Paul Delvaux, Dialogue (1974)
Overskriften er hentet fra en ellevill monolog av komikeren Leif Juster om værmeldingen i NRK. Vi som er oppe i årene, husker den nok. Dagens politiske autoriteter har også en tanke om «mot normalt». Det normale vil igjen være på plass så snart pandemien er avsluttet.
Men hva er det normale?
Det er vel slik å forstå at den vestlige verden var normal før naturen gikk over styr og skaffet oss et virus på kroppen. Men vestlig kultur har også gjennom lang tid hatt et helt annet forhold til det normale. Man har ført kamp mot det normale.
At det i realiteten er noe som er normalt, er blitt avvist med indignasjon. For det er nettopp forestillingen om en slik normalitet vi må frigjøre oss fra, heter det. Da kan størst mulig lykke for flest mulig mennesker langt på vei bli realisert. Historiens mening blir da å legge det normale bak oss, for å finne en «normalitet» for i dag, men da med bevissthet om at den snart står for fall. Vi må videre fra fortid og nåtid og mot det nye, som blir stadig nyere.
Dette er en holdning som preger vår tids idealmenneske. Det er åpent og fordomsfritt, og avviser all skråsikkerhet, bortsett fra egen selvsikkerhet.
Kampen mot det normale er blitt ført på alle felter av kulturen – særlig på det estetiske og etiske område, og ikke minst ved utvikling av et nytt menneskesyn. Men samtidig som vi bryter opp fra det normale, vil man også holde fast ved det.
Krefter som fremmer dagens (kvasi)konservatisme, krever vern av natur, av naturen som den er, den normale natur. Men hvorfor og hvordan skal vi verne naturen? Vi får et enkelt svar. Vi skal sikre fremtiden for den form for humanitet som bryter opp fra det som er gitt som normalt. Dette er et irrasjonelt fremtidsmål. Og det viser seg på det grelleste når det styrer vår praksis overfor natur.
Vi ser det i vårt eget land. Man vil skaffe energi for å kunne gi fremtid til en menneskehet hvis mål det er å søke «lykken» – helst i strid med det naturlig normale. Men det krever dyptgripende naturødeleggelse. Her er liten vilje til å respektere den normale natur. Vindmøller reises ut over landet og særlig langs kysten. Og den normale naturvirkelig blir destruert. Veier sprenges i fjell og ligger der som dype sår. Dyrearter jages og desimeres. Natur må vike. Protester fra mennesker som bor i området, fører sjelden frem.
Lar pandemien seg stanse? Og om den forsvinner, vil den komme tilbake?
Det er meget sannsynlig. I en eller annen form vil den kunne komme på ny. Mulighetene for mutasjoner lar seg ikke overskue. Snart kan det komme virus fra mange deler av verden, og nye varianter som kanskje kan være ufarlige, men like gjerne være alvorlige trusler mot liv og helse. Dagens vaksinasjon kan bli antikvert.
Men å leve under slike vilkår har vært den normale situasjon for menneskeheten. Å bli syk og dø er en allmennmenneskelig skjebne. Vi har brukt vår fornuft og våre ressurser til å begrense sykdommers virkninger og til å lindre der sykdommen har slått inn. Helt inn i døden hegner vi om mennesker for å lindre deres smerter. Men man har alltid vært klar over vår begrensning.
Vi vet at det fullkomne Tusenårsrike uten sykdom og død ikke kommer i denne verden, og at vi selv er ute av stand til å etablere det. Forsøk i den retning har satt spor som skremmer. Bare uansvarlige svermere tror på et paradis på jord. Slike svermere hadde en stor tid på 1500-tallet. Mange av deres ideer ble tradert videre. Vi finner dem igjen både i kommunisme og liberalisme, i deres overoptimistiske utopier. Det viser at verden ikke bare er ufullkommen, men er en arena for kampen mellom godt og ondt.
Nå skal vi tilbake til det normale, heter det. Betyr det at vi skal prøve å realisere en utopi som bryter ned det normale? Det gir fatale politiske og kulturelle selvmotsigelser. Det dominante ideologiske paradigme i vår kultur, som deles av alle fra de røde til de blå og grønne, synes ikke å kunne peke på veier ut av selvmotsigelsen.
Noen har spådd den vestlige verdens avvikling. Det er en teori som ikke trenger å bli virkelighet. Men fra utsiden bryter naturen inn i kulturen. Pandemien viser hvordan det kan skje. Og det kan skje på mange andre og langt mer alvorlige måter. Men hva skjer på kulturens innside? Kanskje kommer man opp med ideen om «lockdown» for hele den vestlige verden.
Man bør vel heller gi rom for den tanke som for mange er utenkelig: Det er ingen skam å snu, slik at man kan lete frem igjen det den vestlige verden opprinnelig ble bygget på.
