Skogsturene er blitt redaktørens samtaler med seg selv. Filosofiske smuler. Dialog med ens alter ego. Hvis Herren intervenerte i år null og lot sin sønn bli født som menneske, har Han fortsatt å intervenere i historien? Det er merkelig at ikke dette spørsmålet blir stilt.

I historisk tid hentet kongen eller herskeren sin autoritet fra Gud. Det var innenfor dette universet livene utspant seg. Vår tid har forkastet dette hierarkiet, i navnet til fremskritt. Men hva ble det igjen? Den følelsen vi sitter igjen med er at barnet ble kastet ut med badevannet. At ateismens tidsalder er en naken, steril tid. Den er ikke fruktbar. Et eller annet sted er det det en sammenheng mellom skilsmisser, kvinnefrigjøring, og mangel på barn. At man har forflyttet tyngdepunktet fra barnet som bærer av fremtiden, til flytende kjønn er et annet uttrykk for at man er døende. I samme retning går ønsket om euthanasi.

Vi lever i en dødsmerket kultur og pandemien har fremskyndet en slik livsfølelse.

Vårt botemiddel mot det er påkalling av historien: Mennesket har levd i møtet med skjebnekreftene, hvor Gud inngår. Det er et stort drama. Vi kan ikke si nøyaktig hva som er hva, men vi kan si at mennesket ikke har vært alene. Historien er en meget stor utspent billedflate. Mennesket har alltid ønsket å skrive historie og forstå den. Bare vi ser ut til å leve på et slags nullpunkt hvor vi er avskåret fra fortiden.

Legg bare merke til hvor fjern den er blitt. Se hvordan utstillingene på museene har forandret seg.

Vi tror ikke mennesket kan leve uten en følelse av historie. Av å høre lyden av fottrinn, og Gud som beveger seg i Paradis, slik det står i Første Mosebok.