At store deler av venstresiden går inn for utvidelse av abortgrensen, når teknologien gir oss muligheten til å redde premature barn stadig, tidligere, er helt uforståelig, sier KrFs leder Kjell Ingolf Ropstad til avisen Dagen. Hva som er enda mer uforståelig, er hvor liten vilje det er til å forstå den virkelighetsoppfatningen som ligger til grunn for angrepene på de aller svakeste og ubeskyttede blant oss: De ufødte barna.

Kristne blir ofte angrepet for å ville innføre teokratiet når vi trekker inn Gud i politiske diskusjoner. Våre motstandere overser at det er Gud vi snakker om, ikke kirken og dens representanter. Dagens progressive liker ikke når konservative trekker inn Gud. Det er som de forstår at konservative uten Gud kun er nostalgi, totalt ufarlige og lette å utmanøvrere. Alt var nemlig ikke bedre før, og dermed er som regel debatten avsluttet før den i det hele tatt er kommet i gang.

Når Gud inkluderes, er imidlertid situasjonen snudd på hodet. Det skjer noe når vi våger å si at det er en selvinnlysende sannhet at mennesket har noen umistelige rettigheter gitt dem av sin skaper. At det er skapelsesfortellingen som legitimerer prinsippene den amerikanske uavhengighetserklæringen, vår egn grunnlov og Vestens sivilisasjon ble bygget på, ikke troen på mennesket som et støvkorn i universets uendelighet.

Hva vi tror på skaper en virkelighetsforståelse, og denne virkelighetsforståelsen legitimerer videre våre politiske valg. Vi bør derfor drøfte hva som er endestasjonen for den ideologien som dagens abortliberale har som ledestjerne. Men de liker ikke å bli utfordret på slike spørsmål. De vet nemlig at  folk ikke er «modne» nok for svaret de vil være nødt til å gi.

Det er noe med hvordan standpunkter blir til som bør bekymre enhver som tror på selvinnlysende sannheter. Det er gjerne debatt i forkant, men når vedtak først er fattet, er de blitt moralske dogmer. Flertallet er blitt det normative utgangspunktet, og vi har derfor fått en evig kamp for stadig å «forbedre» våre politiske standpunkt, og denne «forbedringen» vil alltid innebære en liberalisering av nåværende lovverk. Enhver generasjon må alltid vise at de har utviklet seg sammenlignet med den foregående, og derfor dyrker man også yngre politikere fremfor den eldre generasjonen. Det skaper en form for moralsk aktivisme vi knapt har sett maken til.

Det ble til stadighet hevdet i forkant av Arbeiderpartiets landsmøte at tiden er «overmoden» for å skrape abortnemdene. Andre sa at vi lever da i 2021. Ingen kunne si hvorfor det skulle være etisk mer holdbart å utvide grensen for selvbestemt abort fram til uke 18 sammenlignet med da loven om selvbestemt abort ble vedtatt. Ingen våget å si hvor de mener endestasjonen er.

Men ethvert tenkende menneske kan gi deg svaret på det spørsmålet. Endestasjonen til dagens progressive aborttilhengere er nådd når alle forsvarsløse mennesker blir rettsløse overfor dem som har et ansvar for deres liv. På denne stasjonen har vi blitt modne nok for det meste, tidsånden har bearbeidet oss godt til at det meste er mulig. Her er det kun makten som rår, og den som ikke har noen til å forsvare seg, vil sveve i ytterste livsfare.

Gud er nemlig avhengig av at det er noen som står opp for hans skaperverk, som våger å si at vi er mer enn meningsløse støvkorn, resultat av et tilfeldig Bigbang i tidens begynnelse. Men det er ikke det budskapet dagens politikere vil høre. De liker å vise til vanskelige debatter som gjennomføres med verdighet og stor respekt for meningsmotstanderne. I god postmodernistisk ånd nevnes ikke det faktum at det finnes noen selvinnlysende sannheter. Den eneste «sannhet» som er relevant for de aller fleste av dagens partier, er at sannheten som objektivt fenomen ikke finnes.

Selv blant dagens påståtte konservative har man forkastet ideen om tradisjon og Guds vilje med våre liv. De dilter som regel etter de progressive, trenger bare litt lenger tid på å bestemme seg, slik at de stadig kan forsvare merkelappen konservativ.

Uten Gud er mennesket villig til å tro på det meste, også at det ufødte barnet ikke er et barn.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!