Ikke mere isme-snakk, ekte politikk, takk!

Stillbilde: YouTube

Dessverre er det ikke så vel at jeg har kommet på overskriften selv, iallfall ikke helt. Som mangeårig elsker av sardiner i olje minnes jeg den enestående fine reklamen «Ikke noe snikksnakk, Bjellands hermetikk, takk!» fra engang et godt stykke nede i forrige årtusen; stundom blir kommersielle åndsarbeidere som snekrer sammen salgsfremmende småsnutter, kysset av gudene og skaper da noe udødelig. Den største anerkjennelsen man kan gi slike, er å gjenbruke deres flotte formuleringer, eventuelt videreutviklinger av dem, hvilket herved være gjort.

Hensikten var imidlertid å snakke politikk, særlig konservativ sådan, ikke sardiner, selv om overskriften langt fra er selvforklarende hva motivet angår, det innrømmes uten omsvøp. Men vent bare litt, det skal etter hvert blir klart at de meningsbærende tittelordene har også en politisk mening, til og med én som favner spørsmålet om hva mon likheten/forskjellen måtte være mellom konservativ og konservativisme. Svarer forresten det sistnevnte ordet, altså konservativisme, overhodet til noe som helst?

Det forholder seg jo sånn at ideologisk bevisste og politisk interesserte mennesker har måttet forholde seg til mange «ismer» opp gjennom livet. Man støter på alt fra egoisme og nepotisme til idealisme og altruisme samt et nærmest uendelig antall andre varianter innimellom. På politikkens venstreside har vi særlig hatt å gjøre med kommunisme og sosialisme, som begge har med fellesløsninger og statlig eierskap til produksjonsmidlene å gjøre, men som for øvrig til ulike tider er blitt definert etter forgodtbefinnende av maktens menn (et klassisk eksempel fra vår hjemlige etterkrigsarena sier mye: «Sosialisme er den politikk som Arbeiderpartiet til enhver tid fører!»). Svarende til tilhengerne av teoriene hadde vi sosialister og kommunister, og det har vi vel ennå, selv om det fortsatt hakkes mye innbyrdes for å avgjøre hvem som er ekte eller frafallen. På høyresiden må det følgelig finnes noe tilsvarende, mener de som liker å se logisk symmetri i verden rundt seg, altså at konservative er de som har konservativisme som ideologi.

Her er det imidlertid at man må holde tungen ikke bare rett i munnen, men i rett munn, for den formodete parallellen eksisterer ikke annet sted enn i hodet på dem som – slik lyder min påstand – dels er overstadig glad i nettopp orden og symmetri, dels kjenner andre på seg selv. Derimot gjelder følgende, rett nok satt på spissen, der slikt alltid sitter best: Konservative finnes, men ikke konservatisme, ikke som noe trekk ved ordentlige konservative, i alle fall.

Den moderne tenker som etter min mening har skrevet klokest om hva det i dag innebærer å være konservativ, er Roger Scruton. Viktigst i vår aktuelle sammenheng er hans, og andres, understrekning av at konservative, motsatte de isme-besatte innen andre politiske retninger, egentlig ikke har noen dominerende ideologi som styrer deres politiske tanker og valg. Dette er det jeg mener med den smånebbete påstanden om at konservatisme ikke finnes, selv om vi er mange konservative.

Selvfølgelig må jeg bruke begrepene på en «bevisst» måte for å få dette filologiske regnestykket til å gå opp, men uten at det derved dreier seg om noe egentlig misbruk av språket. Sosialismen, men også liberalismen (om enn i mindre grad) og andre klassiske ismer, stammer nemlig fra de store teorienes tid da enhver filosof med respekt for seg selv skapte en Totalweltanschauung som gjorde rede for alt, og følgelig fungerte som rettesnor for enhver valgsituasjon i livet og samfunnet. Slikt er ganske så absolutistisk, kontinentalt (i motsetning til den angelsaksiske pragmatismen) og ambisiøst, tør man si, faktisk så ambisiøst at det går langt ut over grensen for hva sindige mennesker bør prøve på; så mener i alle fall moderate konservative som er intellektuelt vaksinert mot ethvert totalitært (for det er nettopp dét de store, alt-dekkende modellene viser seg å være, altså totalitære) tankesystem. Et typisk eksempel på intellektuell absolutisme legger kommunisten for dagen: Han er gift med Partiet og er overbevist om at Marx med senere profeter forklarer fyllestgjørende både det som har skjedd og det som komme skal. Men sannelig har også samtidens liberalere mer enn remmer av samme hud når de mener at alle hindringer nå i prinsippet er ryddet av veien for å skape et grenseløst demokrati styrt av noe de ofte lett misvisende kaller «menneskeretter», en utopia der alle dyrene gresser side om side og fredfullt sammen drikker av oasens klare vann hver gang tørsten melder seg.

