Statsminister Erna Solberg under presentasjonen av stortingsmelding om ny nasjonal transportplan (NTP) . Foto: Terje Pedersen / NTB

Norge er et land rikt på verdifulle naturressurser som vannkraft, olje, gass, marine proteiner, skog og mineraler. EU er primært en tollunion mot dem som er utenfor og et frihandelsområde for dem som er innenfor. Gjennom EØS-avtalen har vi avgitt råderett over norske ressurser for å få adgang til det indre marked. Det slår veldig dårlig ut for en råvarebasert, utadrettet økonomi som den norske. For EU er ute etter størst mulig fiskekvoter i norske farvann, billigst mulig norsk gass, tilgang til billig vannkraftbasert norsk elektrisitet og å utnytte norske landarealer til vindkraftproduksjon for det europeiske marked, og de er ute etter ressursene våre på Svalbard-sokkelen.

Høyre og Arbeiderpartiet gir bort våre komparative fortrinn

Det er stadig blitt gjentatt at vi må gi noe for å få tilgang til det indre marked. Men det er ingen andre land i EU eller EØS-området som har måttet gi bort noe som helst verken av kvoter eller naturressurser for å bli med i det indre marked. Frankrike har ikke gitt bort en eneste drue, Spania ikke en eneste tomat og Finland ikke et eneste grantre i bytte mot adgang til det indre marked. Fisk er ikke omfattet av EØS-avtalen. Distrikts-Norge klarte å holde fisken utenfor. Til tross for dette er vi stadig blitt utsatt for press fra EU for å avgi fiskekvoter i norske farvann, slik som senest hvor EU har tatt seg til rette og krevd økte kvoter i Svalbard-sonen. EU har heller ikke kviet seg for å ta i bruk rent proteksjonistiske tiltak mot EØS-landet Norge. De tre dumpingsakene mot norsk laks, for eksempel, var et uttrykk for ren proteksjonisme fra EUs side og kostet den norske oppdrettsnæringen og landet milliardbeløp i tapte eksportinntekter. 

Og gjennom gassdirektivet har Norge måtte legge ned Gassutvalget og muligheten til å forhandle gassavtaler samlet samtidig som det legges opp til at EU-landene skal samordne seg på innkjøpssiden og innføre et avgiftsregime som presser eksportprisen på norsk gass ned i forhold til gass levert fra tredjeland som Russland og Algerie. Dette koster Norge enorme beløp i tapte eksportinntekter. Det samme skjer nå med Acer-avtalene og tilpasningen til EUs indre energimarked på strømsiden. Acer innebærer en harmonisering av strømprisene i EU og at norsk industri og norske husholdninger mister sitt tidligere fortrinn med lave strømpriser, samt at norske myndigheter kan miste sin råderett over vannkraftressursene. Nøyaktig det samme ligger bak vindkraftutbyggingen og den landsomfattende raseringen av norsk natur som følger med den. 

EUs handelspolitiske strategi overfor Norge er kort fortalt å strippe oss for våre komparative naturgitte fortrinn som råvareeksportør og sikre innbyggerne i EU lavest mulig priser på norske råvarer. Vel så betenkelig med gassdirektivet, Acer-avtalen og vindkraftutbyggingen er at utformingen av den norske energipolitikken i svært liten grad har vært gjenstand for offentlig debatt. Den er heller ikke underlagt noen artikulert nasjonal strategi for å maksimere vårt inntektsproveny ut over å imøtekomme EUs stadig nye krav og forordninger, som i realiteten fratar Norge våre komparative fortrinn og råderett over egen ressursbase. 

Vår suverenitet og vår sikkerhet er overlatt til andre å ta seg av. Våre komparative fortrinn er i stor grad også overlatt til andre. I tillegg har Stortinget i stor grad avgitt sin myndighet som lovgivende forsamling til EU. Og vi har en regjering som administrerer ad hoc og ikke styrer etter en overordnet strategi med klare mål og en plan for å maksimere landets interesser. Nasjonens potensial for verdiskapning og velferd ivaretas derfor dårlig. Samtidig forvitrer folkestyret. Demokratiet er i ferd med å bli et skinndemokrati. Sånn skal det ikke være. Det er i strid med folkeviljen og alt vi forbinder med demokrati. Hva kan vi gjøre med det? 

Hva må gjøres? 

