Det har vært flere runder med medlemsjuks. Thorbjørn Jagland vitner omgitt av pressefolk under AUF-saken i Oslo byrett tirsdag 17. mars 1998. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB
Arbeidernes ungdomsfylking er landets suverent største politiske ungdomsorganisasjon, med over 14.000 medlemmer. Fylkingen, som påberoper seg røtter i demokratisk sosialisme og feminisme, er frittstående, med egne vedtekter, økonomi og medlemmer. Samtidig er den Arbeiderpartiets ungdomsavdeling og følgelig en utklekkingsanstalt for dette statsbærende partiets kadre. Historien viser at få, om noen, når en topposisjon innen Ap uten en forutgående karriere i AUF. Samtidig gjelder at ungdomsorganisasjonen alltid befinner seg på venstresiden i moderpartiets evige interne dragkamp om hvilken politikk som skal føres. Det ideologiske perspektivet har alltid vært viktigere innen AUF enn for voksenpartiets maktpolitiske praktikere; slik er nå engang den typiske forskjellen mellom ungdommelige idealister og de mer erfarne som har opplevd at fine tanker ikke sjelden grunnstøter på livets mange praksisskjær.
Mye mer kunne sies om AUFs rolle under de over hundre år som er gått siden ungdomsfylkingen ble til. Som i grupperinger flest, har man også der hatt tallrike representanter for «aille sju slaga», alt fra de renhårige med brennende sinn og blanke, troende øyne til dem som kanskje helst styres av andre impulser. Slik er virkeligheten og etikken; både tankekraften og seksualdriften er formodentlig sånn noenlunde normalfordelt rundt omkring i landets ulike organisasjoner for både unge og gamle. Likevel finnes det ett område der man, gitt AUFs utgangspunkt og grunnsyn, etter min oppfatning burde kunne forvente at akkurat AUF-ere hadde holdt sin sti mer ren enn vanlig er innen Organisasjons-Norge: når det gjelder økonomisk redelighet overfor fellesskapet. På samme måte som man ikke forventer mange smug-ateister innen KrFs rekker, iallfall ikke blant de mer ideologisk begeistrede ungdommene innen KrFU, så burde ethvert snusk med offentlige midler være utenkelig for sosialdemokratene i AUF. Stemmer historisk praksis med denne formodningen?
Svaret later til å være et rungende nei. Hva verre er, så ser ikke nåtiden ut til å være noe bedre enn den nære fortiden. Gammelt fusk har utviklet seg til nytt fusk, noe vi straks skal se nærmere på etter at vi har fått eksemplifisert hvilken type oppførsel det er snakk om. Jeg skal holde meg til et tilnærmet nåtidsperspektiv.
På 1990-tallet traff AUF-skandalen den norske offentligheten. Det hadde funnet sted omfattende fusk med organisasjonens medlemslister i den åpenbare hensikt å oppnå mer offentlig støtte. Resultatet var at flere hundretusener kroner ut over det de var berettiget til, kom inn i kassen. Bedrageriets sentrale metode var at AUF «forskuddsbetalte» kontingenten til personer de formodet hadde interesse av å bli, eller forbli, medlemmer av organisasjonen, hvilket utløste betydelige tilleggsutbetalinger fra det offentlige. Fire personer (Røberg-Larsen, Bøe Elgsaas, Hornslien og Greif Mathisen) ble dømt til opptil 7 måneders fengsel. Enda mer spektakulært i sammenhengen var kan hende at flere av Arbeiderpartiets største navn innen den nye generasjonen, som på det tidspunkt var i ferd med å ta over makten (Jens Stoltenberg, Thorbjørn Jagland, Trond Giske, Rita Ottervik, Turid Birkeland, Anniken Huitfeldt), ble trukket inn i sakens ytterkanter; ikke bare hadde de (eller noen av dem; ikke alle innrømmet slik kunnskap) visst om jukset, som altså følgelig hadde en lang og sterk tradisjon innen AUF, men sentrale politikere hadde endog selv vært aktive pådrivere for å blåse opp medlemstallet på denne ulovlige måten.
