Gasskraftverket i Berlin Mitte, bygget i 1997. Foto: Georg Slickers / Wikimedia Commons.

Da EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen for halvannet år siden kunngjorde unionens nye «grønne giv», var det et signal om at «kampen» mot angivelig farlige klimaendringer ville stå helt sentralt i EUs politiske strategi i lang tid fremover.

De senere vedtakene om storslagne planer for massive, etter hvert fullstendige, kutt i CO₂-utslipp i løpet av de neste tiårene kunne gi inntrykk av at EU mente alvor: Utslipp av klimagasser, er farlig for menneskeheten, og det er ingen vei utenom å slutte med det. Og siden utslipp ikke kan unngås hvis man produserer energi med kull, olje eller gass, må disse erstattes helt av fornybar energi.

Selv den som ikke frykter at bruk av fossile energikilder truer med å skape et uutholdelig klimahelvete for menneskeheten, men bare venter på opphør av massepsykosen og kondemnering av hele dens politiske vesen, kan komme i skade for å gi EU en viss anerkjennelse for disse ambisjonene. Planene og vedtakene gir nemlig inntrykk av at unionen ikke bare tror på det den selv sier, men også er rede til å ta ubehagelige konsekvenser av det.

Forrige ukes nyhet om at EU-kommisjonen vurderer å definere gasskraft som bærekraftig energi i sin «grønne taksonomi», viser imidlertid at EU ikke nødvendigvis vil gjøre ord til handling. Dette fraværet av besluttsomhet truer med å undergrave hele unionens «grønne giv» og kampen mot klimaendringer, skriver Tagesspiegels økonomiredaktør Harald Schumann.

Ifølge Schumann er det oljeselskaper som norske Equinor og russiske Gazprom som har brukt lobbyister til å spre en myte om gasskraft som bærekraftig overgangsenergi før det utslippsfrie samfunnet blir virkelighet. Og dette har gitt handlingsrom for ni EU-stater som heller ikke vil slutte med kullkraft. Dermed frykter EU-kommisjonen at den ikke vil vinne noen maktkamp mot nasjonale regjeringer for å tvinge medlemslandene til å slutte med fossil energi, mener Schumann. EUs «månelanding» snubler i så fall allerede i tilløpet.

Men hvorfor er ikke EU-kommisjonen mer kamplysten på vegne av det «grønne skiftet»? Kommisjonen nøler ikke med å vise tenner mot land som Ungarn og Polen på en rekke områder, og truer sågar med domstoler og maktbruk. Hvis det virkelig er sånn at CO₂-utslipp truer med å utslette sivilisasjonen slik vi kjenner den, burde ikke kommisjonen være fullstendig kompromissløs når det gjelder klimakutt?

Forklaringen kan vanskelig være noen annen enn at EU-kommisjonen langt fra er overbevist om at CO₂-utslipp er så livsfarlige som det gis inntrykk av i svulstige klimataler.

Men fordi klimaideologi er blitt EUs offisielle religion, må unionen likevel gi inntrykk av at klimaet krever voldsomme forsakelser. Talene er løfter om bot og bedring, men når det kommer til stykket, er man ikke villig til å slutte å gjøre erklærte synder.

Klimaideologien krever bekjennelsesplikt. Men hvor mange er det som tror like blindt som Greta Thunberg? Tror EU-kommisjonen egentlig at CO₂-utslipp skaper farlige klimaendringer?

Hvis EU ikke lykkes med sin «grønne giv», mislykkes også det europeiske prosjektet, konkluderer Schumann. Det lyder mer som et løfte enn som en trussel.

For så lenge dette klimateatret pågår, vil Vesten svekkes og Kina styrkes. Under Bidens klimatoppmøte gav NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg nærmest inntrykk av at alliansens krigsmaskineri skal bli oljefritt. Geværene skal muligens smøres med Aloe Vera? De må tisse på seg av latter i Beijing.

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!