Tidligere leder av Venstre, Trine Skei Grande. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix

Hvert år er det Kvinnedagen. Hvert år blir jeg like skuffet. Isteden for å diskutere og fremme virkelige problemer; kvinneundertrykkelse, brukes kvinnedagen av kvinner til å rakke ned på andre kvinner og norske menn. I dag var det Trine Skei Grande sin tur å tråkke i vepsebolet, etterfulgt av Christina Fraas.

– Det er en forventning om at kvinner skal ha langt hår. Det er det jeg mener med at det lange håret er vår kulturs hijab, sier Trine Skei Grande (V) til Aftenposten.

I Norge har vi det godt. Vi har det så godt at vi kan ignorere virkelige verdensproblemer og konstruere problemer hinsidig all fornuft. Den klassiske feminismen, basert på like rettigheter, like plikter og like muligheter, har blitt til det den opprinnelig skulle bekjempe: Diskriminering. Hvordan kan Skei Grande si at langt hår er «vestens hijab» når hun har lagt seg på en politisk linje hvor hijab ikke er noe problem?

Artikkelen Skei Grande ga sitt bidrag til, handler om kvinner, hår og skjønnhetsidealer. Idealer vi alle er med på å skape, mann som kvinne. Som et fritt menneske i et fritt samfunn har vi alle muligheter til å overse eller endre skjønnhetsidealer, likevel settes disse idealene i front hver gang det skal handle om jenter, kvinner, psykisk helse eller hvor skrudd samfunnet vårt er.

Det raser mellom rosabloggeres eksponering av modifiserte kropper og hva en «ekte» kvinne er. Det handler om skjønnhetsoperasjoner, hår og sminke. Kvinner shames for deres valg, mens de samme menneskene som kaster denne skammen på andre, fremmer kjønnsoperasjoner og identitetspolitikk. «Vær som du er» – Det er et absurd paradoks.

Tar vi en tur til Iran står kvinner overfor helt andre problemer. Kvinner er ufrie. De eies av menn. De kan ikke velge hårfrisyre. Det vil si, de kan iallfall ikke vise den frem. De må dekkes til, om de vil eller ikke.

Det er en forskjell på å tvinge en kvinne inn i en hijab eller burka, å dekke henne til, gjøre henne lydløs, luktløs, frata henne hennes menneskelige trekk, avhumanisere henne og gjøre henne til bortgjemt eiendom, enn å la langt hår flyte fritt.

Kvinner i Iran kjemper med livet som innsats for å eie seg selv. I Norge kritiserer kvinner andre kvinner for å være feminine. Våre kvinnelige politikere er blant kritikerne:

Når hun er på skolebesøk, teller hun gjerne hvor mange unge jenter som har kort hår.

Skei Grande bruker altså tiden sin på å telle hvor mange som bærer preg av «vestlig tvang».

– Ofte er det bare et par stykker på en skole med 600–700 elever. Jeg mener ikke at alle 17-åringer skal klippe seg kort, men forventningen om å ha langt hår kan bli like tvangspreget som det å dekke til håret i andre kulturer.

Ikke bare erkjenner Skei Grande indirekte at hijab er tvang, men hun bruker hijab-kampen til å generalisere frie kvinner og reduserer dem til offer for mislykket identitetspolitikk. Langt hår er feminint, men hva er egentlig galt med at kvinner velger å være feminine? Hvorfor kan ikke det være like verdifullt som å velge noe annet?

Kvinnekampen i Iran og islam generelt, hvor kvinner er redusert til intet, handler om liv og død. Langt hår og skjønnhetsidealer handler om noe helt annet: Selvfølelse.  Selvfølelsen er det individet som har ansvar for. Det er bare individet som kan jobbe med selvfølelsen, snu den, forbedre den, forverre den, uavhengig av ytre faktorer. En påtvunget hijab handler om noe helt annet.

