En ljore i påskehytten i Granvin. Foto: Eilif Johannessen

Siden vi ikke hadde et eneste bilde fra påskeferien i 1976 (vår første påske sammen – Jannicke var den gang 18,5 og jeg 21 år), fikk jeg en plutselig innskytelse om å reise til Granvin for å ta bilder 41 år etter, dvs. 9 oktober 2017. Mye har forandret seg, men mye er også ved det samme. I alle fall er det like bratt.

Jeg var nok i bedre form i 1976 enn i 2017, for jeg ble riktig anpusten av å gå opp fra Tveitavegen til Stokksel, til tross for at jeg denne gang ikke bar på annet enn to epler (fra hagen vår).

Stedet ligger sørøst for Granvin i retning av Hardangerbrua (mer eller mindre oppå Vallavik-tunnelen – riksveg 13). Jeg har tenkt på stedet hver eneste påske siden 1976 og fant ut at det fikk være nå eller aldri.

Først spurte jeg onkel Ingard om vi kunne få leie hytten deres på Haugastøl i påsken (innstillingen min var at «hadde jeg ikke spurt, hadde jeg i alle fall ikke fått nei»). Svaret var at den ikke ble lånt ut til noen. Så spurte jeg onkel Kristoffer, men de skulle bruke sin hytte på Kvamskogen selv. Påsken i 1976 var forresten i midten av april (11 april var Palmesøndag).

Så ble en rekke alternativer vurdert men alle var veldig kostbare og jeg hadde vel mer eller mindre gitt opp. Til slutt kom jeg over en liten annonse i Bergens Tidende.

Flott beliggende støl t.l. i påsken kr. 700. Bilvei helt frem. Gode løyper. Ring xxxxxx.

Jeg ringte og snakket med utleier – en hyggelig bonde fra Granvin. Han fortalte at stølen riktignok var gammel og litt enkel – ikke strøm, ikke innlagt vann og toalettet var et utedo i kjelleren.

Men han fortalte varmt om stedet og det virket jo attraktivt likevel, prisen tatt i betraktning, så det ble til at vi gjorde en avtale om å leie det. Jannicke hadde jo bodd mange somre på støl på Øyaset, Hamlagrø, så jeg tenkte at dette skulle vi nok finne ut av.

Våre gode venner, Harald og Gun skulle også være med (men meldte avbud), så vi så frem til en idyllisk påske i fjellet. Jeg hadde aldri hørt om hytter i fjellet over Granvin, men beskrivelsen og superlativer over utsikt og løyper gjorde at vi gledet oss. Det skulle også ligge en del andre hytter like i nærheten, så det var tilsynelatende et flott sted.

Siden jeg nå har vært tilbake, kan jeg avsløre at stedet heter Stokksel (du finner det ikke på Google Maps). Man tar inn Kjerlandsvegen, tar av på Tveitavegen og så går veien i det såkalte Gjela parallelt med elven Hyrpo opp til Stokksel. Fra Tveitavegen og opp til Stokksel er det så bratt at det er nesten naturstridig at grusen blir liggende på veien. Veien har blitt kraftig utbedret siden 1976, men den er fortsatt bare en liten hylle hugget rett inn i en stupbratt fjellside som ender i elven Hyrpo langt der nede. I dag er veien minst dobbelt så bred som den gang.Veien opp fra Granvin

Ettersom vi ble fortalt at det var bilvei helt frem, var det ikke så nøye med pakkingen. Jeg stuet alt slags greier inn i bilen (en Renault 8 jeg hadde fått av morfar). Jeg husker at vi hadde med dyner, puter og sengetøy i en skipssekk, to kofferter med klær (anorakk, knickers og skistøvler), ski med staver plassert på taket, to Tandberg-høyttalere og en en liten Phillips 2205 kassettspiller som gikk på AA-batterier (Jannicke sin), en mengde musikk-kassetter, en rød koffert med klær og bøker pluss en militær ryggsekk med mat og drikke.

Kassettspilleren. Stereo!

I sidelommene (på den militære ryggsekken) gikk det akkurat nedi hele, store bokser med hermetisk frukt (Fruktcocktail og fersken til dessert) – to stk. i hver utvendige lomme. Inni sekken hadde vi blant annet Bayonneskinke (kommer tilbake til den), poteter, diverse pølser, hermetikk, brød, pålegg, melk, smør, vermouth, whiskey, øl etc. I tillegg kom de obligatoriske appelsinene og Kvikklunch, pluss mange andre godsaker.

