Tidligere redaktør Harald Stanghelle er en slags nestor i norsk presse. Foto: Vidar Ruud/NTB

Det er kryss i taket når Aftenpostens tidligere redaktør Harald Stanghelle reagerer på at praksisstudenter fra den kristne høgskolen NLA ikke får jobbe i Oslo-skolen fordi skolen de kommer fra, har et konservativt syn på ekteskapet og kvinne og mann. Forbudet gjelder alle fag, også gym og matematikk. Det er yrkesforbud for elever med et konservativt kristent livssyn.

Det hjelper heller ikke at mange av studentene ved NLA er like moderne i hodet som samfunnet rundt dem. De får heller ikke jobb, siden de kommer fra NLA.

Selv ikke det tyske yrkesforbudet mot folk med RAF-sympatier på 1970-tallet, definert som dem med et syn som stred mot den tyske grunnloven, gikk så langt.

I det liberale samfunn skal folk bedømmes på sine kvalifikasjoner. Nå har det gått opp for Stanghelle at det har skjedd noe i samfunnet. Han er ærlig nok til å si det som det er: Bak toleransen skjuler det seg en dyp intoleranse.

Han går ikke til roten, men han erkjenner at dette er en fundamental konflikt.

I sin ytterste konsekvens betyr dette at alle som holder seg med et verdisyn som innebærer at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne, ikke kan jobbe som lærere. Likegyldig om det er matematikk eller gym man skal undervise i.

Men det stikker dypere enn dette: Viktige ledere ved Oslos barneskoler slår fast at en lærerstudent kan nektes praksisplass – selv om studenten har et helt annet syn enn NLA. Kollektiv praksisnekt innføres for dem som studerer ved en institusjon som holder seg med et verdisyn på tvers av flertallets.

Er dette den toleranseterskelen Oslo-skolen holder seg med?

Uteksaminerte hefter altså for det synet skolen har. De dømmes som gruppe. Dette er ikke holdninger vi forbinder med et moderne, opplyst samfunn.

Hvor kommer disse tankene fra?

Vi står her overfor samme fenomen som vi kjenner fra USA: Lærestedene er blitt utklekkingssteder for radikalisering, og det skjer ikke nedenfra, men ovenfra. Det er lærere og rektorer som går i spissen for en transformasjon av verdisyn og ideologi.

I Sverige kalles det värdegrunn, og bare de som bekjenner seg til värdegrunnen, kan få jobb. Kanskje Stanghelles bakgrunn i pietistiske miljø i Dale (omtrent midt mellom Bergen og Voss) lar ham se sammenhengen?

Identitetspolitikerne tror de er moderne, men selger i virkeligheten noe som er like gammelt som menneskeheten: fanatisme og sekt-lojalitet. Kollektivisme.

Fremveksten av denne ideologien har skjedd over tid, og røttene er flere.

Støtten til BLM og Antifa kom ikke ut av det blå. BLM er åpenlyst mot kjernefamilien og vil ha den oppløst. Antifa er en fortsettelse av den politiske volden venstresiden adopterte på 1960-tallet, men får nå støtte fra Demokratene og Corporate America.

Vi har vært vitne til en verdirevolusjon som også norske myndigheter har hektet seg på. Det begynte for alvor med den nøytrale ekteskapsloven. Avskaffelsen av begrepet «far og mor» var et sivilisatorisk brudd som fikk store konsekvenser: Eggdonasjon, surrogati, kjønnsskifte, flytende seksualitet. På intet tidspunkt ser vi at myndighetene reagerer på at utviklingen er samfunnsoppløsende. Tvert imot. De utvider diskrimineringsloven til å omfatte kjønn og seskuell legning.

Norske myndigheter er alliert med Biden-administrasjonen, som vil tillate kjønnsskifte fra syvårsalderen.

Vi hører lite om hvor ekstrem politikken i USA er blitt. Demokratene flytter abortgrensen helt opp til fødselen der de har anledning til det, som i New York.

Stanghelle registrerer at det har skjedd en revolusjon også her hjemme, og han ser det avgjørende: Minoritetssynet er blitt norm.

I løpet av forbausende få tiår har det som var et foraktet minoritetssyn, overtatt som samfunnets bærende norm.

Vi er ikke bare blitt mer liberale. Vi har også fått en lovgivning som gjennomsyres av den åpenheten som ble kjempet frem. Til og med Den norske kirke har tverrvendt.

En befriende omveltning som har gitt oss et åpnere samfunnsrom.

Stanghelle forstår at minoritetene godt kan bli undertrykkere, men han kan ikke forklare hvordan det har skjedd. Han rygger tilbake for å erkjenne at det på et eller annet punkt skjedde et omslag. Identitetspolitikken bar intoleransen i seg, og når den fikk folde seg ut, uimotsagt, avslørte den sitt heslige ansikt.

Stanghelle ser et fenomen som sjokkerer ham: Rektorene ved de fem Oslo-skolene vil benekte at det i praksis er innført yrkesforbud for konservative kristne. Men i realiteten er det nettopp dét som har skjedd.

Og da er det ikke eksamensresultater og pedagogiske evner som avgjør om lærerjobben blir din. Det er om du kan være smittet av et verdisyn som i dag tilhører samfunnets mindretall.

Det er stoda i kongeriket: Hvis du er smittet av kristendommen, er du uønsket.

Stanghelle har fått et glimt av noe som omfatter mer enn Oslo-skolen. Det er avkristningen av Norge som slår over i direkte kristendomsfiendtlighet.

Er kristne farlige i Oslo-skolen? (Betalingsmur)

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!