Hans Rustad 
Ti år er gått. Nå kommer det frem at Raymond Johansen ønsket et knallhardt oppgjør med FrP og høyresiden. Men talen til landsstyret i september 2011 ble tonet ned på oppfordring fra Jens og Gahr Støre. Foto: Terje Pedersen / NTB
Det kommer ikke som noen overraskelse at Raymond Johansen ville ta et mye hardere oppgjør med Fremskrittspartiet og høyresiden etter 22. juli. Med jevne mellomrom melder det seg folk som etterlyser «oppgjøret» med «tankegodset». Fremdeles er det folk som mener at høyresiden slapp for billig. Spørsmålet er: Hva hadde de tenkt seg? Hvor langt ville de vært villig til å gå?
Vi har en motforestilling: Var det ikke Raymonds oppskrift som ble fulgt? Ble ikke «høyresiden» holdt ansvarlig? Sylvi Listhaug er det mest interessante eksempelet på «motstand» mot dette skyld-narrativet. Hun turde si at Ap prioriterte IS-terroristers rettssikkerhet fremfor borgernes. Da kom Utøya-kortet frem.
Det er ikke lov å si at Utøya er et kort som blir brukt. Jan Tore Sanner brøt sammen i real time på tv da han kom til å si det.
Men Sylvi sto imot og måtte «bæres ut». Nervene holdt til det siste. Men de tålte ikke Trump-kjøret. Dét vippet Sylvi over i motstandernes leir, hvilket er underlig.
Kanskje det har noe å gjøre med at FrP aldri har tatt verdikampen og skolering alvorlig.
Venstresiden har gjort det som Raymond etterlyste. Venstresiden kunne sette 22. juli inn i et narrativ om at «fienden alltid står til høyre», og at det er er høyresiden som har brukt terror i Norge, hvilket heller ikke er sant. (William Nygaard.) I Hallvard Notakers bok «Arbeiderpartiet og 22. juli», som ble sluppet torsdag, kommer det frem at Raymond hadde foreberedt et knallhardt oppgjør på landsstyremøtet i september, etter at kommunevalget var over.
«Ordet fascisme ble satt inn, forbeholdet om at ingen partier sto ansvarlig for handlingene ble strøket, og det ble gjort eksplisitt at 22. juli var et angrep på det ‘multikulturelle’», skriver Notaker.
I taleutkastet var det også en eksplisitt referanse til bruken av ordet «snikislamisering», som Frp-leder Siv Jensen lanserte i 2009. Det var også en referanse til den nederlandske høyrepopulisten Geert Wilders.
Det er ikke riktig, det Klassekampen skriver – eller er det Notaker? – at Arbeiderpartiet fulgte Stoltenbergs linje om mer demokrati, dialog og samhold. Ap hadde et Janus-ansikt. Man brukte de fine ordene. Samtidig drev mediene frem en jakt på «tankegodset» og «tankehandlingene». Det ble sagt og skrevet mye som burde vært usagt, av folk som Lars Gule, Øyvind Strømmen, Thomas Hylland-Eriksen, Ali Esbati. De var ikke talsmenn for Ap, men de skapte en stemning som ikke var god. Peder Jensen ble dømt fredløs. Det var ingen som hadde krefter til å stå opp for ham. Mangelen på motforestillinger var til å ta og føle på. Mange unnlot å ta til motmæle av hensyn til de drepte og deres etterlatte. Av pietet.
Hvis man tror at dette var demokratiets finest hour, så er det en sannhet med mange modifikasjoner.
Forsøket på å bruke Utøya politisk, tapper Utøya for mening. Det er kort og godt dét som har skjedd. Den enerverende kampen om minnesmerket har understreket dette. Men primært er det den politiske bruken som har tappet 22. juli for mening. Det hjelper ikke at regjeringen bygger minnesenter og vil knesette en offisiell fortelling om 22. juli.