Jeg hadde overraskende strøket i faget Organisasjonsteori (et fag jeg likte svært godt, og hvor jeg hadde kommet med en besvarelse jeg var sikker på var helt topp), så jeg var mildt sagt i sjokk over dette og fant ut at det var om å gjøre å studere veldig hardt (seinere fikk jeg topp score i faget også, men det gikk i alle fall utover påsken). I tillegg til bøker i det faget, hadde jeg også med meg en rekke andre bøker som jeg hadde ambisjoner om å lese i påsken. I det hele tatt hadde vi med oss svært mange kilo. Bilen var fullpakket (bagasje foran og inni) og det var til og med bagasje (bl.a. ski) på taket.

Vi hadde pakket for alle eventualiteter og kunne sikkert ha vært borte i 14 dager. Dessuten skulle vi i utgangspunktet være fire personer på stølen, så vi hadde bunkret mye. I tillegg kom bonden med en halv skumgummimadrass – en sånn tvilsom, lysblå madrass i ca. 15 cm. tykkelse.

«Hva skal vi med den?», spurte jeg. «Det kan jo hende det trekker litt, så madrassen kan du skjære opp i stykker hvis det blir behov for å tette». Han visste nok at det ble aktuelt…

Da vi kom til Granvin, regnet det trollkjerringer. Det var bare helt utrolig hvor det regnet – noe som gjorde at Tveitavegen ble omgjort til mer eller mindre et elveleie av grus, slaps, vann og stein. Det var bare å kjøre i sikksakk oppover og håpe på det beste.

Bonden vi leide hos, insisterte på at han skulle kjøre foran med sin traktor og vise vei. «Det er ikke sikkert at det er brøytet helt opp», sa han.

Vindusviskerne gikk på høyeste hastighet og jeg bare håpet at bilen ville holde ut. Det var til tider bare såvidt vi kunne se traktoren foran oss. Tveitavegen er veldig bratt og går i en rekke svinger oppover. Det så allerede litt skummelt ut før det ble mørkt, ettersom det var så bratt og vi kunne se mengder av snø, istapper etc. som hang i fjellet på oversiden av vegen. Heldigvis hadde jeg piggdekk på bilen og med tungt lastet bil og motoren over drivhjulene bak, kom vi oss omsider opp til krysset der Stokkselvegen tok av.

Der fikk vi beskjed om å parkere bilen. Mye av bagasjen overførte jeg til svansen som hang bakpå traktoren.

Svans til å frakte bagasje.

Bonden hadde sine ord i behold, det var bilvei helt frem – og den var kjørbar om sommeren. Det viste seg at den var ubrøytet mesteparten av veien opp til Stokksel, og på den siste delen, anslagsvis 500 meter, var det vel to meter med råtten snø. Jeg ser at det er et bakkeløp som heter Stokksel opp, som angir at løypen starter på null og ender på 392 meter over en strekning på 4,4 km (Ulriken er 643 meter og Fløyen 320 meter over havet). Hvis du synes det er bratt opp til Fløyen, kan jeg fortelle at her er det brattere.

Jeg var mildt sagt skeptisk til at bonden skulle kjøre opp den bratte og smale veien, men han insisterte, og det var tross alt han som var kjent. Siden han skulle kjøre opp, kunne vi også laste det meste av bagasjen over på svansen. Det viste seg snart å være en stor tabbe.

Vi begynte å gå etter traktoren som vinglet fra side til side. Det viste seg at traktoren var en gammel og enkel sak uten differensialsperre (en gråtass?). Det ble etter hvert ganske tydelig at bonden var nervøs også, for han stoppet stadig. «Eg har litt problem med blodpumpo» sa han og hev innpå nitroglycerin som om det skulle være mentholpastiller.

