Fra et kullanlegg i den kinesiske Shanxi-provinsen den 28. november 2019. Foto: Olivia Zhang / AP / NTB.

Den kanskje viktigste konsekvensen av den såkalte klimapolitikken som føres i Vesten, er at de vestlige landene skader sin egen økonomi i forsøkene på å oppfylle målene de har forpliktet seg til i henhold til Paris-avtalen, mens Kina ikke gjør det. På den måten styrker Kina seg ikke bare økonomisk i forhold til Vesten, men også militært og geopolitisk.

Slik de vestlige landene forgjeves satte sin lit til at Kinas inntreden i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) med tiden ville gjøre landet til en pålitelig internasjonal partner, for i stedet å ende opp med en aggressiv bølle av en supermakt, er de i ferd med å begå en lignende tabbe i den såkalte klimapolitikken.

For det er ingen grunn til å tro at et Beijing-regime med appetitt på global dominans vil forplikte seg til smertefulle CO₂-kutt heller. Det forstår man også på Kinas statsminister Li Keqiang, som fredag kunngjorde nye «klimamål» for Midtens korrupte rike.

NTB rapporterer etter beste evne:

Kina, verdens største utslippsland, har lagt fram nye energi- og klimamål. De bærer lite preg av styrket innsats mot klimaendringene.

På en tåkete fredag i Beijing kunngjorde statsminister Li Keqiang at Kina skal redusere karbonutslippene med 18 prosent per prosent av landets BNP i løpet av de neste fem årene.

Dette siste uttrykket er ikke så lett å bli klok på, så la oss se hva som står i meldingen fra Associated Press (AP) som NTB har gjengitt:

On a smoggy day in Beijing, Premier Li Keqiang said the country will reduce carbon emissions per unit of economic output by 18% over the next five years.

Ifølge den kinesiske statsministeren skal altså størrelsesforholdet mellom CO₂-utslippene og BNP reduseres med 18 prosent på fem år.

Dette er et litt kryptisk klimamål, men kineserne legger ikke skjul på at de i praksis kommer til å øke sine utslipp i ti år til:

I september kunngjorde statsminister (sic.) Xi Jinping at Kina har som mål å bli karbonnøytrale innen 2060, og at utslippstoppen skal være i 2030. Mange forventet mer ambisiøse klimamål etter kunngjøringen.

Men hvorfor forventet de det av en som i praksis sier at han vil utsette å gjøre noe som monner i ti år til?

Med mindre de later som, har også klimabransjens egne folk vanskelig for å forstå hva den kinesiske politikken innebærer:

– Vi var veldig interessert i å se hva den 14. femårsplanen ville si om hvordan de faktisk skulle komme seg dit, eller kanskje til og med mer ambisiøse mål, sier Dimitri de Boer i miljøorganisasjonen ClientEarth.

– Det vi har sett fra den faktiske planen, er at det er et mål om å redusere karbonintensiteten innen 2025, men vi kan ikke slå fast akkurat hva det betyr i totale utslipp, legger han til.

Men det Kina sier, er fullstendig glassklart: De skal slippe ut 18 prosent mindre CO₂ for hver yuan landet produserer. Det betyr at utslippsmålene vil avhenge av den økonomiske veksten.

Dette går da også frem av et avsnitt fra AP-meldingen som NTB ikke gjengir:

Climate change experts say the new plan does not include indicators previously given by the government, such as a 5-year GDP target, which would set more concrete limits since carbon intensity is calculated using GDP.

Kineserne sier altså ikke hvor mye de tar sikte på å vokse økonomisk. Nei, hvorfor i all verden skulle de det? De fører økonomisk krig mot resten av verden, og vil unngå å stilles til CO₂-ansvar, så det er opplagt smartest å prøve å lure resten av verden.

Men vi som hverken er i lommene på Kina eller av andre grunner prøver å behage Kina, kan jo utmerket godt prøve å forestille oss hva som skjer. Hvor mange prosents årlig økonomisk vekst kan vi forvente fra Kina?

Vel, dagen før kunngjøringen om Kinas «klimamål» sa statsminister Li Keqiang at landet tar sikte på 6 prosents økonomisk vekst til neste år.

Om vi legger til grunn at Kina vokser med 6 prosent pr. år i fem år, ville det resultere i en BNP-vekst på omtrent 34 prosent når de fem årene er gått. Hvis hver BNP-enhet produserer 18 prosent mindre CO₂, betyr det at Kinas totale CO₂-utslipp vil være ca. 10 prosent høyere om fem år.

Kanskje er det ikke realistisk at Kina vil vokse med så mye som 6 prosent pr. år i lengden, men hva er til hinder for å lage scenarier basert på andre antagelser?

Den største hindringen er at journalister ikke kan prosentregning. Den nest største hindringen er at mange som kan prosentregning, ikke ønsker å si noe kritisk om Kina.

Men hvis vi skal tro på det Li Keqiang sier, la oss se hva det innebærer:

(CO₂-utslipp om fem år) / (BNP om fem år) = 0,82 · (CO₂-utslipp i dag) / (BNP i dag)

For å estimere forholdet mellom CO₂-utslippene om fem år og CO₂-utslippene i dag, trenger vi bare å gjøre oss en hypotese om den årlige økonomiske veksten. La oss si at den er på p %. Da ender vi opp med følgende:

(CO₂-utslipp om fem år) / (CO₂-utslipp i dag) = 0,82 · (1 + p/100)⁵

La oss illustrere utviklingen i CO₂-utslippene som funksjon av den årlige økonomiske veksten:

Hvis Kina får en årlig økonomisk vekst på ca. 4 prosent, vil utslippene i henhold til det statsministeren sier, forbli like store som nå. Alt over dette vil gi større utslipp.

Siden Kina tar sikte på en topp i sine utslipp i 2030, betyr det at landet etterstreber mer enn 4 prosents årlig økonomisk vekst.

Det er litt påfallende at hverken journalister, politikere eller klimaaktivister gjør slike enkle regnestykker, for de kan umulig være for tette i pappen alle sammen.

Saken er uansett at Kina peker nese til resten av verden. Kineserne sier ikke rett ut at de selvskadende «klimamålene» som Vesten setter seg, er noe de aldri i verden kommer til å kopiere.

Li Keqiang hadde ikke behøvd å være så kryptisk. Han kunne ha sagt at Kina vil redusere sine totale utslipp, for i virkeligheten å slippe ut hemningsløst. For hva skulle hindre kineserne i å lage falske statistikker over egne CO₂-utslipp? Eller for den del egne BNP-tall?

Men grove løgner er snarere et verktøy Beijing vil hente opp av verktøykassen på et senere tidspunkt. I mellomtiden kan de spille det ikke fullt så skamløse teateret som de gjør nå. De later som om de er på glid – for å lure resten av verden i den økonomiske krigen de fører med sikte på global dominans.

Og i Vesten, i alle fall i Europa, klarer ikke folk å dra kjensel på en fiende – med mindre de er for feige, eller selv løper Kinas ærend.

Kjøp Kents bok her!