I denne hører ikke historien om de to rettsmedisinske undersøkelsene hjemme. Heller ikke at rapportene om Anders Behring Breiviks barndom var kjent for pressen og rettsvesenet, men ble lagt i skuffen under rettssaken. Hadde de blitt kjent, ville den første rettsundersøkelsen blitt stående.
Vissheten om at dette var mer psykiatri enn politikk, lå der helt fra begynnelsen. Til å begynne med hadde ikke pressen kontroll på narrativet. Opplysningen om at Breivik ønsket å opptre i full gallauniform ved første fremstilling i forhørsretten, var vanskelig å tilbakekalle.
I de ti årene som har gått, har venstresiden blitt psykisk utmattet. Den forsøkte å spinne et narrativ om at Breivik kom fra en flokk, men dét er det nesten ingen som sier lenger, og hvis de gjør det, har det ingen virkning.
Ting er gjentatt så mange ganger at man hører den hule klangen i argumentene.
Ut fra referatet i Klassekampen får man inntrykk av at dette var sjansen som glapp: Hadde Ap hørt på Raymond, ville det kanskje gått annerledes. Da hadde kanskje hele venstresiden stått sterkere.
– Vi burde korrigert mer underveis
Raymond har skrevet en kommentar til oppslaget i Klassekampen der han bekrefter at han sto for en hardere linje. Han mener «kursen» skulle vært korrigert underveis.
I ettertid kan man kanskje si at vi ikke benyttet anledningen for ti år siden til å få løftet viktige politiske spørsmål om verdier og veivalg. Det er likevel stor forskjell på den umiddelbare responsen, som helt sikkert var riktig, og det faktum at den samme responsen ble så bindende for all påfølgende håndtering. Her ligger det nasjonale traumet. Vi burde ha korrigert mer underveis.
Men kursen ble korrigert; den korreksjonen Raymond etterlyser, lå der hele tiden, godt hjulpet av et hissig pressekorps.
Jonas Gahr Støre trekker i sin omfangsrike bok «I bevegelse» linjen fra NS i mellomkrigstiden til Fremskrittspartiet, uten at det er blitt kommentert. Gahr Støre har gjentatte ganger påpekt den forbindelsen som Raymond etterlyser.
Så hvorfor har den ikke ført frem? Hvorfor har den ikke blitt stående?
Ganske enkelt fordi den ikke holder vann. Høyrebølgen er mangslungen og dyp. Det virker ikke som om venstreorienterte journalister klarer å ta inn over seg at å snakke om «snikislamisering» som kontroversielt i 2021, er latterlig. Raymond og AUF-lederen gjorde det igjen i Dagsnytt 18 i dag. Det er alt de har å fare med.
Korresponderer med USA
Den revisjonisme som Notaker/Klassekampen/Raymond legger opp til, kan være farlig. Den korresponderer med den utrenskning og politiske heksejakt som Demokratene og Biden-administrasjonen har satt i gang i USA. De utpeker Trumps velgere til potensielle terrorister. Dét er lek med ild.
Høsten 2011 arrangerte Document et debattmøte på Oslo Militære Samfund med bl.a. deltakere fra AUF og Danmark. Det hjalp ikke. NRK forsøkte å slå seg inn fysisk. Dagsrevyen ble tvunget til å stå på den andre siden av gata og intervjue Raymond. Innslaget gikk i Kveldsnytt. Raymond sa: – Nå rir de igjen.
Vi skulle ikke snakke, vi hadde ingen rett til å snakke, selv med AUF til stede.
Slik var klimaet.
Vi skal være glad for at Raymond måtte dempe seg. Men det er aldri for sent. I USA har hans kolleger i byer som New York, Washington, Chicago, Portland og Seattle vist at det går an å ta den mye lenger ut. Kriminaliteten eksploderer, og folk flytter/flykter vekk.
Amerikanske medier har brukt Trump i fire år, og resultatet er ikke noe å trakte etter. Vi kunne brukt tiårsmarkeringen til å trekke noen lærdommer. Da ville vi faktisk ligget foran USA i erkjennelse.