Da vi kom opp i første svingen, kunne jeg se hvor bratt det var ned til høyre. Det var bokstavelig talt stupbratt. Jeg var derfor veldig bekymret for bonden på traktor – dette kunne gå skikkelig gale. Flere ganger sa jeg at han måtte stoppe, noe han var motvillig til i starten. Nederst var det en god del grus, men det var ikke mange meterne opp før dette gikk over i snødekke. Jeg spurte derfor om det var langt igjen. «Nei – det er like oppi her». Det ble til at jeg overtalte ham til å gi seg. Han kunne ikke snu heller, så smalt var det, så han måtte rygge ned til snuplassen der bilen sto.

Der han ga opp (kan tenke meg at det var etter 200 meter), lesset jeg av og laget et depot av alt vi hadde pakket oppå svansen. Det regnet ekstremt, blåste kraftig, og det var kaldt og hustrig. I tillegg hørte vi lyden av elven som gikk stri langt nede i juvet. Her var det om å gjøre å ikke falle utfor!

Da ble det plutselig overmåte viktig å prioritere. Det som trengtes først og mest og det som tålte minst regn, måtte bæres først. Vi trodde jo at stølen lå «like oppi der», men det var langt å gå (totalt to kilometer). Jeg tok med meg alt jeg mente at jeg kunne klare å bære. Heldigvis var jeg topp trent den gangen – ellers hadde det aldri gått bra.

Etter hvert kom vi frem til stedet der det ikke var brøytet i det hele tatt. Der tråkket vi igjennom snøen sånn at den rakk oss til hoftene. Snøen ble da pakket på innsiden av buksebeina helt opp til knærne. Jeg hadde marsjstøvler på, men dongeribukse. Skulle gjerne ha hatt gamasjer og full vinteruniform. Vi var sikkert et flott syn også, ettersom skipssekk, koffert og sånne saker, ble dratt etter oss oppå på snøen mens vi kavet nedi to meter våt snø. Ett sted delte veien seg, og etter beskrivelsen skulle vi ta oppover till venstre.

Til overmål viste det seg at et stort grantre var blåst over denne veien. Å forsere det med store greiner som stakk mange meter rett ut fra stammen, var en utfordring i seg selv, men vi kom oss videre og så etter hvert at det var litt sivilisasjon der oppe – det røykte fra skorsteinen i en av hyttene. Jeg banket på for å spørre etter veien. De som bodde der var lokalkjente og utrolig nok skulle vi enda lengre opp en bratt bakke til stølen. Heldigvis tilbød de at jeg kunne låne noen truger.

Det skal jo være en første gang for alt, så jeg spente dem på meg og begynte å traske oppover det siste stykket. Jeg foreslo at Jannicke kunne bli igjen, så skulle jeg komme tilbake og hente det hun bar på, men hun begynte å traske oppover i sporene etter mine truger. Det var ingen stor suksess siden hun trakket rett igjennom og fortsatt gikk med snø opp til hoftene.

Hun sa: «Nå legger jeg meg bare rett ned og dør». Det syntes jeg var en dårlig idé, så jeg klarte å lokke henne de siste meterne opp til stølen.

Omsider kom vi frem og kunne bære inn alt vi hadde med oss i første lass og kunne ta herligheten i nærmere øyesyn. Det var fortsatt dagslys, men det begynte å nærme seg kveld og det ville begynne å mørkne snart. Stølen var bygget av laftet tømmer og besto av to rom – et kombinert oppholdsrom og kjøkken pluss ett soverom.

Dette er hakket verre enn selve stølen, men det ligner.

Jeg sa til Jannicke at: «først må vi se å få varme her». Stølen besto av to hus og i kjelleren på nabobygget kunne vi hente ved, og det var det heldigvis nok av. Jeg var fornøyd med at det sto en stor ovn i stuen og tenkte at her skal det snart bli godt og varmt. Da jeg åpnet det største rommet i ovnen, viste det seg at det var stekeovnen. Jeg lette etter et utløp for røyken, men det var der ikke. Det var den lille ovnen på siden som var brennkammeret.

Jeg fikk nå fyrt i og, selv om ovnen var mye mindre enn forventet og ønsket, så ble det etterhvert en lunk i stuen. Da jeg tok vegger og tak litt nærmere i øyesyn, skjønte jeg også hvorfor vi hadde fått med en halv skumgummimadrass. Den var nyttig til å tette sprekker i vegger og tak – svære sprekker. Vi kunne faktisk se ut enkelte steder.

