In this illustration provided by NASA, the Perseverance rover fires up its descent stage engines as it nears the Martian surface.. This phase of its entry, descent and landing sequence, or EDL, is known as «powered descent.» (NASA/JPL-Caltech via AP)
NASAs nyeste Mars-rover ble skutt opp med en Atlas V-rakett 30. juli i fjor. Etter en mer enn seks måneder lang ferd fra jorda, gikk kapselen inn i atmosfæren, står nå på overflaten av Mars i det gigantiske Jezero-krateret som for milliarder av år siden antas å ha vært fylt av vann. «ET» har «called Home» og fortalt at alle systemer er OK, og roveren er klar for å motta kommandoer for å starte oppdraget. Jubelen sto i taket i NASAs kontrollsenter.
Perseverance er den mest avansere kjøretøyet i historien, er på størrelse med en SUV, veier rundt et tonn på Jorden og ca 300 kilo på Mars. Roveren har foruten hele 25 kameraer på reisen, er utstyrt med utstyr for å undersøke og samle prøver, lete etter spor av tidligere liv, forsøke å utvinne oksygen fra atmosfæren, og har med seg historiens første helikopter til en annen planet.
Med på ferden er også den norske georaderen Rimfax som FFI har utviklet i samarbeid med Norsk romsenter og flere norske bedrifter. Den skal analysere de geologiske lagene flere meter ned i bakken for å lete etter spor av vann og eventuelle rester av forhistorisk liv, og skal opereres fra Kjeller ved Lillestrøm. Og siden solpaneler ikke fungerer i Mars iskalde og støvete miljø, og det er dårlig med bensinstasjoner der oppe, er roveren drevet av plutoniums-reaktorer.
Mars er for øyeblikket 11 lysminutter unna Jorden. Det innebærer at i det øyeblikket Jorden mottok signalet som fortalte at den var klar for å gå inn i atmosfæren for å starte sin 7 minutter lange oppbremsing fra 19.400 km/t til null, så hadde Perseverance allerede stått på bakken i fire minutter. Denne tidsforsinkelsen gjør at alle marslandinger må foregå fullstendig autonomt – og det er veldig, veldig mye som kan gå galt:
Hadde du vært en liten grønn mann på Mars-overflaten i landingssonen, ville du sett en flammende meteoritt komme mot deg gjennom flere minutter. Og til slutt ville den brent ut, og en stor supersonisk fallskjerm ville åpne seg. Så ville varmeskjoldet falt av, og ut av kapselen ville den kostbare roveren falle mot bakken, for deretter bli bremset av kraftige rakettmotorer på «kranen» roveren er festet til. Og så ville denne flammende farkosten styre rett mot deg.
Og til slutt ville denne brølende rakett-kranen hovre 20 meter over bakken, mens roveren blir vinsjet ned. Så ville kablene bli kutet, og kranen ville fly avgårde for å bli knust mot bakken noen kilometer unna. Så måtte du antagelig gått på do, og tatt en stiv drink.
Det gjør det garantert på NASA i kveld. Og det klirrer nok i glassene her i Norge også. Gratulerer!
Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!