Kvinnedagen brukes rett og slett av kvinner til å rakke ned på andre kvinner og norske menn. Det finnes mindre trivielle kvinneproblemer her i verden. Ja, faktisk, så finnes de også i Norge. Kvinneundertrykkelse finnes bak lukkede dører i landet vi bor i, kvinner som tvinges til å bære hijab og til å gifte seg med en forutbestemt mann. Felles for denne formen for kvinneundertrykkelse, i Iran og i Norge, er islam.

Det finnes også andre kvinneundertrykkende problemer i vesten: Woke-kultur og identitetspolitikk. At menn som «føler seg som kvinner» kan ta fra unge jenter universitetsstipendet i sport, for eksempel. At kvinner ikke kan skifte trygt i en garderobe, fordi det når som helst kan ramle inn en mann «som føler seg som en kvinne». At identitetspolitikken reverserer kvinners rettigheter, er det stille om.

Men på kvinnedagen er alt lov. Da kan kvinners innerste styggedom få fripass i samfunnet.

Christina Fraas lar styggedommen velte ut i en kronikk hos NRK: Fripass for ubrukelige menn. «Vi blir raskt voksne, menn får være barn for alltid», skriver hun og utdyper at det er en slags manko på gode menn der ute. At kvinner skryter menn opp i skyene for helt hverdagslige ting som å tørke av kjøkkenbenken eller for å være høflige.

Jeg vet ikke hva slags erfaringer Fraas har, men ut i fra det hun skriver kan jeg ikke annet enn å stusse.

I sosiale medier berømmes menn av kjærestene sine for å lage middag eller handle blomster til dem, og pappaer som «passer barna» er ekte supermenn.

I fare for å høres utakknemlig ut vil jeg nevne at alt dette er gode handlinger, men de fortjener ikke gullmedalje.

(…)

At vi setter standarden lavt, betyr ikke at vi ikke har høyere forventninger. De bare overskygges av jakten på et absolutt minimum. Både kvinner og menn i heterofile relasjoner er med på å opprettholde disse kjønnsbaserte forskjellene.

En skulle tro vi gikk i riktig retning, men jeg vil påstå det motsatte.

Hvorfor imponeres vi kvinner over ting som bør være et absolutt minimum?

(…)

Kvinner må slutte å sammenligne menn med enda dårligere menn, og begynne å sammenligne dem med seg selv. Det finnes alltid noen som har behandlet deg dårligere.

(…)

Nå tenker du kanskje at alle menn ikke er sånn, ei heller alle kvinner. Men argumentasjonen #notallmen ødelegger alle diskusjoner om systematiske kjønnsforskjeller i samfunnet.

Fraas kan tillate seg, ikke bare å rakke ned på menn, men også på heterofile forhold. #Notallmenn er ikke tillatt i denne diskusjonen, man må få generalisere, ifølge Fraas, som selv er gått inn i et romantisk forhold til en annen kvinne. De forstår hverandre bedre, er mer høflige og tar bedre vare på hverandre.

Merkelig nok er denne formen for generalisering aldri lov ellers. Tenk om noen lagde en hashtag som #Notallimmigrants, for eksempel? Eller #Notallgays? Hva med #Notallwomen? Kan jeg bruke den?

Hvorfor trenger vi en kvinnedag når vi alle er like, når kjønn er flytende og identitet er selvvalgt? Er ikke en slik kvinnedag en redusering av kvinner selv? En dag hvor det er tillatt å rakke ned på det feminine utseendet? Ikke minst på menn?

Menn liker det feminine, er det derfor? Menn som ikke har gjort annet enn å kjøpe blomster? Kanskje har ikke alle menn et ryddig hjem eller et interessant kjøleskap, men har alle kvinner det? Er ikke det å opprettholde en stereotype? Langt hår og plettfritt kjøkken.

Dersom man skal lese Fraas kronikk som noe fornuftig, må det være at kvinner reduserer menn til barn uten evne til å foreta seg noe selv uten heiarop fra kvinnen i hans liv. Da kan vi være enig i at mange kvinner har et holdningsproblem mot menn og at det er på tide at de blir bevisst gjort det. Kanskje burde kronikken vært titulert med «Fripass for mannefiendtlighet»?

Om langt hår er «Vestens hijab», er kvinnedagen selvdestruktiv.

#Notallwomen

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!