Nyheten om at 12 store og suksessrike europeiske fotballklubber, blant andre Juventus, Real Madrid og Manchester United, er blitt enige om å danne en felles, lukket superliga der i alt 15 lag spiller mot hverandre, er blitt møtt med unison fordømmelse både i og utenfor fotballen.
Både spillere, trenere, ledere og supportere Europa rundt har uttrykt sin misnøye med initiativet. Innvendingene er i hovedsak sportslig motiverte: Alle skal ha sjansen til å kvalifisere seg for å være med å konkurrere om de mest prestisjetunge titlene, sier for eksempel UEFA-president Aleksander Čeferin, som vil utelukke spillerne som måtte delta i superligaen fra de respektive nasjonenes landslag.
Landslagssjef Ståle Solbakken frykter at landslagsfotballen vil få et drepende B-stempel dersom de beste spillerne ikke er med. Tidligere Rosenborg-trener Nils Arne Eggen fremhever det usosiale ved at de aktørene i idretten som allerede har mest penger, vil grafse til seg enda mer.
Supportere i England protesterer også. Tilhengere av Liverpool, som er en av de 12 storklubbene, har erklært klubben som ble stiftet i 1892 for død. Manager Jürgen Klopp er forskrekket, og sier at han ikke engang har vært involvert i planene.
Det som gjør saken spesiell, er at den åpenbart handler om mer enn idrett.
En indikasjon på det er at Jonas Gahr Støre sier at en superliga vil «ødelegge fotballfellesskapet». Ap-lederen er ikke den eneste politikeren som er betenkt. Selv Storbritannias statsminister Boris Johnson og Frankrikes president Emmanuel Macron har uttalt seg negativt om planene. Også Italias og Spanias regjeringer skal være imot superligaen, skriver Politico.
Men hvorfor er akkurat dette så viktig at Europas politiske elite er bekymret?
EU-parlamentets president David Sassoli gir en pekepinn: I Europa tilhører fotballen folket, sier han ifølge Gazzetta dello Sport. Det er det jo ikke lenger så mye som gjør. Hva skyldes denne plutselige omsorgen for Europas folk? EU-eliten er jo i ferd med å avvikle nasjonalstatene, fylle opp territoriene deres med masse fremmede mennesker, og kaste vrak på hele den gamle samfunnskontrakten. Den politiske eliten har heller ingenting imot å gjøre seg selv til en adel, så hvorfor skulle ikke fotballeliten kunne gjøre det samme?
Saken er at idretten, fremfor alt fotballen, er den siste arenaen hvor det fremdeles er legitimt å markere både lokal og nasjonal patriotisme. Et initiativ som stenger igjen den ventilen for vanlige menneskers patriotiske følelser, blir dermed en potensiell risiko. For hvor vil disse følelsene ta veien hvis de ikke kan brennes av med sport?
For den som er interessert i antikkens historie, er det ikke vanskelig å se at den politiske eliten mest av alt er interessert i føyelige befolkninger. Romerske keisere holdt befolkningen i ro ved å tilby brød og sirkus, og det er ikke noe sirkus i dag som er viktigere enn fotball.
Men for pengefolkene i fotballen er patriotismen på klubbenes vegne ikke lenger nødvendig. Den kan sågar være et hår i suppen. For hvem andre enn supporterne er det som piper når spillerne går ned på kne? Er det ikke også en hel masse supportere som har tvilsomme politiske holdninger?
Etter pandemien vil lagene ha vent seg til å spille for tomme tribuner. Det er jo uansett tv-publikum som er viktigst. Hvis det er behov for å skape stemning på stadion for å lage bedre tv, kan man like gjerne hyre inn statister fra gaten til å synge supportersanger og vifte med bannere.
Superligaen er ganske enkelt punktumet fotballen setter for en globaliseringsprosess som har pågått på nær sagt alle andre samfunnsarenaer.
Og ved å fremmedgjøre de tradisjonelle supporterne, som blir forbannet når spillerne gjør avbikt for Black Lives Matter, blir fotballen et ekstra instrument til den flerkulturelle oppdragelsen av befolkningen. Det politikerne er redde for, er at folk skal oppdage at de er blitt lurt.
Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!