Hvis vi fortsetter på denne måten i kampen mot korona, så ender vi opp med et samfunn i ruiner, og liv uten verdi. Illustrasjon: Pixabay

Koronaviruset har ikke påvirket undertegnede i særlig grad. Jeg kjenner ingen som har blitt alvorlig syke av dette viruset. Men nedstengningene og tiltakene har hatt dramatisk effekt på livskvaliteten.

Min tidligere kollega Helge Lurås var tidlig ute med advarsler om covid-19, og redaksjonen fikk klar beskjed om å fokusere på den mulige pandemien. Derfor leste jeg meg tidlig opp på hva som foregikk, og ble av enkelte Facebook-venner benyttet som en slags ekspert. Det første spørsmålet jeg fikk om saken, var omtrent:

– Har vi noe å frykte?

Svaret mitt var nesten selvinnlysende for en historieinteressert mann som meg:

– Det eneste vi har å frykte, er frykten i seg selv.

Jeg mente ikke da (eller nå) at covid-19 ikke eksisterer. Jeg er ingen fornekter. Men poenget mitt var enkelt og greit:

Politikere med panikk fører til dårlig politikk, og dette skader deler av befolkningen hardt. Document skrev nylig om hvordan forskere lot seg bruke av myndighetene for å legitimere de tøffe koronatiltakene. Og alle som argumenterer for at nedstengning har reddet mange liv, sammenligner gjerne dødstallene i Norge med de i Sverige, og dermed har man fasiten.

Hvorfor sammenligner ingen med Skottland? Dette landet har hatt drakoniske tiltak, og deres dødstall er likevel blant de høyeste i verden; høyere enn Sverige sist jeg sjekket.

Eller Taiwan? Japan?

En tur ut av huset

Jeg har fulgt alle regler, men ser ingen grunn til å stole på regjeringen. Hvorfor skal man tro at vår regjering gjør gode vurderinger rundt korona når de stort sett velger idiotiske løsninger på alle andre politiske områder. For å nevne noen få eksempler: Vindturbiner, elektrifisering av sokkelen, innvandring, økonomisk styring, bistand. Jeg kunne fortsatt i timevis.

Så etter et år i isolasjon beveget jeg meg ut i Stavanger sentrum for første gang på nesten et år. Jeg bor noen kilometer utenfor sentrum. Men jeg takket ja til en invitasjon, og skulle besøke en bekjent i hans hjem. Av praktiske årsaker kom jeg litt tidlig, slik at jeg kunne ta en middag på en restaurant.

Jeg bestilte en hovedrett og noe å drikke, og ble servert av eieren selv. Han hadde god tid, det var ikke mange gjester. Dette på en fredags kveld, vanligvis stinn brakke på restaurantene.

Han fortalte meg hvordan han i september 2019 hadde tatt opp 700.000 kroner ekstra huslån for å pusse opp et lokale han hadde tatt over et annet sted i Stavanger. Akkurat ferdig med oppussing, og med rundt ti nyansatte, satte han optimistisk i gang i slutten av januar. Litt over en måned senere måtte han stenge ned. Alle nyansatte mistet jobben. Uten tidligere inntekter å vise til falt bedriften utenfor alle støtteordninger. Det var altså kroken på døra. Konkursen var uunngåelig.

Samtidig har livsverket, hovedrestauranten hans, opplevd en omsetningssvikt på 70 prosent. Det går fra hånd til munn. Han vet ikke om han overlever, til tross for å ha drevet svært godt i flere år, etter at avskrivningene var arbeidet ned. Han må selv jobbe 12–13 timer hver dag, men tar seg fri på søndager.

For dette knallharde kjøret tar han ut mindre lønn enn tidligere. Så stilte han følgende spørsmål:

– Hvorfor må vi klare oss selv? Se på kulturfolka. Kurt Nilsen fikk 12–13 millioner for at fiffen skal kunne gå på konsert. Han har en formue på 34 millioner!

