Norge er nabo med Kolahalvøya i nord, og her legger en ny ubåt ut fra Arkhangelsk. Juri Dolgorukij. Foto: /Alexander Zemlianichenko,/AP/NTB
Mye forandrer seg i norsk politikk, men én sak ligger alltid fast: Når Sosialistisk Venstreparti ytrer seg om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, lyder det alltid som et ekko fra Kreml.
Det er i grunnen ikke så rart. Det er i år 60 år siden SV ble grunnlagt – om vi tar med forgjengeren Sosialistisk Folkeparti (SF). Blant de bærende ideer har alltid vært USA-hat, kamp mot norsk NATO-deltagelse og sympati med sovjetisk, senere russisk, utenrikspolitikk.
SF ble til fordi Norges Kommunistiske Parti var så diskreditert at det trengtes et nytt parti for å fremme synspunkter som Kreml kunne applaudere. Kamp mot atomvåpen på norsk jord ble det som ledet to representanter for SF inn på Stortinget i 1961. De ble gjenvalgt i 1965.
SF var motstander av atomvåpen og protesterte hver gang kjernevåpen ble prøvesprengt, men bare når det var NATO-landene USA, Storbritannia og Frankrike som prøvesprengte. Det kom aldri et SF-knyst når Sovjetunionen avfyrte kjernefysiske ladninger. Fra Vardø kunne en under gunstige meteorologiske forhold merke det når sovjeterne på 1960-tallet prøvesprengte hydrogenbomber ved Novaja Semlja, øst i Barentshavet, men SF og tilhørende raddismiljøer lot seg aldri merke av sprengningene.
Venstresidefolk og enkelte naive intellektuelle på borgerlig side gikk i demonstrasjonstog mot atomvåpen, men parolene var alltid rettet mot Norges allierte – aldri mot de atomvåpnene som Sovjetunionen utviklet og prøvesprengte.
For å få bli med inn i regjeringskvartalet da Jens Stoltenberg dannet rødgrønn regjering i 2005, måtte SV godta at regjeringens politikk bygde på NATO-samarbeidet, men vi antar at Kristin Halvorsen og Audun Lysbakken skar tenner i forbitrelse da Stoltenberg noen år senere tvang SV til å være med på en erklæring om at USA er selve garantisten for NATOs troverdighet og dermed gir sikkerhet for nordmenns selvbestemte væremåte og styreform.
Men nå er ikke SV lenger regjeringsparti, så de kan igjen fremføre sine egne standpunkter. De lyder som liflig musikk i Kremls ører. Partiet advarer regelmessig mot amerikansk militært nærvær, særlig i Nord-Norge. Argumentet er alltid å unngå å provosere Russland.
Det ble nylig kjent at amerikanske B-1 Lancer bombefly skal operere fra Ørland en måneds tid. Da kom Audun Lysbakken raskt på banen med å antyde at Norge trapper opp til kald krig mot Russland og at «det er i Norges interesse» å begrense USAs militære nærvær i Norge.
Russerne har militære øvelser bare noen kilometer øst for Kirkenes. Det har SV ikke noe å bemerke til, men når det på en norsk flyplass hundrevis av mil fra russergrensen øves på mottak av allierte enheter og trenes på samspill med andre NATO-lands styrker, da bidrar det til kald krig. Dette er som å høre SF anno 1961.
Når allierte land deltar på militære øvelser i Norge, skjer det på kollektivt grunnlag. Dette er en øvingsmessig praksis for å gjøre NATO-landenes gjensidige forsvarsforpliktelser troverdige. Skal det kollektive forsvaret fungere i krise og krig, må det drilles og øves i fred.
I Kreml vet de selvsagt at det norske forsvaret, tidvis supplert med øvingsnærvær av amerikanske og andre allierte styrker, ikke representerer noen militær trussel mot Russland. Men russerne har likevel selvsagt ikke noe imot at deres norske ærendsløpere fremstiller det som en provokasjon og bidragsyter til økt spenning og kald krig at amerikanske fly, hæravdelinger og flåtestyrker samvirker med norske militære enheter.
Det er avslørende for SV at det reageres mot at et amerikansk hangarskip opererer nord i Norskehavet, 1000 mil fra russergrensen, mens partiet ikke later til å være uroet over at russerne har atomraketter pekende mot Norge utplassert 16 kilometer øst for Pasvikdalen.
Vi som har levd en stund, kjenner SV-lusa på gangen.
Kjøp Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!
