Tjøme-skandalen er nå ferdigbehandlet i rettslokalene. Den startet i Horten tingrett 19. januar, med mange vitner og selvsagt de tiltalte. Retten skulle avgjøre om et par saksbehandlere i Tjøme kommune og deres tvilsomme samarbeid med et arkitektfirma kunne være i strid med loven. Aktoratet hadde innkalt en rekke vitner, deriblant tre tidligere politikere i Tjøme kommune. En av dem er Pål Syse, som var utvalgsleder og vedtok byggesaker da den angivelige korrupsjonsbobla sprakk. Nå har det falt dom i saken. To av de tiltalte fikk fengselsstraff og bøter, mens den tredje bare fikk en bot.

For å få litt mer innsikt i skandalens omfang og miljø, kan det være greit å ta et tilbakeblikk til det siste kommunestyret i Tjøme kommune før sammenslåingen med Nøtterøy kommune. Det var høsten 2017, og skandalens omfang var i startfasen. Under møtet var det en opphetet stemning, og politikerne var i villrede om hvordan de skulle håndtere krisen. Sett ut fra det kommunale myndighetshierarkiet var politikerne medansvarlige for at saksbehandlingen ble misbrukt, så hvordan skulle de komme seg ut av denne klemma?

Da leverte utvalgsleder Pål Syse en finurlig løsning på problemet. Ingen hadde egentlig noe personlig ansvar, alt skyldtes en intern forvaltningskultur. Han kalte det en velvillighetskultur, en ja-kultur, som gikk ut på at alle ansatte og tillitsvalgte skulle behandle og vedta byggesøknader med et positivt sinnelag. På den måten kunne man ikke plassere skyld og ansvar hos enkeltpersoner, det var velvillighetskulturen som hadde skylden. Denne snedige unndragelsestaktikken ble enstemmig vedtatt av kommunestyret.

Nå har det jo vist seg at det var utro tjenere i byggesaksavdelingen, ellers ville ikke Økokrim ha gått inn i saken. Ifølge kommunelovens og forvaltningslovens myndighets- og ansvarshierarki har alle nivåer et delegert ansvar. Hva byggesaker angår, har politikerne det overordnede ansvar, derunder rådmannen, byggesaksleder og saksbehandlere i nedadgående rekkefølge. Delegasjonsansvaret kan ingen unndra seg, siden det er juridisk implementert på alle nivåer i den kommunale forvaltningen.

Man kan altså ikke lure seg unna skyld og ansvar ved å påberope seg en kulturell sedvane, slik Pål Syse og hans politiske kompiser gjorde i 2017. Det kunne kanskje vært en formildende omstendighet i en juridisk vurdering, men dette handler om politikk og politikernes ansvar for kommunale byggesaker, der ulike partier er involvert. At de påberoper seg en kulturell sedvane for å unndra seg ansvar, er uakseptabelt og en feig taktikk. For tiden sitter Pål Syse som gruppeleder for Ap i Færder kommunestyre. Flere andre politikere fra Tjøme med velvillighetskultur i bagasjen har også skiftet beite og er virksomme i Færder kommune.

Men det var ikke bare politikerne som unndro seg ansvar i Tjøme-skandalen. Innen administrasjonen forsvant både rådmannen og kommunefullmektig ut av ansvarsfeltet, når byggesaker tatt på delegasjon skulle godkjennes. De var tydeligvis helt ukjente med sine lovpålagte plikter, hvilket er den viktigste grunnen til at granskningen av tvilsomme Tjøme-saker i Færder kommune stadig øker i omfang. På det punkt dreier det seg ikke om politikk, men om grove tjenesteforsømmelser.

Siden Tjøme kommune har opphørt å eksistere og rådmannen har gått i pensjon, er problemet løst for hennes del. For kommunefullmektigen gikk det bedre, han ble overført til Færder kommune, der han fikk jobben som beredskapssjef, med fine arbeidsforhold og fet lønn. I det hele tatt er det mange ansatte og tillitsvalgte fra Tjøme kommune som nå er virksomme i Færder kommune, med høy kompetanse i velvillighetskultur. Med tanke på alt strevet Færder kommune har hatt og fortsatt har med å granske Tjøme-saker, er det prinsipielt svært uheldig at tidligere politikere og ansatte i Tjøme kommune nå er involvert i behandlingen av dem.

Egentlig burde denne granskningen aldri ha blitt ført av Ferder kommune, men overlatt til en settekommune. Ved flere anledninger har vi sett at tidligere Tjøme-politikere har vært med på å vurdere betente byggesaker fra tiden de var aktive i hjemkommunen. I så henseende har de ikke bare vært partiske, men har også vært belemret med velvillighetskulturen fra tiden før Tjøme-skandalen ble et faktum. Her har Færder kommune et troverdighetsproblem som ledelsen ikke gjør noe for å løse. Det trengs naturligvis ikke, for toppledelsen har all makt og klarer alltid å lure seg unna.