Paris’ hovedgate Avenue des Champs-Élysées i april – normalt stinn av folk, sist torsdag omtrent like folketom som Hamar en søndagsmorgen. Foto: Christophe Ena / AP / NTB.

I Frankrike er den britiske korona­variantens dominans nå blitt så stor at 90 prosent av befolkningen må vaksineres for å unngå nye oppblomstringer av smitten på et nivå som hittil har vært ensbetydende med opphør av normaliteten, ifølge en ny studie fra det franske Pasteur-instituttet som er omtalt hos France 24.

Dersom studien skulle vise seg å være pålitelig, ligger det an til noen svært ubehagelige dilemmaer for myndigheter som så langt har latt smitte­tallene være helt avgjørende for graden av fri menneskelig livs­utfoldelse, og som har satt sin lit til at 60–70 prosent vaksinerte vil være nok, et estimat som var basert på lavere smittsomhet.

For en vaksinasjons­grad på 90 prosent virker helt urealistisk i Frankrike, trolig også i mange andre land. Ingen vaksiner er ennå godkjent for barn, og menings­målinger i Frankrike viser at rundt halvparten av de spurte er skeptiske til å la seg korona­vaksinere. Dertil går vaksineringen tregt selv for dem som ønsker å vaksineres, og kanskje vil nye mutasjoner kreve nye vaksiner, sånn at distribusjonen må starte fra scratch igjen før man blir ferdig med runde nummer én.

Dersom all fokus fremdeles skal være på lavest mulige smittetall, vil en effektiv strategi stå overfor et dilemma, eller kanskje trilemma: Skal man bruke usedvanlig kraftige virkemidler med sikte på at flest mulig vaksinerer seg, fortsette å stenge ned samfunnet, eller kanskje gjøre begge deler?

Med mindre man er rede til å ødelegge samfunnet eller friheten eller begge, er det lett å se at man blir nødt til å forkaste premisset: Det går ikke an å bare se på smittetall som også omfatter horder av mennesker som aldri blir ordentlig syke, eller kanskje ikke engang utvikler noen symptomer. Det er en potensielt nyttig indikator blant flere, men denne indikatoren kan ikke være avgjørende alene, om overhodet spesielt tungtveiende.

Suksessparametrene fremfor noen må være lavest mulig over­dødelighet og en behandlings­kapasitet i helsevesenet som holder best mulig tritt med dem som fremdeles vil bli syke. Altså henholdsvis lavest mulig og best mulig, ikke henholdsvis nær null eller nær hundre prosent.

Utsiktene til noe slikt er imidlertid små så lenge vi har en helseminister som står opp midt på natten for å sjekke de siste smittetallene, men uten å vise interesse for dødelighets­tall eller ambisjoner om økt behandlings­kapasitet. Dersom smittetall alene skal styre politikken, kan man like gjerne, nei: vel så gjerne utnevne et dataprogram til helseminister. Et dataprogram ville fikse den biffen like bra som Høie, men uten å gjøre dumme ting som Høie kunne finne på.

For hvis det står mellom at litt flere mennesker enn normalt dør, eller at hele samfunnet blir ødelagt, og alles livskvalitet med det samme, burde valget være enkelt.

Hvor store er sjansene for at noen av den norske regjeringens medlemmer er i stand til å følge et slikt resonnement? Skal vi håpe på at Frankrike blir det første landet som gjør det?

Man bør kanskje ikke holde pusten. Vi må regne med at det blir innskrenkninger i friheten også utover høsten, sier en av forfatterne av Pasteur-studien. Men hvorfor i all verden kommenterer han det som er et politisk spørsmål? Er det vitenskapsfolks synsing politikerne egentlig mener når de snakker om at vitenskapen skal styre? Gud hjelpe oss, i så fall.

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!