Europeiske avisredaksjoner har vært lite lystne på å fortelle om hvorfor Storbritannia har greid å vaksinere over 12 millioner av befolkningen. Det er flere enn Tyskland, Frankrike, Italia og Spania til sammen.

EU vil helst ikke snakke om dette, for det har noe med brexit å gjøre. Storbritannia skulle jo kollapse uten EU, og ikke ydmyke dem. Selv britiske brexitmotstandere har vært påfallende tause om landets suksess i å sikre seg vaksiner mot covid. De, som oss, vet at dette ikke hadde vært mulig om Storbritannia fremdeles hadde vært medlem av EU.

EUs ineffektive og tungrodde maskineri er blitt synlig for alle i kampen om vaksinene. Ursula von der Leyen har blitt møtt med sterk kritikk fra mange medlemsland, ikke minst sitt eget Tyskland, som ikke engang ville stemme for å gi henne lederjobben i EU-kommisjonen. Ursula von der Leyen var Tysklands forsvarsminister før hun ble sendt til EU. Den tyske avisen Süddeutsche Zeitung skrev at hennes prestasjoner som forsvarssjef var så dårlige at hun skulle ha gått av for lengst. «For å si det mildt: Tyske soldater følte seg ikke veldig støttet av henne», skrev journalist Thomas Wiegold. Selv mente von der Leyen at det var soldatene som hadde et «problem med sin holdning».  Så ble hun forflyttet til EU.

Som leder av EU-kommisjonen ble Ursula von der Leyen symbolet på «EU mot Storbritannia» i de siste forhandlingsrundene i brexit. På den andre siden sto Boris Johnson med sine løfter til britene om at Storbritannia igjen skulle bli et selvstendig land og ikke lenger være styrt fra Brussel.

Vaksinekappløpet er blitt symbolsk for hvordan Storbritannia har greid å utmanøvrere EU med en besluttsom effektivitet etter brexit.

Boris Johnsons indre krets forsto for et år siden at det offentlige byråkratiet og helsevesenet verken hadde den kunnskapen eller farten som ville være nødvendig for å sikre landet nok vaksinedoser så raskt som mulig. Regjeringens øverste vitenskapelige rådgiver, Patrick Vallance, var en av initiativtakerne til å danne en liten gruppe med ledere fra det private næringslivet som senere fikk navnet UK Vaccine Task Force, under ledelse av biokjemiker Kate Bingham. Boris Johnson ga henne oppdraget med målet «to stop people dying».

En kilde forteller: «Gruppen hadde frie hender fordi ingen i regjeringen kunne noe som helst om vaksiner og manglet grunnleggende kunnskap om utvikling og produksjon».

Det hele startet da direktør Annette England i selskapet BioMax lørdag 15. februar mottok en e-post fra et team ved Oxford University som var i ferd med utvikle en Covid-19-vaksine. De var begeistret for resultatene, men kunne bare lage 10 liter med serumet. Kunne Annette, som produksjonsekspert ved UK Bioindustry Association (BIA), hjelpe universitetet med masseproduksjon til kliniske tester? På dette tidspunktet var det kun 9 kjente tilfeller av koronavirus i Storbritannia, og ingen døde.

«Innen mandag kveld hadde vi et konsortium bestående av selskaper som normalt ville vært konkurrenter», sa Annette England. «Vi fikk alle til å jobbe sammen».

Den lille gruppen jobbet for å finne mulige vaksinekandidater, gamblet på hvem som ville lykkes og underskrev raskt kontrakter. De brukte hundrevis av millioner av pund til mulig vaksineproduksjon i Storbritannia og avtalte å gi 500 millioner pund av vaksiner til lavinntektsland.

Teamet hadde stor suksess. De var få, de kjente hverandre, og de jobbet helger og kvelder. Etter det første møtet med Novavax ble de enige om å møtes igjen. «De sa: La oss snakkes igjen på lørdag, og folkene fra Novavax datt nesten av stolen», forteller en kilde. «Deres erfaring var at ingen i noen regjering noensinne i verden hadde foreslått å møtes på en lørdag.»