I dette kombirommet var det faktisk ljore i taket. Den var lukket, så det var greit nok, men det var nok av steder å bruke den halve madrassen. Det var ganske fuktig luft inne i stølen, så det krevdes en del energi for å få skiftet ut luften inne. På grunn av fuktigheten i luften, rant det av veggene da det begynte å bli varmt.

Ljore i taket.

Jeg var litt stresset over at vi hadde lagt igjen depotet langt nede langs veien, og jeg ønsket å få mest mulig i hus før det ble mørkt. Så etter at jeg hadde kjent at det begynte å bli varmt inne, satte jeg avgårde igjen for å hente nok et lass. Det ble tre turer den kvelden før vi fikk alt opp.

Dagen etter var jeg nede i bilen og hentet kassettspilleren og høyttalerne. Litt luksus i påsken ville vi jo unne oss. I tillegg hentet jeg skiene. Forresten interessant med spilleren at da batteriene ble svake, ble musikken falsk. Men jeg kunne varme dem på magen en stund, og da hadde vi tilnærmet rein musikk en liten stund til.

Da jeg kom opp igjen etter tur nummer to (på truger), og med nok et lass, var Jannicke helt fortvilet, og det virket som om det var like før hun ville gi opp alt. Det viste seg at, etter at jeg hadde gått, hadde hun fortsatt å fyre i ovnen. Da ble det etter hvert ganske behagelig temperatur i stuen. Men ingen av oss hadde sett for oss hva varmen kunne føre med seg. Det var tross alt en støl hvor det bodde husdyr om sommeren. Så da det ble varmt, våknet fluene. Ikke en flue – men tusenvis.

Jannicke var ikke så begeistret for dem, men oppå en hylle sto det flere spraybokser med insektmidler: Radar og andre godsaker. I fortvilelse sprayet hun på fluene som da ble helt gale og fløy rundt i rommet i stor fart med en voldsom summing. Da jeg endelig kom opp igjen, var vinduene i stuen nesten helt svarte av fluer som ville ut i lyset. Jeg åpnet dem og slapp ut de som var i live og skrapte av de som var døde. Det ble helt svart av døde fluer på snøen under vinduet.

Etter hvert gikk dette litt over, og jeg klarte å overtale henne til å la meg dra ned igjen etter det siste lasset i depotet. Jeg ventet til jeg kom opp igjen med å fortelle om opplevelsene på veien. Veien var altså bare en liten hylle sprengt inn i et stupbratt fjell. Fordi det regnet noe helt enormt, raste snøen nedover fjellsiden og drønnet nedover i juvet nedenfor veien. Flere ganger kom det store issvuller rasende nedover. Jeg dukket ned og la meg helt inntil berget, sånn at snø og is kunne rase fritt over veien uten å treffe meg. Da jeg fortalte dette, fikk jeg innvendingen at «tenk om du hadde blitt truffet – så hadde jeg blitt sittende alene oppi her». Jeg må innrømme at det var et lite kjekt scenario, men det gikk nå heldigvis godt da.

PS. Det var ingen som hadde mobiltelefon den gangen, så forholdene var litt annerledes. Men selv om vi hadde hatt mobiltelefon, så kan jeg nevne at jeg ikke hadde antydning til dekning på min telefon da jeg var der i 2017 heller. Nå er det jo sånn at moderne mobiltelefoner er helt fantastiske. Man kan gjøre alt mulig med en moderne smarttelefon, alt bortsett fra å ringe da. De har jo ikke engang en antydning til utvendig antenne.

Hytten i 2017. Vinduer, kjøkken/stue og soverom.

Ellers var det fint at det ikke var så mange på veien til Stokksel, påsken 1976. Kan du se for deg synet av meg med truger på beina og med en rød koffert i den ene hånden, ryggsekk på ryggen og en bag i den andre hånden? På siste turen var det blitt mørkt også, så da måtte jeg ha en lommelykt i tillegg. Det var langt fra enkelt. Ikke sånn som i dag hvor en kan ha en hendig LED-lykt på hodet. Nei, jeg hadde en sånn flat grønn lykt (fra Forsvaret) med 4,5 Volts batteri som jeg kunne tenne når jeg trengte det, for ellers opptok den en hel hånd.

Og på stølen hadde vi lys i form av stearinlys og parafinlamper. Koselig, men ikke perfekt for studier.

