Under borgerkrigen overlevde den nå 58 år gamle trebarnsmoren Abla Barotta beskytning og sammenstøt. I dagens Libanon frykter hun en «langsom død». Den verste økonomiske krisen i landet på flere tiår har sendt rundt halvparten av befolkningen ut i fattigdom.

Barotta frykter at hun snart er en del av fattigdomsstatistikken.

En demonstrant holder opp en plakat med beskjed til regjeringen om å forlate landet så Libanon igjen kan ble et anstendig land. Foto: Bilal Hussein/AP/NTB

Hun forteller at selv de verste dagene under krigen ikke var så tøffe som dagens virkelighet.

– Under krigen pleide vi å gjemme oss i hus eller kjellere hver gang vi hørte beskytningen starte. Men hvordan kan vi i dag søke tilflukt for sulten, den økonomiske krisen, koronaviruspandemien og våre politiske ledere, sier hun.

– Den gang fryktet vi at vi skulle dø i bombardementene eller å bli skutt av snikskyttere. Nå frykter vi alt: sykdom, fattigdom og sult, sier Barotta,

Stemmen hennes forsvinner nesten når hun legger til: -Å bli skutt til døde er bedre, i det minste er det ingen langvarig lidelse … i dag lider og dør vi sakte hver eneste dag.

Tidligere denne måneden markerte Libanon at det var 46 år siden sammenstøtene startet mellom libanesiske kristne og palestinere, støttet av venstreorienterte og muslimske fraksjoner.

Sammenstøtene skulle vise seg å være starten på en 15 år lang bitter og blodig borgerkrig, som også trakk inn de regionale maktene Israel og Syria. I løpet av de 15 årene ble rundt 150.000 mennesker drept, mens 17.000 mennesker forsvant.

Men på tross av den bitre og voldsomme konflikten, med mye vold og kidnappinger, klarte mange likevel å leve ganske normale liv.

Hjulene i Libanons økonomi fortsatte å snurre, ikke minst på grunn av våpen og penger sendt til de stridende partene fra støttespillere i utlandet.

Men selv om konflikten endte i 1990, fortsatte den politiske splittelsen. Den politiske situasjonen i landet er nå nærmest helt fastlåst. Omfattende korrupsjon og vanstyre har ført landet ut i en alvorlig økonomisk nedgang. Landets skjøre middelklasse er tvunget i kne.

Siden 2019 har det libanesiske pundet mistet over 85 prosent av sin verdi mot dollar på det svarte markedet. Samtidig har man fått en kraftig prisstigning.

I supermarkedene har kunder barket sammen i jakten på subsidierte produkter som raskt forsvinner fra hyllene. På magert utstyrte apoteker er det nærmest blitt en skattejakt på medisiner.

Til tross for den vanskelige situasjonen, har myndighetene gjort lite for å demme opp for krisen, som ikke er blitt enklere av pandemien. Under koronapandemien har over 6.600 mennesker mistet livet.

Eksplosjonen på havna i Beirut i fjor, som kostet over 200 mennesker livet og ødela store områder, preger også fortsatt befolkningen sterkt.

-Krigen var stygg … men vi har aldri opplevd noe som denne økonomiske krisen, sier Barotta. Leiligheten hennes ligger i et område like ved havneområdet i Beirut. Leiligheten ble hardt rammet av eksplosjonen 4. august i fjor.

I dag er bygningen renovert, og nakkeskaden hun fikk i eksplosjonen, er leget. Men hun har altså likevel mye å bekymre seg over.

– Det å ikke vite om vi får nok mat på bordet dagen etter, slik har jeg aldri levd før. Det går av og til hardt utover nattesøvnen, forteller hun.

Den 63 år gamle tidligere tjenestemannen Jean Saliba bor i Karantina-distriktet, også det hardt rammet av eksplosjonen. Han sier at de ikke har sett snurten av myndighetene i tiden etter eksplosjonen.

– Hadde det ikke vært for penger og mat delt ut av frivillige organisasjoner, hadde vi ikke hatt krefter til å fortsette, sier han.

Saliba kaller monstereksplosjonen en kollektiv katastrofe som har fått krigens lidelser til å se ut som «en dråpe i havet».

– Under krigen kunne folk gå tilbake til jobb når bombingen avtok, forteller han.

Men med dagens arbeidsledighet på nærmere 40 prosent, har mange ikke jobber å gå til.

I et annet nabolag, Hamra, sitter Victor Abu Kheir i den lille barbersalongen sin. Han har ikke mye å gjøre.

– Det er dager da jeg bare har en kunde, eller kanskje to, forteller 77-åringen.

Han mener at tiden under borgerkrigen var mer barmhjertig enn dagens krise. Det sier han selv om han selv ble kidnappet en kort periode og overlevde skudd avfyrt mot salongen sin.

– Ingen foretrekker krig, men de dagene var faktisk bedre, mener han. Han forteller at han bare dro ned persiennene da bombardementene økte.

– Den gang fantes det penger, folk hadde det greit tross alt, sier han.