Den konservative, derimot, har intet tilsvarende ferdigskrevet endringsprogram som må etterleves for å lage et nytt og vesentlig bedre samfunn. Han (eller hun) vet tvert imot at alle ismer i bunn og grunn er smittet av hybris, av overmotet, menneskets evige og verste synd som sitter dypt i kroppen på enhver som mener seg å ha gjennomskuet hvordan ting virker. Isteden nøyer den konservative seg med noen enkle ledetråder av etisk-praktisk natur som er veiledende for handlingsvalg, ikke mer, samt en visshet om at man ikke skal prøve å gape over for mye når endringer besluttes. Intet prinsipp er sterkere enn føre var-prinsippet for den konservative, ingen innsikt lodder dypere enn vissheten om at de fleste (tilfeldig valgte) endringer bringer mer skade enn gagn. Ja, selv når man i fred og ro har tenkt seg frem til at noe trolig er smart, så er faren betydelig for at praksis vil vise noe annet. Den konservative beveger seg derfor langsomt inn mot fremtiden mens han hele tiden har et konstant blikk for hva som virker og hva ikke. Viktigere enn ambisiøse planer er nemlig et våkent øye for falsifikasjoner, en grunnholdning som ikke akkurat kan sies å prege de ambisiøst endringsvillige. Den konservative vet at verden er et ufullkomment sted, og dét vil den alltid forbli. Merk likevel at dette ikke betyr at man aldri skal forsøke å korrigere slikt som er galt eller urettferdig, bare at man skal ta det langsomt og forsiktig, slik at resultatet av kuren i alle fall ikke blir en forverring.

Ordet «ekte» i overskriften er langt fra et fyllord satt dit av rytmehensyn, men bærer tung mening på sine bare fire bokstaver. Det viktigste i vår gitte sammenheng er at politikken ikke bare skal være uten åpenbare løgner i fundamentet, men at den skal være preget av autentisitet, av å være hel ved, som man sier på moderne norsk. Folk er nemlig dødslei av at politikeres meninger og handlinger tilrettelegges av profesjonelle reklamemakere fra First House eller dem som bor lenger nede i gaten, og som sauser egne økonomiske interesser sammen med en overgripende ideologisk enighet (det var Arbeiderpartiet som i vårt land først inngikk dette fornuftsekteskapet mellom Katedral og Børs) for å lure vanlige folk med på laget. Vi ser forstillelse etter forstillelse brettet ut hos dem som vil opp og frem i verden, eventuelt klamre seg til taburettene noen få år til, og det dårlige skuespilleriet vekker harme så vel som kvalme. Få dem vekk og la oss i stedet ta stilling til ekte menneskers løsningsforslag!

Konservative kan operere med ulike prefikser som bærer bud om litt forskjellig fokus innen den ovenfor antydete grunnrammen. Ofte omtales de som verdikonservative, sosialkonservative eller nasjonalkonservative. Terminologien kan skifte mellom ulike miljøer, uten at realiteten av den grunn behøver å være særlig forskjellig. Personlig kjenner jeg størst tilhørighet til det sistnevnte ordet, som mer enn de øvrige vektlegger nasjonen som organisatorisk enhet. I vår historiske periode, med utstrakt migrasjon og til dels hardhendt globalisering, synes jeg dette er særlig berettiget, langt mer nå enn tilfellet var for et halvt århundre siden. Men det faller meg ikke av den grunn inn å ta andre i skole som heller ønsker å vektlegge sosiale eller verdiaspekter ved sin konservative politikktilnærming.

Trist er det da å oppleve at andre som burde vært politisk allierte, velger å brunbeise og lyse fredløs fra eget parti (FrP) dem som oppfatter seg som primært nasjonalkonservative. Når vi utsettes for slik behandling, går vi naturligvis annetsteds hen. Hva dette bør innebære ved valget til høsten, skal vi komme tilbake til under de nærmeste månedene.