Ap-leder Jonas Gahr Støre på Arbeiderpartiets valgvake i Folkets Hus i Oslo. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Jonas Gahr Støre har skrevet en kronikk til AUF-boka om 22. juli hvor han ser tilbake på de ti årene som er gått og forsøker å oppsummere. Men det er ingen historiefortelling som gjør inntrykk. Det er ren ønsketenkning ti år etter. Støre står på stedet hvil. Han mangler det viktigste: ærlighet.

Støre slår inn åpne dører. Han fortsetter å terpe på at «vi» har tatt et oppgjør med handlingen, men ikke med holdningene bak. Han må ha sluppet opp for argumenter når han kan få seg til å skrive:

Han opererte ikke i et vakuum. Han gjennomførte et terrorangrep som ble bejublet av hans meningsfeller.

Hvis Støre virkelig mener dette, må det dokumenteres. Det er en opplysning som bryter med det som er kjent. Det er allment akseptert at det motsatte var tilfelle: Breiviks massedrap på Utøya møtte ingen forståelse, bortsett fra hos noen få, stort sett utenfor Norges grenser.

Støre gjør nettopp det han beskylder motstandere for: Han retter grove beskyldninger som han ikke kan dokumentere. Det er et dårlig bidrag til debatten ti år etter.

Støre later til å tro at det er mulig å gjenvinne moralsk kapital på ren vilje. Han forstår ikke at goodwill og respekt er noe man må gjøre seg fortjent til. I stedet klinker han til med en ny grov påstand, så hårreisende at alle vet den er tøv:

En nesten hvilken som helst snarvisitt i ulike kommentarfelt vil ennå synliggjøre holdninger tilnærmet like de som inspirerte angrepene i 2011 og 2019.

Det er ikke mange kommentarfelt igjen i norske medier. Mener Støre at «nesten hvilken som helst snarvisitt» avdekker holdninger «tilnærmet» dem som lå bak 22. juli? I så fall bruker han «holdninger» i en så generell betydning at det dekker all diskusjon om integrering og kriminalitet.

I Sverige har BRÅ begynt å betrakte islamofobi som en kategori forbrytelser.

Under karikaturstriden i 2005/2006 sendte utenriksminister Støre et skriv til ambassadene der han sidestilte Vebjørn Selbekk og islamistiske voldsmenn. Støre hadde ingen forståelse for betydningen av å solidarisere seg med Danmark og ytringsfriheten.

Har Støre hele tiden vært «svensk» i hodet? I Sverige har man en «värdegrund» og en «åsiktskorridor».

Det svenske over-jeget er blottet for selvinnsikt. Støre forstår ikke at hans beskrivelse av situasjonen er en knusende kritikk av ikke bare ham selv og Arbeiderpartiet, men også av de borgerliges islamisering av Norge.

Vi kan snu på flisa og spørre hvorfor ikke Støre og hans establishment forebygget jihadisten fra Larvik som var med i det grusomme angrepet på Westgate-senteret i Nairobi, eller Norges første selvmordsbomber, fra Moss.

Det politiske Norge ble aldri «tvunget» til å være selvransakende etter 22. juli. Dermed er spørsmålene fortsatt brennende: Hva er det vi har oversett? Hvordan kom Norge dit at terrorister kan vokse opp midt iblant oss – for så å utføre grusomme handlinger her? Hvordan kan unge menn, som er født i Norge, som har gått på norsk skole og lekt i nabolagene våre, ende med å føle seg så truet at det legitimerer drap og vold mot uskyldige mennesker?

Hvis Støre hadde vært i stand til å se at hans ord passer bedre på hans egen politiske klasse enn på en imaginær høyrefløy, ville hans synspunkter bli lest med interesse. Her forsøker han å fremstille gamle tanker som nye, og de er ikke gode.

Støre sneier innom noe som også Raymond har vært inne på. Hvor ble det av raseriet? Det er snublende nær å ønske seg hevn.

Vi fikk en granskning som unnlot å gå inn i gjerningsmannens motiver. Det var lite rom for raseri, frykt og frustrasjon, og debatten tok oss ikke nærmere en forståelse av hvordan noe så fryktelig kunne skje. Snarere tvert imot.

Det eneste som kan hele og forebygge, er sannhet og ærlighet. Dessverre viser Støre at han går i motsatt retning.

Det du sier, betyr noe