Stillbilde: Evening Standard / YouTube.

De ni dagene som er gått siden en lærer ved Batley Grammar School viste klassen en Muhammed-karikatur mens han underviste om blasfemi, viser at islam har lett spill mot en vestlig sivilisasjon som ikke lenger kjenner seg selv, og langt mindre forsvarer noe den ikke vet hva er.

Noen titalls sinte demonstranter foran skolen, dels mørkt kledde ungdommer og dels endel eldre skjeggaper i Midtøsten-gevanter, var nok til at politiet i all hast evakuerte den unge læreren og familien hans, samt til at skolens rektor bad om unnskyldning, forsikret at noe lignende aldri skulle gjenta seg, og lovte at det ville bli iverksatt en granskning av det inntrufne.

Alt som ikke blir sagt, er enda mer talende. Offentligheten gir ikke demonstrantene eller rektor det glatte lag, fagforeningen tar ikke læreren i forsvar, og avisene omtaler ikke denne kapitulasjonen for islam som en skandale. Reportere snakker ikke med folk i Batley, med hederlig unntak for det franske nyhetsmagasinet Le Point.

Alt ved denne historien forteller at islams lover veier tyngre enn Storbritannias lover – i Storbritannia. I et land som har kvittet seg med blasfemilovene og ikke har noe offisielt forbud mot billedlige fremstillinger av islams hersens profet, har lærere opplagt formell adgang til å illustrere fenomenet blasfemi ved å vise frem Muhammed-karikaturer, noe utdanningsministeren også har ymtet forsiktig frempå om.

Men denne formelle adgangen er ingenting verdt hvis sivilisasjonens lover ikke håndheves. Fordi det ikke skjer, har islam festet grepet om et land verden har tenkt på som frihetens forsvarer i tiden etter andre verdenskrig.

Bakteppet for karikatursaken i Batley kunne knapt ha vært dystrere. Den 16. oktober i fjor skar en ung tsjetsjensk islamterrorist hodet av den franske læreren Samuel Paty, som også hadde brukt en Muhammed-karikatur til undervisningsformål.

Da Frankrikes president Emmanuel Macron reagerte resolutt ved å forsvare retten til ytringsfrihet og blasfemi, gikk demonstranter i de islamske landene amok. Harmen over karikaturen lot en forstå at demonstrantene syntes Paty fikk som fortjent.

Også blant muslimer i Frankrike syntes dette å være innstillingen. Det avskårede hodet resulterte ikke i noen besinnelse, tvert imot: Antallet dødstrusler og forherligelser av terrorismen økte eksplosjonsartet. Mange hundre minnestunder for Paty i franske skoler ble forstyrret.

Når islamister i Storbritannia advarer om at manglende respekt for islam kan gjøre øyriket mer likt Frankrike, er det både en trussel og en invitasjon til underkastelse. Denne spesielle varianten av gulrot og pisk er islams operasjonsmodus i et nøtteskall.

For når de sier at de ikke kan ta ansvar for hva andre måtte finne på i fravær av den etterlyste «respekten», er det en iskald påminnelse om at nidkjære muslimer kan finne på å bli islambødler også i Storbritannia, i tilfelle noen skulle ha glemt det siden forrige terrorangrep.

Reaksjonen på Macrons resolutte holdning tjener også til skrekk og advarsel for den britiske regjeringen: Har dere virkelig lyst på like mye bråk som den franske presidenten?

For en dvask befolkning med en ditto ledelse er valget enkelt: Det er bedre å late som om det ikke finnes noen dype underliggende konflikter, delta i det offentlige hykleriet om at folk av god vilje «står sammen», og late som om Storbritannia preges av excellent community relations. Alle kommer godt overens i Batley, sier 72 år gamle Andrew ikke altfor overbevisende til Le Point. Han lar det skinne igjennom at læreren var en troublemaker.

En uunngåelig konsekvens av all denne selvsensuren og sosiale kontrollen, som nå kan beskues over hele Vest-Europa, er at europeerne gjør islams tabuer til sine egne og islamisters vokabular til sitt eget, som bruken av ordet «islamofobi». Det man ender opp med, er at en psykopat lykkes til overmål med å manipulere sitt offer. Denne formen for ettergivenhet minner ikke så rent lite om forsøket på å godsnakke med Adolf Hitler.

Situasjonen blir naturligvis ikke noe bedre av at Storbritannias maktapparat og establishment i uskjønn forening med Big Tech har stoppet munnen på de få britene som tar høylydt til motmæle mot islamiseringen. Man hører ikke lenger noe fra hverken Tommy Robinson eller Katie Hopkins. De er mindre synlige enn dissidenter i Øst-Europa under den kalde krigen, moderne kommunikasjonsmidler til tross.

I en bedre verden ville britiske myndigheter ha brukt mye mer energi på å gjøre livet surt for islamister. Så snart islammobben var på plass utenfor Batley Grammar School, kunne politiet i det minste ha tauet den inn, bøtelagt alle sammen for brudd på koronaforskrifter, og laget så mye kvalm for dem at de ikke lenger hadde energi til å plage omgivelsene.

Men det skjer ikke fordi den britiske offentligheten allerede er blitt så islamsk i hodet at den håndhever skrevne og uskrevne lover selektivt. En lov håndheves hvis den går i favør av islam, men ikke hvis den går i islams disfavør. Islamister som følger islams lov, kan demonstrere under koronaen, men ikke vantro som følger Storbritannias lover.

Slik går det når myndigheter velger islamister til å være talspersoner og representanter for muslimer. Møtet mellom islam og den vestlige sivilisasjonen er da også blitt en pervers variant av mynt og kron: mynt – islam vinner, kron – sivilisasjonen taper. Dette har nå pågått så lenge at det ikke er så mange fristeder fra islam igjen i Vest-Europa.

Folk i Europa reagerte med skrekk på bildene fra Iran etter Khomeinis revolusjon i 1979. Fundamentalistene med langt skjegg og de tildekkede kvinnene skapte grøss i en verdensdel som fortsatt forstod hva frihet var.

Da Khomeini ti år senere utstedte sin fatwa mot Salman Rushdie, var antistoffene mot totalitære tilbøyeligheter fremdeles sterke nok til at Storbritannia slo ring om forfatteren av «De sataniske vers».

I dag er kloner av Khomeini og deres tildekkede koner blitt naboene til barna av Rushdies forsvarere. Og så snart noen mannlige deler av denne søplegjengen møter opp utenfor en skole i Nord-England, bøyer folk hodet.

De som fremdeles har omløp i organet som de underkastede bøyer, ser at dette bærer galt avsted. Men de færreste av dem har til hensikt å risikere noe som helst for å motvirke utviklingen som er i ferd med å gjøre Vest-Europa til et islamsk møkkahøl. De eneste ambisjonene som ser ut til å være igjen på sivilisasjonens vegne, er styrt avvikling.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!