Norge holder seg med en offentlig sektor som har vokst enda mer massivt enn hvite menneskers skyldfølelse. Her et oversiktsbilde av det nye regjeringskvartalet som påbegynnes i 2021, til en pris av 20 milliarder kroner. Foto: Statsbygg

Forholdet mellom stat og nasjon har jeg vært inne på flere ganger i Documents spalter, blant annet her og her. Visst overlapper de to, særlig innen nasjonalstater som Norge, men identiske er de langt ifra. Den viktigste forskjellen ligger i at mens staten er en juridisk-politisk enhet, er nasjonen historisk, etnisk og kulturell både i sitt vesen og i sine uklare avgrensninger; sånn sett er en nasjon et hovedsakelig emergent fenomen så vel som, i et annet perspektiv, en «lodden mengde».

Velger vi å fokusere på menneskene som bor i et land, så svarer befolkningen til staten, mens nasjonen og folket hører organisk sammen. La oss illustrere forskjellen ytterligere: Staten bestemmer pensjonsalder og trafikkregler, mens nasjonen feires med flaggvifting og «Ja, vi elsker» på syttende mai. Følsomme nordmenn kan bli dionysisk fuktige i øynene over nasjonale symboler og artefakter, over barnetog og «Fagert er landet», men aldri av å lese statlige reglementer. Eller for å være helt presis hva sistnevnte angår: Eventuelle tårer er i så fall oppgitte vredestårer fremkalt av den uskjønne byråkratisk-juridiske statsprosaen; de reflekterer ikke at leseren blir øm hverken i sjelen eller kring hjarterøtene.

Hvordan er for tiden maktrelasjonen de to entitetene imellom i fedrelandet? Vokser statsdimensjonen i innflytelse sammenlignet med nasjonen, eller forholder det seg motsatt? For at et slikt yin yang-forhold eksisterer slik folk flest opplever virkeligheten, og dét samme hva elitens ulike «anywheres» ynder å påstå, det vet nordmenn.

Det var våre ferske pandemierfaringer som fikk meg til å reflektere over tematikken. Man kan mene hva man vil om hvordan folk best bør forholde seg til helsefaren covid 19-infeksjonen representerer, men utvilsomt er at anti virus-krigen har betydd en massiv styrking av statens grep om samfunnet på bekostning av ikke-statlige, ikke-offentlige dimensjoner ved vår fellestilværelse. Én ting er at det offentlige, i siste instans staten, bestemmer og ofte også forestår gjennomføringen av de gjennomgripende tiltakene mot sykdomsspredning – dette er trolig uunngåelig –, men statens økonomiske overlegenhet er samtidig blitt manifestert på en særdeles slående måte. For de ulike nedstengningene av samfunnslivet skjer jo ikke uten økonomisk så vel som annen kostnad. Både unge og gamle mister en stor del av sitt sosiale liv og blir mer ensomme, elever og studenter lærer ikke som de skal, alvorlig syke pasienter får mindre presis oppfølgning, og et utall også andre vanskelig målbare «utfordringer» følger i pandemiens farvann. Mer konkret gjelder dessuten at store deler av næringslivet taper penger som bare rakkern og over lang tid fordi normal aktivitet forbys. Staten bestemmer hvilke slike regninger som skal dekkes, og hvilke ikke; kun den har økonomisk og annen makt til slikt. Med andre ord er det Han Stat som avgjør være eller ikke være for landets bedrifter mer enn noen gang før. Slikt har konsekvenser, både direkte og psykologiske, og ganske særlig i og med at pandemiåret kom på toppen av flere forutgående tiår med styrking av offentligheten på det øvrige samfunnslivs bekostning.

Vi holder oss nemlig med en offentlig sektor her i landet som har vokst enda mer massivt enn hvite menneskers skyldfølelse; historisk overgås den vel snart bare av tilsvarende i Sovjetunionen som, selv i sine velmaktsdager, var en statsdannelse preget av hverken vel eller makt, når nå sant skal sies. I alle fall noen burde tenke etter hvordan dét eksperimentet gikk; politikken og økonomien imploderte i en slags synkron dødsdans. Så hvis bedriften Norge nå legger inn en suicidal sluttspurt og lurer også de siste reelt produserende nordmenn (innen petroleumsindustrien, fiskerinæringen og noen få andre konkurranseutsatte bransjer) inn under det offentliges paraply som likestillingskonsulenter, lærere i fingermaling og lignende, altså slik virksomhet som de nyfrelste sier vi skal leve av i en grønn, post-fossil fremtid,  da har vi virkelig lagt det store egget. Utviklingen er så fjollat og fjottat som det bare går an, med eller uten vindmøller og elektriske ferjer, men dette er likevel mange norske politikeres våte drøm.

