Jimmy Galligan, ondskapens ansikt. Han ventet i tre år for å få muligheten til å ødelegge livet til en ung jente som sa noe feil. Foto: Galligan/Instagram

Jeg har i en lengre periode reflektert rundt hvordan identitetspolitikken har stjålet religionens plass i samtidens tankeverden. Eller – for de av oss som ikke er religiøse – hvordan woke har erstattet vitenskap.

Dette har fått katastrofale følger. Siden temaet er så omfattende har jeg bestemt meg for å dele det opp i en serie artikler, og her kommer min første «søndagspreken».

Johannes 14.1-7: Jeg er veien, sannheten og livet

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.

Dette er sterke ord, selv for en ateist som meg. Jesus vet hvor vi skal, han vet hva sannhet er, og han har forstått hva som er meningen med livet.

Dette er ingen selvfølge. For som jeg leste i en preken jeg tilfeldigvis kom over, skrevet av Christen Christensen:

På samme tid som disse ordene kan oppleves så selvsagte, så enkle og så naturlige – så kan de oppleves så utrolig vanskelige. Vi lever i et samfunn som ikke godtar enkle svar. I et samfunn som ikke godtar ett enkelt svar på hva sannhet er.

«Woke» har avskaffet sannheten. Som jeg skrev i min omtale av boken Cynical Theories bygger identitetspolitikken på noen skremmende prinsipper:

En fornektelse av både det individuelle og det universelle på bekostning av identitetspolitikk.

En felles virkelighet er en konstruert myte.

Den dype, kyniske pessimismen virker lammende. Man kan ikke (som hvit) unnslippe sin medfødte arvesynd rasismen, men man kan lære seg å bli kuet, og bøye hodet i skam. Man kan ikke fikse klimaet, men man kan brøle for klimaet. Selv mine barn ble tvunget til å brøle i skoletiden, de var 8 og 10 år gamle og skjønte ingenting.

Samme år ble åtteåringen invitert til Pride-festival av den lokale fotballklubben. Jeg var den eneste av ca. 70 foreldre som protesterte. Min protest ble umiddelbart slettet fra klubbens Facebook-side. Andre foreldre støttet meg i skjul, men våget ikke å gå imot den konstruerte sannheten.

Woke er som islam: Det handler om underkastelse.

Gud er død

Det har ingen betydning om du er religiøs eller om du legger din lit til den vitenskapelige metode. For sannheten har blitt subjektiv. Kun følelser betyr noe, vi kveles av følelser.

Som geniet Nietzsche uttrykte det: Gud er død, og det er vi som har drept ham. Uten Gud, eller sannhet, blir livet meningsløst. Kun et übermensch kan overvinne meningsløsheten. Nietzsche forsøkte, og ble gal i forsøket.

Resten av oss forfaller i en sentimental suppe, hvor vi bruker våre følelser som kapital. Selvforakten er en naturlig konsekvens. Vi er derfor «de siste menneskene» (die Letzter Mensch) som ikke engang gidder å formere oss.

Mer fra dagens preken:

Og vi mennesker er mennesker som søker etter geniunitet. Det ekte. Det som er originalt. Og det er ingen vi beundrer mer enn dem vi opplever som ekte mennesker.

Hva er et ekte menneske? Er det ekte, når man er så ondsinnet at man sparer på en videosnutt i tre år for å ødelegge livet til en skolekamerat når man får muligheten? Ja, det er ekte identitetspolitikk, og omtales over flere sider i New York Times, uten kritiske bemerkninger.

I can drive, nigger, sa 15 år gamle Mimi Groves etter å ha bestått en prøve på vei mot førerkortet. Det tre sekunder lange klippet kom i hendene til Jimmy Galligan. Tre år senere brukte han klippet til å få Groves presset ut av college.

“I wanted to get her where she would understand the severity of that word,” Mr. Galligan, 18, whose mother is Black and father is white, said of the classmate who uttered the slur, Mimi Groves. He tucked the video away, deciding to post it publicly when the time was right.

Jimmy har også anklaget sin far for å være rasist, siden han er hvit. Selvsagt er Jimmy transe i tillegg, hvis bildene av ham på Instagram gir noen mening.

Denne historien gjorde inntrykk på meg. For det representerer en så dyp og kynisk ondskap i «det godes tjeneste». Det gir en bedre og skremmende forståelse for hvordan mennesker kan sende hverandre i gasskamrene og deretter ha en koselig familiemiddag.

Det er avskaffelsen av både individet og den universelle sannheten som manifesterer seg. Og det skremmer vettet av meg.

Tvileren

Bibelutdraget handler om Tomas tvileren, som ikke kunne tro at Jesus var stått opp fra de døde, uten å stikke fingrene i naglemerkene.

Tvil er en mangelvare hos woke-fascistene. De benekter sannheten, men vet allikevel alt. En selvmotsigelse? Ja, selvsagt. Men alt er lov for godhetstyranner.

De ville ikke akseptert Jesu oppstandelse om de så hadde hele hodet i naglemerkene. Disse menneskene viser ingen tvil, men fornekter enhver form for sannhet som ikke passer inn i det rådende narrativet.

Et menneske uten tvil er ikke lenger menneskelig.

Selv om Tomas tvilte, så håpet han at det fantes en sannhet:

Tomas så noe ekte hos Jesus: noe så ekte, og noe så mye større enn ham selv at han nesten ikke våget å tro det! Han hørte hos Jesus noe enkelt og selvsagt, ja, det var nesten for godt til å tro. Tomas var ikke redd for å spørre etter veien, men han syntes det var vanskelig å godta Jesus sine ord. Men det er som vi skimter et håp i spørsmålene hans allikevel. Som Tomas tror jeg også vi søker svar.

Sannhet er ekte og selvsagt. Woke er komplisert og uforståelig. For woke er en løgn større enn selve livet. Woke er en alternativ religion, et alternativt livssyn. Et alternativ til drømmen om sannhet.

I en kultur som aksepterer hverandre i hjel, tror jeg vi som kirke og kristne må være tro mot vårt eget budskap. I et religiøst Texas er vårt ansvar nettopp å være genuine. Å vise ekthet. Vise at vi våger å tro på én sannhet, hvor upopulært et slikt uttrykk enn måtte være i våre dager.

Vi som skriver for Document har ikke funnet sannheten, men jeg tror vi kan si at vi leter etter den. Selv når sannheten er ubehagelig. Selv når sannheten er til skade for oss selv.

Derfor frykter vi ikke kritikk. Kritikk kan man lære av, kritikk kan hjelpe oss i jakten på en form for sannhet. Kun idioter blir krenket. Jeg lar min for meg ukjente forkynner avslutte:

“Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.”

Det er nesten som vi smaker tårene og sorgen i Tomas sine ord. Og vi vakler alle, akkurat som Tomas, mellom det største av håp, og tvilen vi opplever i frykten for at det hele skal svikte oss og ikke bære oss. Tross i de enkle ordene vi hører i dagens tekst,  blir det så ofte en mer lettvint utvei å velge noe som ikke krever mer av oss en det vi legger i det. For vi selv har valgt det. Og det er ikke alt vi forstår eller kan begripe. Det er så mange faktorer som spiller inn i livene våre, og vi bærer så få og så ufullkomne svar i våre hender.

Men jeg tror svaret ikke bæres av oss, men at det blir båret i merkede hender.

Og det er ikke vi som har valgt Han, men Han har valgt oss.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!