Rafael (1483–1520), «Jesu oppdrag til Peter» (1515), Victoria and Albert Museum (London)

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (Matteus 16, 21–23)

Skal du kritisere kristen tro og få anerkjennende blikk, er det enkleste du kan gjøre å henvise til all ondskapen vi ser rundt oss, og peke på at dette ikke kan finne sted dersom kristendommen er sann. Den hevder jo at deres Gud både er allmektig og kjærlighet.

Lidelse, ondskap og død kommer i fokus i denne søndagens tekst for kirkeåret. Til disiplenes store forskrekkelse forutsier Jesus sin egen død og oppstandelse, og både Peters reaksjon og Jesu svar tør være velkjent. Peter tar Jesus til side og gir seg til å irettesette ham, og sier at noe slikt, altså Jesus skal lide, dø og oppstå, ikke må få skje.

Det er vanskelig å vite hva Peter og de andre disiplene så for seg, men det er lite trolig at de forventet en henrettelse på et kors. Selv om lite tyder på at de trodde på et liv uten smerte, ble Jesu ord åpenbart for mye. Men som vi alle vet: Guds vilje for Jesus var ikke å slippe unna lidelsen, akkurat slik Jesus selv sier til Peter i slutten av tekstavsnittet.

For kristne har lidelsens realitet alltid vært en del av deres virkelighetsforståelse, men for deres kritikere har altså ondskapen vært et viktig argument mot dem. Det er som de ikke vil se at både Jesu lidelse og lidelsen generelt er noe av kjernen i troen, ikke fordi det er den store selvmotsigelsen, men fordi det kun er i kristen tro den blir forståelig.

Den kjente ateisten Bertrand Russell deltok engang i en debatt med den katolske filosofen Frederick Copleston. Copleston spurte ham da hvordan han som ateist kunne si forskjellen på godt og ondt, og da svarte Russell: «På bakgrunn av hva jeg føler.» I det berømte essayet «A Free Man’s Worship» skriver Russell blant annet at:

«Mennesket er produktet av årsaker som ikke hadde noen forutanelse av resultatet de oppnådde; at hans opphav, hans vekst, hans håp og frykt, hans kjærlighet og hans tro, ikke er annet enn utfallet av tilfeldige sammenstillinger av atomer.»

En kjent fotballtrener sa for noen år siden at han ikke kunne tro på Gud etter å ha vært på barneavdelingen ved St. Olavs hospital i Trondheim. Han ble ikke spurt om hvorfor lidelsene ble lettere uten Gud.

For å si det på en annen måte: I møte med det gudløse blir begrepene lidelse, død og smerte, men også glede og kjærlighet, irrelevante. De blir bare en subjektiv følelse, et resultat av tilfeldigheter, og det er absolutt grunn til å stille spørsmålet: I hvilken retning vil et samfunn gå når ateismen og troen på mangfoldet får bli dets normative utgangspunkt?

En ateist som i sin tid forstod dette, var C.S. Lewis. Han innså at han trengte Gud som moralgiver for å kunne argumentere mot Gud. Det var nemlig bare jødedommen og kristendommens Gud som ga argumentet om det ondes problem en mening. Det var i møte med det perfekte, det hellige, det var mulig å klage på smerten. En Gud som i kjærlighet hadde skapt oss, og som elsket og led med oss selv etter syndefallet.

Mens han fortsatt var ateist, forstod C.S. Lewis at han ikke kunne klage på lidelsen. Den var der jo tross alt helt naturlig. Hvis du mener at det ikke bør finnes lidelse, at den er et problem du vil arbeide for å fjerne, kan du ikke bygge livet på et naturalistisk verdensbilde. I et slikt verdensbilde er nemlig etikk og moral fraværende som utgangspunkt for våre handlinger. Men Lewis forstod også at han ikke kunne holde på ideen om ondskapens problem etter at han, som han selv skriver, gikk gjennom den mest «nedslåtte og motvillige omvendelse i hele England». Han snudde seg derimot til sine gamle allierte og påpekte at det var de som hadde et problem, både med hensyn til lidelse og glede.

For Gud og for kristne er lidelse og ondskap et problem for mennesket, men ikke for troen, snarere tvert imot. Vår forståelse av smerte, på samme måte som vår erfaring av kjærlighet og glede, bekrefter Guds natur og mening med skaperverket. Han har, i Jesus Kristus, vist oss hva som er hellig og sant. Det var derfor nettopp han var villig til å lide og bli slått i hjel. Fordi ondskapen og lidelsen er et problem, og bare han kunne være løsningen.

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her.