Faktisk er virkeligheten verre enn man umiddelbart kan få inntrykk av hva gjelder balansen mellom sivilsamfunn (hvori opptatt nasjonen) og stat i Norge, og dét av følgende enkle grunn: I økende grad betaler staten for ikke-statlige (bytt gjerne ut ordparet med offentlige og ikke-offentlige) virksomheter i landet vårt. Det som på moderne «norsk» kalles NGO-er (for «non-governmental organizations»), finansieres i virkeligheten mer og mer av det offentlige, altså i siste instans Han Stat. Dette gjelder ikke bare profesjonelle utsugerorganisasjoner av type politiske partier med tilhørende ungdomsorganisasjoner – alle disse arbeider systematisk for å bli holdt under armene av andres produktive arbeid –, men også i økende grad det som før var et genuint ikke-offentlig sivilsamfunn. Utmerkede økonomiske grunner finnes til at så mange godhetsorganisasjoner trives blant oss, enten de er klassikere av typen Røde Kors og Flyktninghjelpen (begge tett koblet opp mot det offisielle Norge på personalfronten; lederne går uten omstillingsproblemer frem og tilbake mellom politikken og «det frivillige») eller nykommere som et utall innvandrerorganisasjoner representerende land man angivelig har flyktet fra: De får alle godt med gryn av en velvillig stat.

At mange vet å ordne seg og ender opp med sugerøret godt plantet i statens punsjbolle, er naturligvis ikke uten konsekvenser. Heller ikke på dette området finnes det gratis drikke enn si lunsj, for «who pays for the music, calls the tune». Dette innebærer ikke nødvendigvis at direkte ordrer går mellom partene, virkeligheten er mer smidig enn som så. Det er tilstrekkelig at alle kjenner maktforholdet, så gjør den trengende som forventet i minst ni av ti tilfeller.

Alternativet kunne være at sivilsamfunnet, med nasjonen som en viktig og umistelig del, gir klar beskjed til staten om at den ikke skal tilta seg makt på områder den ikke var ment å styre. Her er vi imidlertid like i nærheten av et politisk vannskille, kanskje det aller viktigste. Spørsmålet om hvor stor rolle staten skal ha, hvor mye makt den skal ha over borgerne, avhenger til syvende og sist av hvor mye frihet den enkelte er villig til å ofre for trygghet. Den optimale balansen mellom de to er ikke avklart, og blir det vel heller aldri.

I vårt lille land der alle fortsatt, i samsvar med Einar Førdes skremmende presise konklusjon fra for noen tiår siden, «er sosialdemokratar», ser det for øyeblikket ikke ut til å være grenser for hvor mye selvstendighet den enkelte borger er villig til å oppgi for «the greater good» enten problematikken er folkehelse eller annet. Nordmenn er grundig kondisjonert til at staten skal ta og ha ansvaret, for det er enklest slik. Dette sosialdemokratiske grunnsynet kan man selvfølgelig godt gjøre til sitt eget, man skal bare ikke bille seg inn at det ikke finnes en betydelig pris å betale om man velger en slik tamdyrtilværelse. Konsekvensene er langt fra klarlagt for de fleste, ganske særlig ikke for det store flertallet som glir inn i livsvalgene uten å være på det rene med at de ens finnes. 

Mange som ønsker seg en mindre stat, som legger hovedvekten på sine primæroppgaver, ikke en som blander seg inn på flere og flere områder, samtidig med at i utgangspunktet frie, uavhengige borgere finner sammen i et sterkt og aktivt fellesskap, vil innse at nasjonalkonservativ individualisme bærer i seg mulighetene for en ny og mer vellykket tosomhet mellom det enkelte menneske og flokken han/hun er en del av. For nasjonalkonservative behøver slett ikke gå inn for noen mektig stat, slik heller ikke liberalere (om man med begrepet sikter til dem som ønsker størst mulig individuell frihet) behøver å være globalister. I det hele tatt er det mange politiske vaneoppfatninger som bør gjennomtenkes på nytt i disse tider. Det er ikke gitt, ikke engang sannsynlig, at man finner morgendagens virkelighet ved å fremskrive dagens eller den nære fortids uviklingstendenser.

La meg sammenfatte på følgende måte konsekvensene av at vi alle både er enkeltmennesker og medlemmer av en flokk. Vår tids konservative individualister, norske som andre, behøver ikke å øve vold mot sine iboende, grunnleggende frihets- og selvstendighetstanker ved å akseptere en stadig større stat, men kan isteden styrke «oss»-komponenten i tilværelsen ved å la nasjonen, men ikke staten, få en viktigere plass. Denne tosomheten er det som ligger sentralt i det nasjonalkonservative livet slik jeg oppfatter det, ingen trang til å ofre personlig frihet på statens alter. 

Mennesker som kjenner en dyp mistro til dagens norske politiske virkelighet, bør ta seg tid til å tenke gjennom situasjonen langs de her opptrukne perspektivaksene. De representerer et alternativt begrepsfundament for videre refleksjon over hva som er viktig og ikke. Tenkningen om disse spørsmålene må alltid ha et individuelt utgangspunkt, men blir typisk klarere om flere hjelper hverandre. Felles skjebne gir nok felles trøst, men gjensidig hjelp til å resonnere kan bidra til en mer robust, og fremfor alt sannferdig, virkelighetsforståelse. Det er neimen ikke dårlig bare dét.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!