Lucas Cranach den yngre (1515–1586). Olje på lerret montert på panel, 72,2 x 121,6 cm, Johanniterhalle, Schwäbisch Hall.

Markus 10, 13–16
De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem; men disiplene ville vise dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.

Alle som har vært i en dåp, har hørt disse linjene. I den lille katekismen bruker Luther dette stedet som et av hovedbeleggstedene for Bibelens lære om barnedåpen. Barna fortjente også sin plass i Guds rike. Samtidig er de fortsatt barn. Barna kom ikke til Jesus av seg selv. De ble båret til Jesus av sine mødre. Det var de voksne som hadde ansvaret for at barna skulle finne «veien, sannheten og livet».

Men i vår infantiliserte verden er de voksne ofte fraværende. Og som jeg skrev forrige søndag, så er sannheten avskaffet. Barn har blitt til accessories, ansvaret har blitt pulverisert.

I jakten på penger og selvrealisering har vi dessuten nesten sluttet å få barn. Og selv de barna som blir født, risikerer å ikke bli tatt vare på.

De gamle grekere og romere så på barn som uferdige voksne, som måtte formes. Det latinske begrepet infantes betyr uten tale. Det er uansett et fint poeng: Vi må bokstavelig talt lære barna å snakke, deretter å oppføre seg, og til slutt (hvis mulig) å forstå.

Men nåtidens voksne er som barn, og skolen er gjennomsyret av feminisme og radikal kjønnsideologi. Hvem skal da lede barna på veien til å bli et voksent, selvstendig menneske?

Menneskelig

Historien om Jesus og barna er et eksempel på hans menneskelighet. Jeg hørte redaktør Rustad snakke om dette på en av turene sine i skauen på Eidsvoll: Det at Jesus var et menneske, er nettopp det som gjør kristendommen så spesiell.

Ved at Jesus var et menneske, og ikke en slags Supermann, hadde han noe å tape. Hans lidelse på korset var ekte. Tvilen var ekte. Og kjærligheten til barna var ikke fake.

Nassim Nicholas Taleb skriver i sin bok Skin in the Game:

So it appears that the church founders really wanted Christ to have skin in the game; he did actually suffer on the cross, sacrifice himself, and experience death. He was a risk taker. More crucially to our story, he sacrificed himself for the sake of others.

Et sunt menneske elsker sine barn og vil dem godt i livet. Et sunt menneske forstår at man må ofre noe for sine barn.

Men vi lever i en usunn kultur. Jeg skrev en artikkel for et par år siden, om hvordan vi ofrer våre kvinner barn på multikulturens alter. Multikultur, identitetspolitikk og mangfold er de nye gudene. Og dette får konsekvenser.

Det handler om utrygge skoler, vold, seksuelle overgrep og annen kriminalitet. Men det handler også om radikal kjønnsideologi, kritisk raseteori og hjernevasking av små barn. Heldigvis er det noen foreldre som står opp mot galskapen, som Ingelinn Lossius-Skeie var et godt eksempel på.

Som flere har påpekte overfor meg, så bærer kvinnene et stort ansvar for denne utviklingen. Men barna er mitt hovedanliggende her. De har ingen skyld for utviklingen, men må leve med konsekvensene.

Og i dag er det ikke Jesus som tar imot barna med åpne armer. Jesus er erstattet av transaktivister som har slipt knivene. Vi ser at deler av eliten utnytter barn på det groveste, men allikevel blir akseptert av de fordervede menneskene som hører til i det samme miljøet.

Barnekorstog

Barnekorstogene var et katastrofalt forsøk på korstog på 1200-tallet, et forsøk på å fordrive muslimer fra Det hellige land eller omvende dem til kristendommen. Grupper av barn marsjerte til Italia, det endte med at de aller fleste ble solgt som slaver. Kildene er få og usikre, men det er ikke poenget her.

Barnekorstogene var ikke støttet av paven og keisere. Det var ikke en ønsket episode. Men hva med vår tid?

Greta Thunberg leder dagens barnekorstog. Og den klimabrølende massen av småunger møtes med dyp respekt av en samlet elite, og blir tildelt reell politisk innflytelse. Sånn sett er det helt rett å si How dare you? – men med en helt annen betydning enn klimaprinsessens.

Barna er jo fremtiden, sies det. Men dette betyr da virkelig ikke at det er barna som skal oppdra de voksne!

Man kunne kanskje heller bedt de klimastreikende barna om å komme seg tilbake til skolen. Dessverre er norsk skole elendig. Våre barn lærer mindre og mindre, og stadig mer av skoledagen brukes på ren bullshit. Skolebarn har alle rettigheter, men ingen plikter, fikk jeg høre på et foreldremøte. Læreren mislikte situasjonen, men måtte følge skoleloven.

Skolen dyrker det middelmådige og bruker alle ressurser på de svake elevene. De barna som gjør en innsats, eller har evner utenom det vanlige, de må klare seg selv. Derfor mister mange av disse evnerike barna motet. Slik ender velferdsstatens utopi som en selvmordspakt.

Som foreldre har vi ikke noe annet valg enn å gjøre vårt beste. Her finnes det grunn til håp. For læring kan avlæres, og det går an å bytte skole. Min yngste sønn har nylig sluttet i den offentlige skolen og har fått en langt bedre hverdag.

Uansett må barnets fremtid være hovedfokus, selv om det som nevnt krever noen ofre fra oss voksne. Det er uansett peanuts mot å bli spikret opp på et kors.

Kjøp Kents bok her!