Man kan ikke gjenkjenne en moralsk og politisk utglidning hvis man selv har vært med på ferden. Det er dette som er i ferd med å skje i Vesten. Eliten er ikke i stand til å ta inn at eliten i USA er antiamerikansk. Det er ulogisk og selvmotsigende. Ja, men kun for den som enten har sovet i timen eller – NB! – selv er en del av den selvdestruktive, selvhatende trend.

Eliten hater ikke seg selv, vel å merke. De hater «de andre». Folket. Plebeierne.Dette er en gjenopplivning av motsetningene i det gamle Romerriket. Plebsen ble foraktet, men eliten fryktet dem.

Det andre punktet vi kan krysse av for, er antisemittisme. Denne har også hatt tid til å gjære lenge. Det har skjedd et umerkelig skifte fra anti-sionisme hos venstrefløyen til anti-israelisme hos eliten. Retningen er umiskjennelig, især for jøder. Men Merkel, Erna og EU insisterer på at de bare er rettferdige.

Jeg hørte en interessant observasjon fra Shelby Steele hos Mark Levin i natt: Venstrefløyen insisterer hele tiden på sin egen uskyld. Denne insisteringen på andres skyld er samtidig en frikjennelse av dem selv.

Det tredje punkt på listen er kristendomsfiendtlighet. Også her finner venstrefløyen, eliten og muslimer hverandre. De frikjenner hverandre gjensidig for jødehat. Islam er velkommen fordi eliten kan si at man må redusere kristendommen for at den nye religionen skal få plass.

Det akkumuleres mye dårlig samvittighet, frustrasjon og forvirring underveis. Felles for alle tre temaer er mangel på gjenkjennelse, som bunner i at man ikke lenger har de moralske hemninger som gjør at man står opp for USA, jøder og kristendommen.