Teamet silte kandidatene fra 23 potensielle vaksiner til en håndfull de mente ville være trygge og raskest komme i produksjon. «Ministre i regjeringen likte Moderna-vaksinen, men temaet var overbevist om at Biontech ville være klar først, og de fikk rett», sa en rådgiver. Helseminister Matt Hancock ville ikke tegne noen kontrakt med Oxford, som tillot selskapet å levere til andre land før Storbritannia. Kontraktsforhandlingene var vanskelige. Fordelen med å være først ved forhandlingsbordet måtte veies opp mot mulig erstatningsansvar i tilfelle vaksinene gav alvorlige bi-effekter. Selskapene ville ha garantier fra staten om at det ville være statens ansvar, og ikke deres. Teamet bestemte seg for å ta sjansen.

Kate Bingham uttalte: «Hvis vi ikke hadde tilbudt selskapene skadesløsholdelse, så ville vi ikke kunne ha sikret oss vaksiner. Det var ikke noe valg: Enten så aksepterte vi et nivå for skadesløsholdelse med de forskjellige leverandørene, eller så ville vi ikke ha kunnet sikre oss vaksiner i det hele tatt.»

EU-kommisjonen, på sin side, ville ikke akseptere skadeløsholdelse da de forhandlet om sine kontrakter. Dette forsinket avtalene og dermed også vaksineleveringen til EU.

Før noen vaksine overhodet hadde blitt godkjent, hadde Storbritannia allerede skrevet kontrakter og forpliktet seg til å betale 900 millioner pund på forhånd. Frysere ble innkjøpt med tanke på levering og mottak av vaksine fra Pfizer som krever minus 70 grader. Storbritannia var 3 måneder foran EU i bestillinger av vaksiner.

Deretter kom sikkerheten til vaksineleveringer. Her kom MI5 på banen med råd og veiledning, og politiet ble utplassert for å overvåke distribusjonssentre. Vaksinene fikk kodenavn etter marinens ubåter: Audacious, Triumph, Astute, Ambush og Valiant. Det ble søvnløse netter da Frankrike stengte grensen på andre siden av Kanalen, noe som hindret vaksinelevering fra Belgia til Storbritannia.

Etter at leveransene var sikret, kom man til logistikken for utdeling av vaksiner. Her valgte Storbritannia å ta hæren til hjelp for å støtte helsevesenet. I alle britiske byer er det plassert militært helsepersonnel som gir vaksiner til befolkningen. Det ble også tidlig bestemt å gi så mange som mulig den første dosen med vaksine og drøye dose nummer to til rundt tre måneder etter den første.

UK Vaccine Task Force hadde gjort jobben sin. Kate Bingham forlot den ubetalte jobben som leder av gruppen på slutten av 2020. Det var på tide å overlate ansvaret til det offentlige apparatet med sine tjenestemenn. Men nå er det blitt akkurat så tungrodd og byråkratisk som forventet. Alle har forskjellige meninger, og det er mange som vil ha et ord med i laget. Et online møte denne uken hadde ikke mindre enn 285 deltakere på listen. 

Mens Storbritannia startet massevaksinering i begynnelsen av desember, måtte EU-landene vente helt til 21. desember før EU greide å godkjenne den første vaksinen. Ursula von der Leyen begynte deretter å anklage Storbritannia for å «holde vaksinene for seg selv», selv om EU lå flere måneder etter i bestillinger. Først i dag kom det en innrømmelse fra von der Leyen:

– Vi var for sene med godkjenningene. Og kanskje var vi for sikre på at det vi bestilte, faktisk kom til å komme i tide. Vi undervurderte problemene knyttet til masseproduksjon. På et vis var vitenskapen raskere enn industrien, sa EU-kommisjonens leder til EU-parlamentet onsdag formiddag.

Dette satt langt inne. EU var for sene med alt. Og ingen ser ut til å være interessert i hvordan Israel har danket ut alle i dette kappløpet:

Vaksinekappløpet har naturligvis fått politiske konsekvenser. Ikke bare har EU vist hvor treg beslutningsprosedyre de har, men arrogansen de samtidig har utvist, håner borgerne i EU-landene. Ungarn ga opp og bestemte seg for å få vaksiner levert fra Kina og Russland, selv om disse ikke er blitt godkjent av EU. Ursula von der Leyens dager som leder av EU-kommisjonen burde være talte.

På hjemmebane i Storbritannia har vaksinesuksessen sikret Boris ny popularitet. Nå har han levert både brexit og vaksiner. I en fersk måling sier 44 prosent at de vil at Boris Johnson skal lede landet igjennom resten av koronakrisen, kun 27 prosent velger seg Labours leder Keir Starmer.

The Times   BBC

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.