John Kerry, Ursula von der Leyen og Frans Timmermans før et møte i EU-hoved­kvarteret i in Brussel den 9. mars 2021. Foto: Olivier Hoslet / Pool via AP / NTB.

USAs klimautsending John Kerry har i disse dager vært i Brussel for politiske samtaler med EU-ledelsen med sikte på en felles front under klimatoppmøtet i Glasgow til høsten.

I forbindelse med besøket gav Kerry torsdag et intervju til Die Welt sammen med EU-kommisjonens visepresident Frans Timmermans, som i egenskap av kommissær for «Europas grønne giv» er hans nærmeste klimapolitiske kollega i unionen.

En henrykt Timmermans klarer ikke å skjule sin entusiasme for Kerrys besøk overfor den tyske avisen. «Du skulle ha sett hvordan John ble mottatt», sier han om den amerikanske utsendingens eksklusive nærvær under et møte i EU-kommisjonen.

I den grad narrenes skip er et bilde på internasjonale ledere, vitner intervjuet om at Kerry og Timmermans er blant de største ombord, selv om det ville være enklere å le av dem hvis de ikke hadde så mye makt.

Kerry børster støvet av den gamle klisjeen om at vi nå har siste sjanse til å unngå en klimakatastrofe. Timmermans følger opp i samme stil.

Die Welt: De siste tallene fra Det internasjonale energibyrået (IEA) viser at de globale utslippene av drivhusgasser øker selv nå under pandemien, enda folk flyr mindre, kjører mindre og driver mindre forretninger. Hva betyr det for det neste klimatoppmøtet i Glasgow i november?

John Kerry: De globale utslippene av drivhusgasser øker, så det blir stadig mer presserende å handle, ikke bare for forhandlerne i Glasgow, men for oss alle sammen. Hvis verden ikke klarer å redusere CO₂-utslippene kraftig mellom 2020 og 2030, vil det bli bortimot umulig å stanse den globale temperaturøkningen eller å nå målet om null nettoutslipp i 2050. Dette gjelder alle store klimautslippsland: USA, EU, Kina, India og Russland. Glasgow er vårt siste håp. Hvis vi ikke blir enige der om å redusere utslippene av klimagasser raskt, er det bare et under som kan redusere utslippene raskt nok. Og vi bør ikke sette vår lit til undere.

Frans Timmermans: Verden har svært liten tid igjen. Vi må sette oss de nødvendige målene nå, ikke bare for å bli klimanøytrale innen midten av århundret, men også for å redusere utslippene våre av klimagasser de neste ti årene. EU vil redusere sine utslipp av klimagasser med minst 55 prosent sammenlignet med 1990-nivå innen 2030. Vi utarbeider allerede hensiktsmessige lover, og vi håper at vi kan få våre partnere til å ta tilsvarende skritt.

Hvis Kerry og Timmermans virkelig tror at dommedagsvarslene deres plutselig vil begynne å skremme verdens land til å redusere sine CO₂-utslipp, kan de like gjerne bytte ut titlene klimautsending og klimakommissær med henholdsvis klimakjempetosk og klimapremieklovn.

De to sier at USA og EU sammen kan flytte fjell, men faktum er at OECD-landene – altså Nord-Amerika og Vest-Europa samt Japan, Australia og noen få andre – nå står for mindre enn halvparten av verdensøkonomien og verdens energiforbruk, etter lenge å ha utgjort mindre enn halvparten av verdens befolkning.

Landene utenfor OECD har da også omtrent fordoblet sine CO₂-utslipp på en generasjon, mens OECD-landenes utslipp har vært omtrent konstante i samme tidsrom. Og det er ikke noe rart, for landene utenfor OECD ønsker å skape mer velstand for sine til sammen økende befolkninger. Ethvert barn skjønner at dette vil kreve masse energi, og at de fornybare energikildene ikke er i nærheten av å kunne erstatte de fossile energikildene Kerry og Timmermans vil til livs.

Når Die Welt antyder at det ikke disse to som alene avgjør saken, henfaller de til fantasifull tåketale:

Die Welt: Men EU og USA kan ikke takle klimaendringene alene. Kina må bli med hvis den globale oppvarmingen faktisk skal begrenses. Hvordan klarer vi det? På den ene siden er Vesten i stadig sterkere grad en systemrival for Kina, på den andre siden er vi så avhengige av Kina i klimasaker.

