Olje- og energiminister Tina Bru deltok i møtet for å styrke Norges grønne samarbeid med EU. Kritikken mot de hodeløse prosjektene preller av på kunnskapsløse statsråder, og mediene følger lydig opp. Foto: Heiko Junge / NTB

Fire statsråder møtte 1. mars kolleger i EU-kommisjonen for å presse på med det såkalte grønne skiftet. Det er som om all kritikk mot de hodeløse prosjektene preller av. Det er noe nesten religiøst over det hele. Statsråder står med fingrene stappet langt inn i øregangen mens de roper Vil ha! Vil ha!

Regningen sendes til norske skattebetalere, mens kinesiske myndigheter ler hele veien til banken.

– Europas grønne giv handler om å bygge konkurransekraft gjennom grønn omstilling. Norge har teknologi, kunnskap og produkter som gjør oss til en attraktiv og relevant partner for Europa, sa klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) til NTB etter møtet.

På møtet med EU-kommisjonens visepresident Frans Timmermans stilte også samferdselsminister Knut Arild Hareide (KrF), olje- og energiminister Tina Bru (H) og utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H). Blant temaene som ble diskutert var batterier, sirkulærøkonomi, elektrifisering av transport – både elbiler og elfly – og hydrogen.

Gedigen tabbe

Norge er dessuten opptatt av at EUs klassifiseringssystem for investering som skal styre investeringer over i bærekraftig virksomhet skal være vitenskapelig basert og ikke-diskriminerende. Særlig bekymret er Norge for at vannkraften skal få strengere kriterier enn sol- og vindkraft.

Det er nesten ufattelig at dette bekymrer regjeringens utsendte, siden Rotevatn av komplett uforståelige grunner har utelatt norsk skog fra klimaregnestykket. Dette til tross for at klimaeffektene fra skog regnes med av alle våre naboland. Denne gedigne tabben, som dessuten virker helt bevisst, vil påføre oss skattebetalere en gigantregning på utallige milliarder kroner.

Som FrPs energi- og miljøpolitiske talsperson Terje Halleland skrev i Nettavisen:

I et brev til Fremskrittspartiet bekrefter Klima- og miljødepartementet at regjeringen trolig har gjort århundrets forhandlingstabbe med EU. Departementet sier at hvis Norge hadde brukt EUs regnemåte for utslippskutt med skog, kunne vi ha bokført 10 millioner tonn CO2 i regnskapet vårt. Det er ca. 2/3 av utslippskuttet regjeringen har lagt opp til i sin egen klimaplan.

Documents klimaekspert Kent Andersen har gjentatte ganger slaktet regjeringens klimapolitikk, som han har kalt En atombombe mot Norges økonomi, uten kritiske spørsmål fra media.

Alt handler om klima, og alle andre hensyn må vike. Det finnes faktisk en diagnose for den slags adferd:

Undertegnede har pilotutdannelse, og et av de farligste fenomenene man kan oppleve som pilot, er noe som kalles «target fixation»: Man blir så opptatt av å løse ett bestemt problem at man fullstendig overser andre og viktigere faktorer. Det har ledet til svært mange havari, og med bakgrunn i det ser det ut til at statsministeren har pådratt seg en slags tvangslidelse.

Men Rotevatn & co. er i klima-ekstase, og messer om bærekraft, sirkulærøkonomi, «grønt skifte» og «grønn omstilling» på inn- og utpust. De enser ikke motstemmene, som da professor emeritus Rögnvaldur Hannesson nylig beskrev Langskip-prosjektet som ødeleggelse av verdier i stor skala, som gir en mikroskopisk klimaeffekt som ikke er i nærheten av å forsvare regningen på 25 milliarder kroner.

Eller da tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe nylig kom med en knusende kritikk av Norges klimapolitikk:

• Jeg tror Kina ler hele veien til banken når de følger utviklingen i Norge.
• Kortversjonen av klimameldingen er at all energi skal bli dyrere i Norge.
• … det eksisterer ingen plan for hvor ny strøm skal komme fra.
• Norge som land er selvsagt den største taperen i dette.
• Økte forskjeller er den åpenbare konsekvensen.

Idiotisk prosjekt

For ikke å snakke om den massive kritikken mot det (unnskyld uttrykket) idiotiske prosjektet med å elektrifisere sokkelen. Det er et tiltak som vil koste 50 milliarder kroner, helt uten effekt på klimautslipp globalt. Den eneste «positive» effekten er at norske strømkunder får dyrere strøm krydret med høyere skatter og avgifter.

