Aldri før har statistikere, biomatematikere, psykologer, antropologer, atferdspsykologer og noen få epidemiologer diktert myndighetenes politikk i en så ekstrem grad som i det siste året.
Den 25. mars 2020 ble koronavirusloven godkjent av dronningen etter en hastebehandling i parlamentet som tok fire arbeidsdager. Loven ga offentlige organer ekstraordinær myndighet til å respondere på covid-19-pandemien. Regjeringens rådgivende gruppe Scientific Advisory Group for Emergencies (SAGE) og dens underkomiteer ble i realiteten leder for operasjonen. På dette tidspunktet opphørte Storbritannia å bli styrt av folkevalgte representanter.
Ennå i dag står ikke SAGE til ansvar overfor allmenheten – de står ikke engang til ansvar overfor regjeringen. De «gir råd» til regjeringen om alt som har med covid å gjøre, og regjeringen blir så ledet av «data» til å innføre de mest drakoniske restriksjonene på vår frihet i nasjonens historie, SAGE står ikke til ansvar overfor noen. Etter min mening har SAGE gjennomført et fordekt kupp, og nesten ingen har lagt merke til det, ihvertfall ikke hovedstrømsmediene.
Nedenfor er en deltakerliste fra et av de tidlige SAGE-møtene i mars, rett før den første nedstengningen. Jeg har fremhevet de viktigste medlemmene.
Patrick Vallance (Government Chief Scientific Adviser), Chris Whitty (Chief Medical Officer), Jonathan Van-Tam (Deputy Chief Medical Officer), Steve Powis (NHS), Charlotte Watts (Chief Scientific Adviser, Department for International Development), Angela McLean (Chief Scientific Adviser MoD), John Aston (Chief Scientific Adviser, Home Office), Sharon Peacock (Public Health England), Graham Medley (London School of Hygiene & Tropical Medicine), Neil Ferguson (Imperial College), Brooke Rogers (King’s College), James Rubin (King’s College), Jeremy Farrar (Wellcome), David Halpern (Behavioural Insights Team) Ian Diamond (Office for National Statistics), Tom Rodden (Chief Scientific Adviser, Department for Digital, Culture, Media and Sport), Aidan Fowler (NHS), Maria Zambon (PHE), Phil Blythe (Chief Scientific Adviser for the Department of Transport), Wendy Barclay (Imperial College), Peter Horby (Oxford University), John Edmunds (London School of Hygiene & Tropical Medicine), Carole Mundell (Chief Scientific Adviser, Foreign and Commonwealth Office).
Hvis du ser litt nærmere på de viktigste «ekspertene», så har alle hatt en eller annen kobling til gigantene innen farmasi og teknologi eller store NGO-er som vaksinealliansen GAVI, Verdens helseorganisasjon (WHO), Verdens økonomiske forum (WEF), Verdensbanken, Wellcome Trust og Bill and Melinda Gates Foundation. Mange har fått sin forskning finansiert av Bill and Melinda Gates Foundation og Wellcome Trust. Storbritannia er faktisk den største mottakeren av universitetsstøtte gitt av Gates Foundation, med 744 millioner pund utbetalt til 38 universiteter, der de største mottakerne er Imperial College London, University College London, London School of Hygiene & Tropical Medicine (LHSTM), King’s College London og Oxford University.
Mange av de sentrale SAGE-medlemmene hadde høye stillinger i farmasinæringen før de ble rådgivere for regjeringen, og noen har aksjer i farmasiselskapene de jobbet for.
I september 2020 avslørte Telegraph at Sir Patrick Vallance, som er Government Chief Scientific Adviser, hadde aksjer for 600.000 pund i GlaxoSmithKline, som hadde fått en kontrakt for utvikling av koronavirusvaksine. I desember 2020 skrev British Medical Journal (BMJ) at
«i juli hadde den britiske regjeringen undertegnet en avtale om koronavirusvaksine for et ukjent beløp med GlaxoSmithKline, noe som sikret 60 millioner doser av en ikke-utprøvd behandling som ennå var under utvikling».
Om ikke dette er en åpenbar interessekonflikt, så aner jeg ikke hva som er det.
Vallance hadde ikke bare GSK-aksjer, men var også leder for forskning og utvikling hos GSK fra 2012 til 2017. Det var i lederperioden hans at et partnerskap mellom GSK og Gates Foundation ble kunngjort i 2013 for å «fremskynde forskningen på vaksiner til globale helsebehov».
Som forsker hos LHSTM mottok Chief Medical Officer Chris Whitty 31 millioner pund i finansiering fra Bill and Melinda Gates Foundation til malariaforskning.
Hans underordnede, professor Jonathan Van-Tam, gikk inn i farmasinæringen som underdirektør hos SmithKline Beecham (nå GSK) i år 2000. Van-Tam var Head of Medical Affairs hos Roche i 2001, og begynte året etter å jobbe for Aventis Pasteur MSD som UK medical director.
Van-Tam ledet en ekspertrådgivergruppe på H5N1-vaksiner for European Centre for Disease Prevention and Control (ECDC), og var rådgiver for WHO under H5N1-influensautbruddet (fugleinfluensa) i 2009–2010. WHO på sin side, fikk mange land rundt om i verden, deriblant Storbritannia, til å kjøpe enorme mengder av legemiddelet oseltamivir (merkenavn: Tamiflu), produsert av farmasiselskapene Roche og GSK, som var Van-Tams tidligere arbeidsgivere.
Etter en gravejobb utført av BMJ og Bureau of Investigative Journalism, skrev Deborah Cohen og Philip Carter at noen av ekspertene WHO bruker som pandemirådgivere, hadde «rapporteringspliktige finansielle forbindelser til medisinselskaper som produserer antivirusmidler og influensavaksiner». For eksempel ble WHOs veiledning om bruk av antivirusmidler i en pandemi skrevet av en influensaekspert som på samme tid mottok betaling for konsulentarbeid og undervisning av Roche, produsenten av oseltamivir (Tamiflu).
BBC hadde en artikkel der det sto at
«hundrevis av millioner pund kan ha blitt kastet bort på en influensamedisin som ikke gir noen bedre virkning enn paracet, ifølge en banebrytende analyse».
Denne var basert på en gjennomgang av Tamiflu utført av The Cochrane Collaboration, en global ideell organisasjon av 14.000 vitenskapsfolk. Professor Carl Heneghan, leder av senter for evidensbasert medisin ved University of Oxford, uttalte at bivirkningene av Tamiflu
«omfattet alvorlige negative psykiatriske hendelser samt negative hendelser knyttet til nyrefunksjon og stoffskifte».
I andre del av denne saken ser jeg nærmere på SAGEs underkomiteer, som spiller en viktig rolle.
Denne første delen av artikkelen, som er i tre deler, ble opprinnelig offentliggjort i The Conservative Woman den 11. mars 2021, og den gjengis på Document i norsk oversettelse med artikkelforfatterinnens vennlige tillatelse.