En knagg å henge historien på er 9/11. Verden fikk sjokk over å oppdage at Midtøstens krig kunne slå inn i skyskrapere på Manhattan. Det er en evighet siden. USA ble trukket inn i krigene i den muslimske verden. Selv Joe Biden måtte torsdag innrømme at amerikanske soldater ikke kommer til å være i Afghanistan i 2022. Det var ikke bare noe Trump fant på.

Tyve års krig er over, og utsiktene for Afghanistan er dårlige. BBC foralte nylig om en tv-stasjon med kvinnelige journalister. De blir drept én etter én.

Men det at vi ikke kan forsvare selv journalister etter tyve år, har det noe å gjøre med situasjonen i Vest-Europa?

På Batley grammar school i Yorkshire i England ble det nylig oppstyr da en lærer viste en Muhammed-karikatur til elevene. Da var imamen på plass, og med ham en skokk menn på 20 år eller mer, i svarte klær og med hetter. De ville ha læreren fjernet. Rektoren la seg flat. Det skulle ikke gjenta seg.

Live as imam claims teacher suspended over Prophet Muhammad cartoons as protest continues outside Batley Grammar School

Vi har gått fra forsvar av Salman Rushdie til full kapitulasjon. Vi husker William Nygaard-attentatet. Vi husker attentatene på Lars Hedegaard, Kurt Westergaard og Lars Vilks. De lever som fanger, og de mordlystne spaserer fritt omkring. Det var et klart og tydelig signal til ummahen.

Massakren på Charlie Hebdo-redaksjonen var et sjokk som har fått følger. Men ikke i den retning demonstrantene trodde da de sa «Je suis Charlie».

Nylig publiserte Charlie Hebdo en tegning av dronning Elizabeth som politimannen med kneet i nakken på Meghan Markle / George Floyd.

Tegningen var ustyrtelig morsom. Den tok en situasjon som det er presset all saft ut av og brukte den i en overraskende setting. Ingen ville finne på å se Meghan som offer. Ingen ville heller finne på å se dronningen som «hvit» eller grusom. Men det klarte NRK-journalist Laila Ø. Bakken. Hun la for dagen alt det gravalvor vi forbinder med woke-kulturen. Da går Charlie Hebdo med i dragsuget.

Flere hevder at tegningen og teksten med Meghan og dronningen er usmakelig, i likhet med magasinet selv. Og at det ikke er første gang Charlie Hebdo fremstår med et rasistisk budskap – som ikke bør forsvares i lys av ytringsfriheten.

Når Bakken skal se saken fra to sider, klarer hun bare å finne én:

Andre trekker frem at svært mange i den vestlige verden har fremstått som enig og med forsvar av ytringsfriheten når magasinet har angrepet islam og islamister, og at både svarte og hvite må tåle den samme skarpe pennen når det rammer dem.

Men dette har ingenting med «svarte» og «hvite» å gjøre. Det handler om humor. Det gjorde også «Sataniske vers» og Muhammed-karikaturene. Det er humoren og satiren som ikke lenger tåles.

Gravskriften over satiren er det avkappede hodet til læreren Samuel Paty.

Han blir trolig den siste. Drapet har gitt islamister blod på tann. Lærere trues hvis de har et kritisk syn på religionssystemet islam, slik Christian Skaug har vist i flere eksempler fra Frankrike og Italia. Det er ytterst løgnaktig av terroreksperten Thomas Hegghammar å si at trusselen om terror à la Bataclan er over. Det trengs ikke. Islamistene får det som de vil ved trusler om vold.

Når den akademiske frihet trues, når ytringsfriheten er kansellert, har myndighetene trukket seg tilbake og overlatt et stort stykke av samfunnet til islamisering.

Islam kan rykke frem, og gjør det, og det ytes ikke motstand.

Hvor skulle den komme fra?

Woke-kulturen jobber hånd i hånd med islam.

Big Tech tar seg av resten.

Dette er status, og vi spør – åndeløse: Hvor kom all forandringen fra? Hvordan kunne det skje så fort, rett foran øynene våre?

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!