Elfly-drømmen har havarert. Uvitende statsråder vil satse på hydrogen, selv om Statoil forkastet dette allerede i 2010.

Mens en rekke statsråder sprader rundt med pins som reklamerer for FNs bærekraftmål og Agenda 2030, innfører de altså en klimakur som mest av alt minner om tåkeprat på høyoktan.

1. mars kom også en ny rapport som i fullt alvor foreslår følgende tiltak for å få fart på det grønne skiftet:

• Endre handlingsregelen slik at Norge kan flytte rundt 1.000 milliarder kroner fra Oljefondet til i en ny, grønn investeringsbank over en tiårsperiode.
• Ta Equinor av børs og bruke selskapet som verktøy i det grønne skiftet.
• Etablere en statlig grønn investeringsbank, et statlig fornybarselskap og et grønt statlig eierselskap.

Alt for å tvinge gjennom klimakuren ved å satse på de samme fantasiprosjektene: hydrogen, (flytende) havvind, fangst og lagring av CO₂, batterier og ulike typer grønne løsninger i maritim sektor.

Rasering av norsk natur

En del av denne klimakuren er blant annet å rasere norsk natur (som den en gang så vakre Haramsøya) for å bygge opp massive vindturbinparker som leverer minimalt med strøm, og aldri når vi trenger det. Vi så nylig at Texas ble rammet av strømmangel. Texas! Man vet ikke om man skal le eller gråte. President Biden, som elsker alt som starter med «grønn» og slutter med «svindyrt», måtte erklære krisetilstand og sende massevis av dieselaggregater for å skaffe strøm til innbyggerne i en stat med verdens største reserver av gass.

Men trass i et stort folkelig engasjement og protester over hele landet, fortsetter regjeringen med utrullingen av vindturbiner, mens de fantaserer om å ødelegge kysten offshore også, ved å fylle opp havet med flytende vindkraftverk. Man kunne fortsatt i timevis. De fleste tiltakene er bare egnet til å redusere velferden for Norges befolkning, uten påviselig effekt på globalt klima. Som en venn på Facebook formulerte det:

At Oljefondet skulle komme til å bli sølt bort, har jeg aldri vært i tvil om. (Og at vi på lang sikt sannsynligvis kunne klart oss bedre uten. Sør-Amerikas gull viste seg å bli en ulykke for Spania, til sammenligning.)
Men at fondet skulle tappes for å hindre en temperaturøkning på 0,000000000000001 grad om 50 år, overgår alt jeg i mine villeste fantasier så for meg.

Selvsagt er antall nuller her mest fri fantasi, men sannheten er ikke så mye bedre.

Det har faktisk ingen betydning om man tror at klimaendringene er menneskeskapte eller ikke. Kostbare tiltak uten klimaeffekt er dårlig økonomi uansett, og særlig når det omtrent kun er Norge som skal gjennomføre disse enormt ødeleggende tiltakene, samtidig som utslippene i Kina og India vokser utallige ganger så mye som Norges totale utslipp.

Hvis klimakrisen er reell, burde Norge gjøre alt for å styrke sin økonomi, for å forberede seg på fremtidige kostnader. Ikke rasere økonomien på ren symbolpolitikk.

Kina legger i Parisavtalen opp til å øke sine klimautslipp med 450 prosent fra 1990 til 2030. Da hjelper det faktisk ingenting at vi i lille, ubetydelige Norge omdanner oss fra et velstandssamfunn til et u-land.

Men NRKs Magnus Takvam mener man må se annerledes på problemet. Han innrømmer at Norges befolkning neppe forstår hvor mye klimatiltakene vil koste. Løsningen til Takvam er selvsagt ikke å kutte ut rådyre tiltak som ikke fungerer. Nei, det virker som om han mener politikerne i større grad må fokusere på å sørge for aksept blant befolkningen for at dette vil svi skikkelig. Selvsagt med noen floskler om å «hjelpe dem som i en overgangsperiode blir rammet ekstra hardt av en klimaomstilling».

Hvordan blir et rikt land fattig? For å parafrasere: Først gradvis, så plutselig.

Takvam og regjeringen synes å mene at vi skal gå smilende inn i undergangen. Jeg takker høflig nei.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

Følg Document på Parler.