Arild Hermstad t.v., Une Bastholm og Lan Marie Berg før landsmøtet til MDG. Foto: Terje Pedersen / NTB
Denne spaltist har i alle år undret seg på hva det siktes til når det i Skriften blir fortalt om onde ånder. Både i Det gamle og Det nye testamente fortelles det om åndskrefter som ikke er av det gode.
Vi har lurt på om det fins onde ånder i dagens norske samfunn – og har funnet svaret: Miljøpartiet De Grønne, som har landsmøte i disse dager.
MDG er et parti rendyrket av selvopptatthet og uten hemninger i iveren etter å ville påføre folk noe plagsomt og undertrykkende. Partiet er en protestbevegelse mot folks gode liv i et sivilisert samfunn. Selv ikke i historisk sammenheng finnes maken til moralisering og iver etter å blande seg inn i hvordan andre mennesker lever sitt liv. MDG legger opp til en politisk innblanding i folks liv som nordmenn ikke tidligere har opplevd i fredstid.
Politiske vekkelsesbevegelser har gjerne det ved seg at de etter åpenbaringer setter i gang store følelsesmessige svingninger. MDG har hatt en apokalyptisk visjon om at hvis de bare er velstående mennesker som får anledning til å spise kjøtt, at byers sentrum stenges for biltrafikk, at trær i parker fjernes for å lage sykkelstier (som nesten ingen bruker) og at de sosiale forskjellene øker – da blir folk lykkeligere.
Av en eller annen grunn er MDG politisk plassert på venstresiden. Det er ikke uten sammenheng med at både partiet selv og politiske journalister har sin tilhørighet i den øvre middelklassen. På seg selv kjenner en andre. Plasseringen er helt feil. MDG er et reaksjonært, autoritært og ikke-demokratisk parti. Partiet har få likhetspunkter med klassisk sosialdemokrati, men Arbeiderpartiet har latt seg svekke så kraftig at partiet mange steder har gjort seg avhengig av MGD.
Grønne partier har fremgang i flere europeiske land. I Tyskland er Die Grünen blitt et stort parti som følge av Merkel-partiets og Sosialdemokratenes velgersvikt. Men i Tyskland er de grønne et sentrumsparti, ikke et anti-demokratisk parti som i Norge, med innslag av tankegods som tyskerne selv gravla for tre generasjoner siden.
For MDG eksisterer ikke problemer som sosial og geografisk ulikhet. Spørsmål som levende bygder, bedre levekår for store byers østkantbeboere, sentralisering, rettferdig fordeling og et velordnet arbeidsliv ligger utenfor MDG-ernes begrepsapparat. De har sett lyset – og er blitt blendet. MDG har et typisk overklasseblikk på samfunnet.
Oljenæringen skal avvikles. 250.000 nordmenn skal skyfles over til NAV. Det er jo kjernen i det grønne ordskiftet. Verdens behov for olje og gass skal dekkes av andre. For når CO2 fra brent olje kommer opp i luften, havner gassen i en helt annen atmosfære når oljen kommer fra alle andre oljeproduserende land enn Norge.
MDG har som stortingsparti et svært apparat på Løvebakken. Det er finansiert av staten. Før olje ble en næring, betalte partiene i hovedsak selv sine politiske sekretariater. Men oljeinntektene gjorde det mulig å få staten til å ansette en hærskare av rådgivere. Uten oljen ville Une Bastholm vært sekretærløs, men hun har samvittighet til å motta oljepenger fra staten for å finansiere medhjelpere. Slik opptrer folk og partier som mangler etisk ryggrad, men har desto større evner til å formane andre om hvordan liv bør leves.
MDG er et reaksjonært parti hvor samfunnets bedrestilte får gi uttrykk for sin forakt for folk flest, får anledning til å dyrke sin selvopptatthet og dirigere andres liv og væremåte etter å ha sett lyset og fått et telepatisk oppdrag om å plage folk.
Folk som ikke tror på eksorsisme, har bare ett mottiltak mot MDGs forsimplende og demokratibekjempende vulgarisme: å velge en annen stemmeseddel.