Jeg hadde på meg en tykk, lysebrun genser som Jannicke hadde strikket til meg. Den gikk jeg med inntil jeg var ferdig med å bringe all bagasje fra depotet opp til stølen. Jeg var da fullstendig gjennomvåt både av regn og svette. Genseren ble hengt opp til tørk i oppholdsrommet første dag i påsken, men den tørket først en uke etter at jeg kom tilbake til Bergen.

I hele påsken var det drittvær, med unntak av en dag med sol (tror det var Skjærtorsdag). Da var vi på tur oppover i bakkene – antakelig mot Ingebjørgfjellet. Det var faktisk sant – i godt vær var det flott der oppe. Den dagen var vi først på skitur og etterpå lå vi utenfor og solte oss. Det lå mye treverk i uthuset som kunne brukes som liggeunderlag på snøen. Mener at en gammel madrass ble snudd og lagt på snøen som underlag.

Vi brukte ikke steikeovnen, men en kunne ta bort en del ringer oppå vedovnen og sette på panner sånn at ilden kom i direkte kontakt med bunnen i pannen. Pannene gikk litt nedi og holdt tett rundt, slik at røyken gikk opp i skorsteinen.

Jeg hadde kjøpt med en Bayonne-skinke på to – tre kilo. Den var rå, men jeg tenkte det var praktisk med en sånn skinke som bare skulle kokes. Men hvor lenge skulle den koke? Ikke ante jeg og ikke ante Jannicke (dette var lenge før internett). Vi lot den koke (med plast på) både lenge og vel. Så skulle vi spise den. Det viste seg da at den fortsatt var rå inni. Løsningen ble å skjære av det som var kokt og la resten koke videre. Det ble vel omtrent sånn som det er med Kebab – man skjærer av det ytterste laget som er klart til spising.

Sovebekvemmelighetene må også nevnes. Vi hadde som nevnt med oss dyner og puter med sengetøy, så den delen var grei nok. Men sengene var mildt sagt et kapittel for seg. Sengene var typiske budeiesenger på 160 cm i lengde og bredde ca. en meter. Jeg er 193 cm, så den var vel kanskje ikke helt ideell lengde for meg. I bredden kan det vel kort sies at det ble nokså intimt (uten at jeg hadde noen baktanker om dette). Sengene hadde halmmadrasser som mildt sagt er ganske harde (sikkert godt for ryggen). Jeg lå innerst mot veggen. Jeg er kjent for å være en «varmeovn», men syntes det var mistenkelig kaldt enkelte ganger. Etter litt undersøkelser, fant jeg ut at det var boret en mengde huller igjennom tømmerveggen, sånn at det kom luft inn midt i halmmadrassen. Det forklarte det hele.

Jeg har hørt at før i tiden satt folk og sov i sengene fordi de mente at de kunne dø hvis de lå og sov. Dette kan forklare de korte sengene, men jeg vet ikke sikkert. Korte var de i alle fall.

Egentlig var det bra at det bare var oss to. Fire personer på dette soverommet, hadde vært i overkant selv om det var to senger i rommet.

Det var ganske bratt utenfor og jeg måtte ned til en bekk for å hente vann. Jeg syntes jeg hørte at det sildret vann under snøen også, så jeg stakk inn en planke og så at det rant veldig mye vann ut på den. Dermed hadde vi i alle fall vann like utenfor.

Vi var nede på gården og dusjet en gang midt under oppholdet. Det var ikke så mange sånne bekvemmeligheter på stølen, så det var jo herlig. Varmt vann, såpe og shampoo på et bad i andre etasje av boligen. Luksus!

Jeg tok en hel mengde bilder av stølen og utenfor. Da jeg hentet filmen fra fremkalling etter påske, viste det seg at filmrullen var blitt ødelagt (sporene helt i starten av rullen hadde blitt revet opp). Ingen bilder var blitt festet til filmrullen og dermed satt vi tilbake uten et eneste bilde. Dette plaget meg i 40 år og derfor bestemte jeg meg for å gjøre noe med det. Noen ganger kan man ikke utsette ting lengre – de må bare gjøres. PS. Stølen har fått ny kledning, nytt tak, ny skorstein m.m.