Frans Timmermans: Vi diskuterte Kina lenge i dag. USA og EU vil jobbe tett sammen, men vi vet at vi må ha Kina ombord. Uten Kina ville det aldri ha blitt noe av Paris-avtalen. Vi har ganske riktig noen uoverensstemmelser med Kina på andre områder. Men jeg ville ikke kalle det avhengighet. Kina beskytter ikke klimaet for å gjøre oss en tjeneste. Energiovergangen er i Kinas egen interesse. Vi står midt i en industriell revolusjon som vil forandre verden fullstendig i de neste ti årene. Industrien vår blir ombygd, akkurat som nasjonaløkonomiene våre. Dette berører ikke bare USA og Europa, men hele verden, Kina inkludert. Kina må ha en interesse i å være med på det. Og jeg håper at vi kan arbeide med Kina.

John Kerry: Jeg hadde det privilegiet å jobbe tett med Kina i forkant til Paris-avtalen. Jeg møtte Xi i Kina på den tiden. Han forsikret meg om at landet hans ville være med på Paris-avtalen. President Obama, som jeg var utenriksminister for, møtte også Xi i Beijing for å forberede Paris. Kina var helt avgjørende for at Paris ble en suksess, og vi håper at vi kan finne felles grunn for å jobbe sammen igjen. Kina har en enorm interesse av å jobbe med oss. Ikke noe land kan håndtere dette problemet alene. Vi kan gjøre mye for å sikre at klimaendringene ikke ødelegger økonomien eller skaper massearbeidsløshet, og med det enda større problemer.

Faktum er at Kinas statsminister har kunngjort at Kina vil redusere forholdet mellom CO₂-utslipp og BNP, men med landets ambisjoner for den økonomiske veksten, vil resultatet bli større utslipp de neste ti årene, ikke mindre.

Kina fører da også en økonomisk krig mot Vesten med sikte på å bli verdens ledende supermakt, noe Beijing-regimet anser som gjenopprettelsen av en normaltilstand, da det siste halve årtusenets maktforhold oppleves som en slags historisk glipp. Det Kerry tar sikte på, er å tvinge Kina til å oppgi de geopolitiske ambisjonene. Men hvordan skulle han klare det? Med handelsboikott? I en verden der landene utenfor OECD får stadig større økonomisk vekt?

Timmermans har akkurat de samme totalitære drømmene om en klimapolitisk kulturrevolusjon som han tidligere har hatt om en global demografisk revolusjon, der hele verden skal bli mangfoldig. Han forlanger ganske enkelt en verden i sitt bilde, slik marxister og islamister gjør det.

EU-kommissæren har da også anlagt et islamistlignende skjegg, men det er Kerry som er den største ayatollahen av de to. Når Die Welts reporter Tobias Kaiser bemerker at mange i USA ikke støtter Biden-administrasjonens klimapolitikk, og at flertallet i Kongressen er knapt, repliserer Kerry:

Det som skjer nå, er større enn noen regjering eller noe parlament. Markedet vil drive overgangen på en fenomenal måte de neste to–tre årene, tro meg. Og da vil det ikke lenger være noen plass i politikken eller økonomien for klimasinker eller klimaløgnere.

Obama sa i sin tid som president at «The future must not belong to those who slander the prophet of Islam.» Kerry lyder som et ekko av sin gamle sjef, som fremdeles trekker i de politiske trådene. Islamister skjærer gjerne hodene av sine fiender. Hva slags behandling er det som venter de klimavantro?

Kerrys profet er tilsynelatende Greta Thunberg:

Det er mye dyrere ikke å gjøre noe med klimaendringene enn å investere i overgangen. Det er ikke lenger noen tvil om det. Se på barna som demonstrere for klimabeskyttelse verden rundt. De forstår det godt. De er smarte, smartere enn mange som er gamle nok til å ha stemmerett. Vi bør lytte til disse unge menneskene. De forteller oss svært tydelig hva som vil skje hvis vi ikke handler.

En toppolitiker fra verdens mektigste land setter alt inn på å gjennomføre noe man med Mao Zedong-sjargong kunne kalle «det store klimaspranget» med en utviklingsforstyrret og skoleskulkende tenåring som autoritet. Og det vil ikke være plass til dem som måtte ha innvendinger. Hva i all verden kan gå galt, liksom?

Men Vesten er altså i hendene på disse her, som vil leke Petter Smart med hele planeten. Tvangskollektiviseringen av Kinas landbruk krevde flere titalls millioner menneskeliv for seksti års tid siden. Hvor mange liv som vil gå med i forsøket på en påtvunget overgang til innbilt grønn energiforsyning over hele verden, gjenstår å se.

For det kinesiske kommunistpariet ville det være et godt resultat hvis Vesten påførte seg selv en skade av den skisserte typen. Spørsmålet er i hvilken grad og hvor lenge disse to klimanissene vil bli nyttige idioter for Beijing.

Kjøp Kents bok her!