Jeg understreker at dette er et sitat, personlig aner jeg ikke hva Kurt Nilsen har i formue. Og jeg har ingenting imot Kurt Nilsen, det er ikke han (eller hans selskap) som er problemet.

Problemet er at staten skaper et problem, så tilbyr de deretter å løse problemet. Til en svært høy pris, og selvsagt velger staten hvem som fortjener å overleve økonomisk.

Dette er en umulig oppgave som er nødt til å ende med sløsing og skrikende urettferdighet.

Derfor har jeg sammenlignet staten med en mafiaboss. De krever dine penger, til gjengjeld lover de beskyttelse. Men der mafiaen til en viss grad leverte, svikter staten.

Taxi hjem

Jeg hadde en hyggelig kveld, men måtte etter hvert hjem. Taxi var løsningen. Min sjåfør var en trivelig kar fra Somalia som absolutt ikke ble fornærmet da jeg spurte hvor han kom fra.

Han fortalte om en tøff hverdag. Han sa at den gangen han kom til Norge, hadde mange tipset om alle mulighetene han hadde til å leve på statlige overføringer. Men dette ville han ikke. På sitt gebrokne norsk sa han omtrent:

– Jeg har kone og barn. Må jobbe, jobbe, jobbe for familien.

Men situasjonen var kritisk. Inntektene var mer enn halvert. Ingen på hotellene, ingen på restaurantene, ingen arrangementer, dette skaper krise for taxi-sjåførene.

Tiden er moden for en radikalt annerledes korona­håndtering

Mange barn blir tiltaksløse. Heldigvis dukket fenomenet Pokemon plutselig opp igjen, så da ble det 16–17 kilometers turer på en av sønnene mine, uten at vi foreldre visste om det. Men restriksjonene på skoler og i idretten har satt spor som i verste fall kan ha konsekvenser for hele liv. Idretten er i krise, frafallet er stort. Dette kan bli et stort folkehelseproblem.

En bekjent er en ledende røntgenlege i Stavanger som bruker røntgen for å finne kreftsvulster. Han fortalte allerede i vår at over 8000 undersøkelser var satt på vent. Han gikk bare hjemme og hadde ingenting å gjøre. Jeg spurte ham direkte om hvor mange som kunne risikere å dø på grunn av dette. Han svarte ikke, han bare ristet trist på hodet.

Selv har jeg vært syk noen dager i det siste, og det er nesten utelukkende på grunn av nedstengningene. For en introvert person er ikke problemet at jeg ikke kan gå ut. Men i snart et år har jeg nesten ikke vært alene. Jeg er, som de fleste, glad i familie og venner. Men noen timer om dagen må jeg få være litt for meg selv. Sosialt samvær må doseres.

Derfor sitter jeg oppe noen timer etter at alle andre har lagt seg, ser på tv-serier kun jeg er interessert i, og holder på med mitt. Men det er ikke spesielt sunt å forskyve døgnrytmen slik.

I dialog med andre har tonen blitt skarp. Man blir beskyldt for å gi blaffen i gamle folk som dør som fluer, bare fordi man stiller spørsmål ved myndighetenes strategi. Det er ikke nok at man følger absolutt alle regler, man skal liksom hylle alle tiltak. Hvis ikke er man en «egoistisk jævel», som jeg fikk høre sist uke.

Hvis man ikke sluker rått alt staten og Erna kommanderer, er man nesten å anse som en landssviker. Selv om man følger reglene og bare murrer litt.

Vi skal ikke bare knele for Black Lives Matter. Vi skal også knele for Erna. For min del er dette utenkelig. Jeg knelte i bryllupet mitt, dét får holde.

Et slikt samfunn virker kvelende på fritenkere som ønsker å stille spørsmålstegn ved alt, inkludert sine egne holdninger. Et slikt samfunnsklima får meg til å ønske meg vekk. Men det er jo forbudt å reise ut av landet.

Nå må vi ta til vettet snart. Livet må handle om mer enn å unngå døden.

Kjøp Halvor Foslis klassiker her!