Fredagsbønn i stormoskeen i Strasbourg den 20. november 2015. Foto: Vincent Kessler / Reuters / NTB.

I det norske medielandskapets ørken er man så dårlig vant at man må rose Aftenposten for å gi plass til en sak om Didier Lemaire, den franske læreren som er blitt truet etter å ha advart om utbredelsen av radikal islam i Paris-forstaden Trappes.

Mangeårig Frankrike-korrespondent Vibeke Knoop Rachline oppsummerer bakgrunnen forbilledlig:

Didier Lemaire har undervist i filosofi i 20 år. Han har sett byen Trappes, vest for Paris, utvikle seg til en islamistisk høyborg. Trappes sendte flest fremmedkrigere til Syria i forhold til folketallet i hele Europa. Svært få kvinner tør å gå uten slør.

Etter drapet på kollega Samuel Paty skrev Lemaire et åpent brev der han klaget over myndighetenes manglende handling overfor politisk islam. Resultat: Han har nå bevæpnede livvakter i klasserommet.

Knoop Rachline benytter Lemaire-saken til å vise hvorfor det er nødvendig å bekjempe islamismen i Frankrike, noe president Emmanuel Macron har tatt mål av seg til å gjøre med en ny lov.

«Islamismen har fått vokse i altfor mange år allerede», fastslår korrespondenten i overskriften, og konklusjonen er også illevarslende: «Islamismen, ikke islam, har fått vokse i altfor mange år allerede.»

Ikke desto mindre klarer Knoop Rachline det kunststykket å bagatellisere islamismen i Frankrike:

Bare et mindretall av Frankrikes nærmere åtte millioner muslimer er islamister, men de har uforholdsmessig stor innflytelse, særlig i forstedene.

Hun presiserer ikke hva hun mener med «bare et mindretall». Det kan jo være hva som helst under femti prosent, men hun lar det skinne igjennom at det må være et nokså lite mindretall, all den tid innflytelsen angivelig er uforholdsmessig.

Det springende punktet er hva som måtte gjøre en muslim til en islamist. Knoop Rachline ser ikke ut til å forholde seg til undersøkelser som peker i retning av at mange muslimer i Frankrike har fundamentalistiske oppfatninger.

Jeg er helt sikker på at den erfarne korrespondenten leser Le Figaro. Hvordan tolker hun meningsmålingen fra Ifop som i fjor høst viste at 38 prosent av de spurte blant muslimer i Frankrike satte sharia over fransk lov? Den tilsvarende andelen blant unge muslimer var hele 57 prosent.

Som alle andre pene og forsiktige mennesker skiller Knoop Rachline skarpt mellom islam og islamisme, men faktum er at muslimer i Europa i urovekkende høy grad har islamistiske oppfatninger.

I Ruud Koopmans’ bok «Islams forfalne hus», som Document om kort tid sender i trykken, skriver den anerkjente nederlandske sosiologen om undersøkelser han har gjort blant tusenvis av muslimer av marokkansk og tyrkisk opphav i seks vesteuropeiske land, blant andre Frankrike.

Det viser seg at over halvparten av de spurte sier seg enige i samtlige av disse tre påstandene: Muslimer må vende tilbake til troens røtter, Koranens regler er viktigere enn statens, og det finnes kun én fortolkning av Koranen, som dertil er forpliktende for alle muslimer.

Også Koopmans er nøye med ikke å generalisere over islam, men han er krystallklar på at en fundamentalistisk tolkning av islam dominerer blant muslimer i dagens Europa.

Hvorfor ser Knoop Rachline (og alle andre journalister i gammelmedier) bort fra disse høyst nødvendige, om enn fantastisk ubehagelige, innsiktene?

I stedet fester hun seg ved det forholdsvis lave estimatet av antallet salafister:

Det store flertallet av franske muslimer er sunnier, men politiet anslår at litt under 20.000 er salafister. Til tross for at de er få, har de sterkt påvirket ungdommer i forsteder – og i Trappes. Deres mål er å innføre sharia i Frankrike.

Hun siterer også Lemaire på at fundamentalistene er i ferd med å lykkes, men vil ikke se at det er fordi de finner klangbunn hos en muslimsk befolkning som langt på vei også er fundamentalistisk.

Det er noe psykologisk fascinerende med den allestedsnærværende vegringen mot å innse det vanlige mennesker med øyne i hodet for lengst har innsett: En betydelig andel av muslimene i Europa, kanskje et flertall, er islamister.

Og det er ikke noe rart, for som Rémi Brague lærer oss er islamismen ikke noe annet enn islam med hastverk.

Likevel er det ønsketenkningen om islamismen som råder også på velinformert hold.

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!