det er en forutsetning for forsoning, Men den holdningen kan man ikke utlede av wokeismen. Det er derfor liten grunn til å tro at USA blir fredelig med det første. En bevegelse som har konflikt og kamp som grunnlag for sin eksistens må møte noe større enn seg selv for å se at også de må bøye seg skal det bli fred.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!