Toalettet lå i kjelleren og der var det mildt sagt stummende mørkt og lommelykten var derfor nyttig hele tiden. Hvis en lot døren stå åpen, hadde en litt lys (på dagtid) og fin utsikt. Det var vel halvannen meter under taket, så dette var et annet utslag av overdådig luksus.

Jeg vil ikke underslå at vi følte oss ført bak lyset av denne lovnaden om bilvei helt frem. Den ene stølsbygningen (uthuset) var i relativt dårlig forfatning (den var revet i 2017 og kun grunnmuren står tilbake). Da jeg hentet ved, la jeg merke til at det var en svær slede som lå der – en sånn i kraftig treverk som hadde blitt trukket av en hest. Jeg tenkte at jeg orker ikke å gå fire turer frem og tilbake til bilen når vi skal tilbake, så jeg bestemte meg for å se nærmere på sleden. Da vi skulle hjem igjen andre påskedag, ble det til at jeg surret all bagasje fast oppå den.

For å få den ned på veien, måtte jeg ut i terrenget fordi det omtalte treet lå og sperret den åpenbare veien nedover. Det holdt på å gå galt da jeg havnet langt nedi den dype snøen mens den tunge sleden med all vår bagasje kom over meg. Men jeg lot den renne over meg og vi fikk den ned på en alternativ vei litt lengre nede.

Deretter satte vi oss begge oppå og begynte å renne nedover. Som styring brukte jeg beina og i tillegg hadde jeg bundet noe kraftig tøy helt i front. Skulle vi til høyre, lot jeg tøyet komme under meien på høyre side og skulle vi til venstre, lot jeg tøyet lage friksjon under den andre meien.

Vi rant nedover i en voldsom fart. Jeg tenkte at dette var ikke helt ufarlig, for fortsatt var vi bare på en smal hylle i det bratte fjellet. Jeg sa derfor til Jannicke at hvis jeg roper om at du må hoppe av, så må du hoppe av på den siden som vender innover mot fjellet.

På veien nedover hadde det smeltet flere steder og der var det bare gjørme (sånn rødaktig jordblandet grus) å se i veien. Jeg husker at vi møtte noen folk på vei oppover. Jeg ropte at de måtte gå ut av veien. Så kom vi susende forbi så sølen skvatt. Folkene sa ikke et ord – de trykket seg inntil fjellveggen og ble skrekkslagne stående med åpen munn og måpe mens vi fór forbi.

Slede.

Sleden rant hele veien ned til bilen og det til tross for at det var helt bart for snø på de siste hundre meterne. Jeg antar at det forteller litt om hvor bratt det er og hvilken fart vi hadde. Det var i seg selv et lite under at vi kom helt ned og kunne lesse bagasjen inn i bilen og oppå uten besvær. Sleden fikk jeg satt opp mot fjellet slik at den ikke skulle ta skade. Siden hørte vi aldri noe mer om dette.

Vi har hatt mange påsketurer siden dette, men akkurat denne fremstår fortsatt som den mest spektakulære.

PS. Da jeg var der oppe, så jeg at en bil, en VW Golf, sto parkert utenfor hytten nedenfor stølen. Jeg så at dekket på det ene hjulet var helt uten luft og tenkte at jeg måtte advare om dette siden det kunne være farlig nedover. Det var ingen i hytten, men omsider kom det en kvinne som jeg snakket med. Hun spurte om jeg kunne skifte hjulet. Jeg sa meg villig til det,men spurte om det var reservehjul til denne nye bilen. Jo, det skulle ligge baki. Men det var feil – der lå det bare en liten kompressor og noe stoff en kunne fylle dekket med. Jeg innrømmet at jeg aldri hadde brukt en sånn, og ikke visste jeg om vi kom til å ødelegge dekket. Derfor å ble det til at hun valgte å gå nedover for å søke hjelp. Det er nå ikke alt som går fremover her i verden (tenker jeg).

Denne minnerike påskehistorien er en apolitisk forsmak på hva vår nye bidragsyter Eilif Johannessen, vil bidra med i tiden som kommer. Han har bred erfaring fra Forsvaret og internasjonal industri. Han er klimahysteri-fornekter, og ønsker i fremtiden å bidra med mer politisk stoff til Document, til beste for kommende generasjoner.