Det er nå godt over et år siden vi ble rammet av korona. Den politiske håndteringen har vært svært kritikkverdig. Kan man si at vi er mer rammet av dårlig politikk enn av selve pandemien?

Det mener den danske legen Søren Schifter.

Schifter har en imponerende CV. Han mener den politiske håndteringen av Covid-19 har vært preget av dommedagsfantasier og skremselspropaganda fra første stund. Han tar utgangspunkt i Danmark, men beskrivelsen kunne like gjerne blitt brukt om den norske regjeringen.

De værste skrækscenarier blev stillet i udsigt, medmindre der blev handlet resolut med nedlukning og restriktioner. Også selv om den type indgreb aldrig tidligere har været anbefalet, selv fra WHO, og selv om indgrebene var og er uden videnskabelig evidens.

Mange borgere blev skræmt fra vid og sans, og man må gå ud fra det har været formålet. I modsat fald har alle de ansvarlige brug for intensiv kommunikationsuddannelse.

Skrekkscenarier har også vi sett, som legen som spådde 150.000 døde i NRK Debatten. Det var etter at Fredrik Solvang stilte spørsmålet og tiltakene var strenge nok.

I Storbritannia var det landets ledende epidemiolog Neil Ferguson som sto for skremselspropagandaen, han anslo dødstallene i Storbritannia til å bli opp mot 250.000. Han bommet ikke like grovt som den norske legen.

Selv brød Ferguson seg lite om smittevernstiltakene han var delaktig i å utforme, og inviterte sin gifte elskerinne i smug for en kosestund.

Svhifter beskriver en tilstand av «pandemisk massepsykose» som særlig har rammet de autoritetstroende og derfor mottagelige, skremte borgerne.

Skadevirkningerne vil det i bedste fald tage mange år at få repareret blot nogenlunde og en del af skaderne er irreversible.

Så kanskje jeg var inne på noe, når min første nedskrevne reaksjon om situasjonen var å parafrasere president Roosevelt: Det eneste vi har å frykte, er frykten i seg selv.

Ingen er motstander av fornuftige og begrunnede smittevernstiltak: Holde avstand, vaske hendene. Men enkelte av tiltakene er innrammet i det rene idioti. Hytteforbudet var det første eksemplet på hvordan sosialdemokratisk misunnelse tok over for fornuften. Deretter det ufattelige angrepet på en reellt sårbar bransje, serveringsbransjen. De stadig endrede reglene har gått fra vondt til verre til ekstremt.

Hva tenkte idiotene i Oslo byråd når de stengte ned kunstgalleriene, men lot kebabsjappene holde åpent? Uforståelig.

Og pressen har ikke bedrevet kritisk journalistikk, men fokusert på å rapportere smittetall og dødstall med gravalvorlige stemmer. Man snakker om døde av korona, mens det korrekte er døde som har fått påvist koronasmitte. Hvis f.eks. jeg dør i morgen, så er det vel lite trolig at min pollenallergi vil bli fremhevet som dødsårsak.

I denne sammenhæng har begrebet kritisk journalistik været svær at få øje på det seneste år, med enkelte undtagelser.

Et eksempel på ukritisk journalistik er en artikel, der for nylig blev delt bredt i pressen. Den viderebragte en af regeringens “eksperters” historiefortælling om, at restriktionerne har afværget 35.000 dødsfald. Det er ca. 2,6 gange det antal dødsfald med en positiv coronatest, der indtil nu er registreret i Sverige.

Schifter påpeker at avisene skrev at en gjenåpning av Danmark ville resultere i minst 870 innleggelser. Men virkeligheten ble annerledes, i dag er det 191 innlagte i landet. Og dessuten:

Selv hvis der var 870 indlagte, kan det aldrig være argument for at gennemføre samfundsskadelige restriktioner, som ikke virker.

Det er «garbage in, garbage out». Hva er formålet? Har pressen blitt maktens lakeier? Er formålet kun å skremme befolkningen til lydighet?

Det eneste formål, jeg kan forestille mig med modelleringerne, er, at de skal bruges til legitimering af regeringens politik. Det er ikke en opgave for “eksperter”, og det burde journalister og pressen generelt se kritisk på. Men intet sker.

Det finnes ikke evidens for at nedstengning av samfunnet har noen positiv effekt, skriver Schifter.

En af de seneste videnskabelige artikler, hvor problemstillingen er undersøgt, er publiceret i Nature, 5. marts 2021. Heri undersøges “the association between staying at home (%) and the reduction/increase in the number of deaths due to COVID-19”.

87 lande/regioner over hele verden er undersøgt med i alt 3.741 parrede sammenligninger. I 98,4% af sammenligningerne fandtes ingen signifikant sammenhæng. Og det her drejer sig vel at mærke om objektive data – ikke mere eller mindre subjektive modeller.

Mange svarer gjerne: Men se på Sverige! Men så enkelt er det ikke. Man kunne like godt sagt: Se på Skottland! De har høyere dødsfall per capita enn Sverige, tross drakoniske nedstengninger. Og i land som Taiwan og Japan har det ikke vært nedstengninger, og dødstallene er svært lave.

Den danske dr. med. påpeker også at det ikke finnes evidens for at munnbind virker. Riktignok publiserte The Lancet en artikkel som konkluderte annerledes, men dette beskrives som et rent bestillingsverk fra WHO. Studien baserte seg på observasjoner, uten randomiserte undersøkelser. Et vitenskapelig makkverk, mener Schifter, som viser til studier.

Søren Brostrøm kaldte undersøgelsen evidens. Men artiklen er ikke i nærheden af begrebet evidens. I bedste fald ved Søren Brostrøm ikke, hvad man forstår ved evidens, og i værste fald taler han mod bedre vidende.

Søren Brostrøm er leder for Sundhetsstyrelsen (på norsk: Helsedirektør). Han er absolutt ingen epidemiolog, han er faktisk gynekolog og ekspert på gravide kvinner.

Tilliten mellom politikere og store deler av befolkningen er nok en gang revet i filler.

De skader er for mange borgere uoprettelige, eller de tager i bedste fald mange år at genoprette. -“Trust takes years to build, seconds to break”.

Man burde fulgt anbefalingene fra The Great Barrington Declaration, som er formulert av tre ledende epidemiologer fra universiteterne Harvard, Oxford og Stanford, mener Schifter.

Konsekvensene av den elendige håndteringen vil bli langvarig.

I mange år fremover vil vi alle komme til at slæbe på denne klods om benet. Det er en regning, vi overlader til de næste generationer at betale.

Tænk engang, hvad vi kunne have investeret i, i stedet for denne meningsløse nationale selvdestruktion. Hvis du altså kan holde tanken ud.

Hva om vi investerte flere hundre milliarder i bedre sykehus, flere spesialsykepleiere, flere leger, rett og slett et sunnere samfunn?

Men politikere er flinke til å bruke penger når målene er uklare og vanskelige å definere. Derfor foretrekker de å bruke hundrevis av milliarder kroner på nedstengning, bistand, klimagalskap og (ikke minst) en hodeløs innvandringspolitikk.

Vi skattebetalere sitter kuet og måpende uten noen form for innflytelse. Vi får holde ut lidelsene, og betale regninga.

Inblik

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!