Vi kan gjøre fint lite med det før vi tar demokratiet tilbake. Demokratiet er overmodent for en overhaling. Vi må få kontroll med politikerne. De må stilles til ansvar. For å få dét til, må vi gjøre noe med valgordningen og partisystemet. 

Nominasjonsprosessen må åpnes opp slik at vi kan stemme på de politikerne som ivaretar våre interesser, og vrake de politikerne ved neste valg som bryter sine valgløfter. Med internett og elektroniske løsninger er det fullt mulig teknisk at velgerne og partimedlemmene selv, og ikke partiledelsen, bestemmer hvem som skal stå øverst på de sikre plassene på valglistene. 

Dernest må vi få gjort kål på yrkespolitikeren og politikeryrket som livslang karrierevei. For å sikre representativitet, må vi sørge for bred rekruttering fra alle yrkesgrupper, samfunnslag og alderstrinn. Og for å sikre at politikerne jobber for fellesskapet, og ikke først og fremst for seg selv og hverandre, bør ingen få sitte lenger enn én eller maksimalt to perioder. Sammen med strengere habilitetsregler vil det bidra til å bryte ned partinettverkene og tendensene til oligarkidannelse og nepotisme. 

Etter endt tjeneste for fellesskapet må politikerne repatrieres til samfunnet og yrkeslivet, gjerne gjennom sjenerøse overgangs- og kompensasjonsordninger. De må gjerne få flotte medaljer og ordener for tro tjeneste for fellesskapet og for landet, men de skal ikke være garantert lukrative retrettstillinger som fylkesmann uten ledererfaring, styreleder i statlige virksomheter uten næringslivserfaring, fiskeridirektør uten fiskerifaglig bakgrunn, generalsekretær i Europarådet uten å kunne snakke engelsk eller kunne kjøpe seg fete stillinger i FN-systemet ved å ha vært sjenerøse med skattebetalernes penger over bistandsbudsjettet.

Likedan må den politiske diskurs åpnes opp. Partienes medlemmer må få tilbake sin innflytelse. Med de nye sosiale mediene ligger alt til rette for en revitalisering av det politiske ordskiftet dersom det legges opp til det. 

Flere viktige saker, som bl.a. befolkningspolitikk og innvandring, og ikke minst energipolitikken og miljøpolitikken, kan gjøres til gjenstand for rådgivende folkeavstemninger lokalt så vel som nasjonalt. Dette er altfor viktig til å overlates til kortsiktig orienterte politikere og et mediekommentariat med sin egen agenda. 

Partistøtten, pressestøtten og NRK-skatten bør avvikles, og det bør vedtas lovgivning mot for stor konsentrasjon i pressen. Særlig partistøtten er destruktiv. Her er det mye juks, særlig i ungdomspartiene, og det bidrar til å bygge opp statsfinansierte partibyråkratier. I stedet må medlemmenes styrkes og medlemskontingenten igjen bli den primære finansieringskilden. Det vil gi oss andre politikere og svekke oligarkitendensene. 

Den lovgivende myndighet må flyttes tilbake fra EU-parlamentet i Brussel til Stortinget i Oslo. Lokalt selvstyre må stimuleres og beslutninger flyttes tilbake fra EU-kommisjonen i Brussel til Stortinget i Oslo og videre til f.eks. kommunestyret i Vadsø. 

For å få det til, må vi ut av EØS og i stedet fremforhandle en handelsavtale med EU tilsvarende Storbritannias Brexit-avtale eller en bilateral handelsavtale slik vi hadde tidligere. Det er ikke slik at vi er uten forhandlingskort overfor EU. Det motsatte er tilfellet. Vi har mange av de råvarene EU er desperat for å skaffe seg. Og selv om EU-markedet er viktig for Norge, er Storbritannia vår største handelspartner, og det at britene nå har gått ut av EU, har redusert betydningen av EU tilsvarende. 

Vi må få landet vårt tilbake. Og vi må ta demokratiet tilbake. Vi må bli herrer i eget hus igjen. Ingen liten oppgave. Men først når vi har selvråderett og folkestyre får politikken mening. Så stem på hva du vil til høsten, men krev selvråderett og demokratireform! Stem ikke på postnasjonale partier og politikere som tviholder på ordninger som fremmer de partioligarkiene de selv er blitt en del av! Du har med andre ord ikke mye å velge mellom. 

Øystein Steiro sr., vaktmester

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!