Jean-Marie Rouart. Foto: ActuaLitté / Wikimedia Commons.

I Frankrike ble loven president Emmanuel Macron har varslet til bekjempelse av «islamistisk separatisme», nylig vedtatt av parlamentet. Spørsmålet som reises, er i hvilken grad det kritikere mener er en utvannet og lite målrettet lov, vil virke etter hensikten.

Den røde tråden gjennom loven er tiltak som bekjemper forsøk på å undergrave Frankrikes konstitusjonelle sekularitet. Men er det nok?

Nei, mener forfatteren og journalisten Jean-Marie Rouart, som også er medlem av Det franske akademi. «Sekulariteten er et illusorisk bolverk mot islamismens erobringstrang», sier Rouart i et intervju med Il Foglios kulturredaktør Giulio Meotti.

Islam har energi, men vitaliteten til Europa og Vesten, i særdeleshet Frankrike, er også svekket på grunn av et «åndelig underskudd», fastslår Rouart.

Vi ser innflytelsen fra opplysningstiden, Voltaire og encyklopedien, men også fra Renan, Nietzsche, en vitenskapelig oppfatning av livet samt de fascistiske og marxistiske regimenes herjinger. Mer generelt er det vårt ultramaterialistiske samfunn som er ansvarlig. Dette samfunnet dyrker de nye gudene. Pengene, forbruket, pornografien og de visuelle medienes dumheter har skapt en kolossal moralsk og kulturell ørken.

Til tross for den radikale islamismens sekterisme og voldelighet beholder islam evnen til åndelig forførelse, mener Rouart. Den europeiske krisen henger derimot sammen med tilbakegangen for kristendommen, som næret Europas kultur.

Den var maktens, tenkningens og kunstens mentale arkitektur. Etter å ha fjernet denne arkitekturen har vi vært vitne til en form for kollaps på alle områder. Både politisk, sosialt og kunstnerisk ser vi en identitetskrise.

Den moderne europeeren vet ikke lenger hvem han er, konkluderer en av Frankrikes «udødelige», en karakteristikk som hyppig benyttes om medlemmene av Det franske akademi.

Den åndelige analfabetismen er så stor, mener Rouart, at folk ikke lenger har de intellektuelle forutsetningene for å forstå den europeiske kulturarven, som da heller ikke formidles nye generasjoner i nevneverdig grad.

I stedet for å akseptere at religionen er en kjensgjerning av stor sosial og nasjonal betydning, har vi bekjempet den. Og nå betaler vi prisen.

Ingen samfunn har i lengden klart seg uten det hellige, hevder den franske skribenten. Det hellige besvarer en forhåpning i menneskehjertet, sier Rouart, så det hellige kan ikke ødelegges uten å anrette stor skade på mennesket, resonnerer han – og konkluderer: Sekulære dogmer besvarer ingen spørsmål av metafysisk natur.

Men de metafysiske behovene er ikke borte:

Nå lever i en verden som er rystet av utrolige teknologiske forandringer, av ny scientisme og av en globalisering som bringer like mye destabilisering som fordeler, ledsaget av anarkistiske tendenser arvet fra Rousseau som sekstiåtterne vekket opp igjen.

Rouart tror ikke desto mindre at katolisismen på et vis vil klare seg gjennom den pågående krisen. Men det ser ikke bra ut i øyeblikket: Katolikkene unnlater ikke bare å kjempe for sin tro, de er tilhengere av sine egne fiender. Islam blir således en eksistensiell trussel i alle fall de neste 30–40 årene, mener han. Fienden har en enkel jobb i øyeblikket:

Vi er i fritt fall. Ultraliberalismen er i ferd med å gjøre samfunnet suicidalt. Det finnes ikke lenger noen moralsk eller åndelig motvekt mot en kapitalisme som er gått over styr.

Det behøves derfor en ny giv. Rouart ser ikke helt hva som kan utløse den, men setter sin lit til at mange nok i tide innser hva som står på spill. Det er derfor jeg skriver, avslutter han.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!