Man skulle kanskje tro at når en anstendig organisasjon oppdager slik virksomhet i sin midte, så sørger man for at noe lignende aldri, aldri mer kommer til å skje. Tanken fremstår som rimelig ut fra gjengs moraloppfatning, men slik forholdt det seg ikke med AUF, og så kan man jo trekke de slutninger man vil av dette faktum. Uansett er det så at man utover i det nye århundret utviklet en ny og enkel metode for å utøke antallet AUF-medlemmer på kunstig vis, nemlig ved å etablere en 10-kroners-shunt (se her for document-dekning av saken) for særlig de helt unges medlemskap. De som ønsker, kan lett søke seg frem til ytterligere dekning av saken i også andre medier (ikke minst VG har gått foran, se eksempelvis denne artikkelen om hvordan Oslo kommune er blitt melket), men hovedfortellingen er ganske så entydig: Man har lurt eller overtalt unge mennesker, hvorav mange, ifølge hva de selv har sagt, var uten noen som helst seriøs politisk interesse eller forståelse, inn i AUFs medlemskartotek på falske premisser og uten at de unge har måttet dokumentere noe medlemskapsønske gjennom betaling av en kontingent på minst 50 kroner. Organisasjonens egne kommentarer til avisoppslagene har stort sett vært av typen «har vi gjort noe galt, skal vi selvsagt betale tilbake», «man må ikke komme med stygge karakteristikker av engasjert ungdom», «regelverket har vært vanskelig og uklart» og lignende.
Naturligvis foreligger gode grunner til denne typen respons fra AUFs side; å forsvare seg selv er en såre naturlig refleks, også i sosialdemokratiske kretser. Saken har både historiske, pedagogiske, politiske, juridiske, økonomiske og etiske sider. La oss se på noen av dem.
Jo flere medlemmer AUF har, desto større innflytelse får organisasjonen innad i Arbeiderpartiet. Selvsagt gjelder dette ikke-formelt, men det gjelder også direkte i forbindelse med avstemninger og nominering av kandidater. At slikt er viktig for enhver som brenner for en bestemt type politiske saker og forsøk på løsning av samme, er lett å forstå. Ganske spesielt ser man betydningen når organisasjonen systematisk representerer den «progressive» siden av venstrebevegelsen, og AUF har, som alt påpekt, alltid bidratt til å trekke moderpartiet i sosialistisk-aktivistisk, progressiv retning, noe som naturligvis er viktig for hele landet gitt den innflytelsesrike – endog dominerende – posisjonen Ap tradisjonelt har hatt innen norsk politikk.
Jo flere medlemmer AUF har, desto mer får organisasjonen i offentlig støtte. Når intet system har eksistert for å skille mellom fuskemedlemskap og annet, så er det åpenbart at fuskingen direkte har medført at samfunnet er blitt fralurt økonomiske ressurser som burde vært brukt til andre formål.
Før jeg avslutter, vil jeg nevne ett forhold – faktisk det eneste jeg kan se finnes – som av noen kanskje oppfattes som unnskyldende for AUFs gjentatte medlemsjuks, nemlig at også mange andre organisasjoner, fra Noregs Mållags ungdomsorganisasjon til Den katolske kirke, har bedrevet lignende fusk og fanteri ut fra åpenbare økonomiske motiver. Et slikt forsvar blir som å hevde at «det finnes mange tyver/fartsbøller, ikke bare meg» dersom onkel politi griper deg idet du er i ferd med å rappe naboens bil eller råkjøre på motorveien. Vi vet hvor effektive slike unnskyldninger er. Med et annet eksempel: Det hjelper ikke å snakke bort eget grovt skattejuks med at «også andre unndrar skatt så sant de kan».
Arbeiderpartiets viktigste skole i sosialdemokrati – og det er intet mindre ungdomsorganisasjonen AUF er – har stått for systematisk, langvarig uærlighet med fellesskapets penger, dét er den enkle, men svært ubehagelige sannheten. Systematikken er uomtvistelig og har over lang tid gått helt opp til toppen av organisasjonen. Unnskyldninger av typen «anklagene er en stygg karakterisering av engasjert ungdom» blir mot denne bakgrunn tvers igjennom patetiske. De sier det meste om hvordan AUF-ledelsen oppfatter sin og fylkingens privilegerte rolle i samfunnet.
En ytterst relevant leveregel lyder i engelsk språkdrakt som følger: «Fool me once, shame on you. Fool me twice, shame on me!» AUFs gjentatte forsøk på å hevde at «vi visste ikke bedre», står helt enkelt ikke til troende. At organisasjonen ikke er fordømt og straffet hardere enn tilfellet er (man har nøyet seg med å domfelle noen på lavest mulige nivå, ikke AUF som sådan, og slett ikke moderpartiet), sier sitt om hvordan Loke og Tor forskjellsbehandles i det norske samfunnet.
Vi som ser maktens organer utenfra, ikke innenfra, burde for lengst ha konkludert med at dette er folk som ikke fortjener tillit. Hverken medlemskap eller bruktbiler bør kjøpes av slike forhandlere; diskrepansen mellom deres fine ord om solidaritet og egen adferd er rett og slett uakseptabel. Derfor er det intet mindre enn utrolig at så mange nordmenn i valg fortsatt fester lit til de samme menneskenes politiske vurderinger og løfter. Når de driver med så mye fusk og fanteri innen ett virkefelt, er sannsynligheten overveiende for at de gjør det samme også ellers.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
