Globaliseringen er et perfekt verktøy for islam – og omvendt!

Omslag: Columbia University Press. Foto: Center for the Study of Europe, Boston University / Wikimedia Commons.

Den pågående globaliseringen er et perfekt verktøy for politiske krefter i islam. Ifølge den verdenskjente franske islameksperten Olivier Roy er den islamske fundamentalismen i vår tid et produkt av globaliseringen.

Roys analyse gjelder islam i Norge så vel som i andre vestlige land. Regjeringen Solberg har dette året en plass i FNs sikkerhetsråd. Dette er helt i samsvar med islams politiske intensjoner.

Olivier Roy, som er en av verdens fremste eksperter på politisk islam, påpeker i sin bok «Globalized Islam» (Columbia University Press, 2004) at nyfundamentalismen tar høyde for at muslimer i vest er «uprooted». De går med skyldfølelse for å ha forlatt de tilbakeliggende samfunn de kom fra. – Midtøsten er ikke lenger det lovede land. Tvert imot er denne regionen «et uttømt og desperat sted», skriver Olivier Roy.

Mangel på norsk realisme

Det er disse tankene statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide nå snarest bør ta inn over seg. Det kunne muligens helle litt kaldt vann i blodet og dempe globaliseringsiveren og den internasjonale glød. Det kunne – muligens – gi plass for mer realisme.

Den overveldende hangen til norsk politisk selvpisking manifesteres først og fremst gjennom rituelle, globalistiske knebøyninger i FN. Men vi ser tydelige tendenser også på hjemmeplanet. For det er jo her politikken begynner, overfor naboland, overfor USA, overfor FN og overfor Kina.

Islamsk Råd Norge slipper for lett

Vi avventer stadig regjeringens svar på spørsmålet om Norges holdning til muslimske organisasjoner som Islamsk Råd Norge etter drapet på den franske læreren Samuel Paty. I Frankrike har Emmanuel Macrons regjering forlangt at muslimske organisasjoner gjennomfører reformer for å sikre innbyggerne mot trusler og terror. Bruk av islam som politisk instrument må avvises, krever presidenten. Og muslimenes hovedorganisasjon CFCM er etter dette villig til å revidere sin prinsipperklæring, selv om enkelte organisasjoner under denne overbygningen i ettertid har begynt å protestere mot reformene.

Erna Solbergs regjering står på sidelinjen, men stiller seg imøtekommende til salafistinspirerte «læreanstalter» som Rabitamoskeen og andre som befinner seg under den internasjonale Rabita-bevegelsens mørke paraply.

Saudi-Arabia bakom alt

Rabita al-Alam al-Islami (Den muslimske liga) ble etablert i 1963, og støtten fra Saudi-Arabia er avgjørende viktig for nettverk over hele den vestlige verden. Hver eneste saudi-ambassade har en «avdeling for religiøse saker», ansvarlig for å finansiere islamske institusjoner. Saudi-Arabia arbeider aktivt for «salafisering» av opplæring og indoktrinering hvor enn man kommer – også i Norge. De såkalte Deobandi-madrasaene i Pakistan er et stjerneeksempel. Norske koranskoler er et annet.

Hvem er det så som bemanner og behersker læreanstaltene rundt om i verden? Det er et konglomerat, men ved nærmere vurdering er det én markant gruppering som utkrystalliserer seg:

Muslimbrødrene

Muslimbrødrene. The Muslim Brotherhood – etablert av den egyptiske læreren Hassan al-Banna så tidlig som i 1928. Det første «brorskapet» hadde hovedkvarter i havnebyen Ismailiya ved Suez-kanalen. Banna falt som offer for sin egen volds- og dødskult da han ble myrdet av regjeringsagenter i Egypt i februar 1949.

Målet er ummah

I Europa har dagens muslimbrødre «moderne» holdninger, som Olivier Roy også skriver i sin bok. Men hovedrollen spilles av en velkjent og ikke så moderne bevegelse ved navn Muslim Brotherhood (Det muslimske brorskap). Denne bevegelsen dominerer også det franske organet Union of Islamic Organisations (UOIF).

Brorskapets hovedanliggende i moderne samfunn er ikke lenger et ummah i form av grensesprengende islamsk verdensmakt i militær forstand. Målet er likevel ummah, men da i form av «det deterritorialiserte samfunn», slik Olivier Roy beskriver det.

Salafistene ruler

Salafisme, som er Saudi-Arabias offisielle linje, beskrives som en ortodoks fundamentalistisk bevegelse i sunni-islam. Olivier Roy beskriver dens «moderne» versjon som nyfundamentalisme. Og det er den versjonen vi forholder oss til i Norge, Frankrike og andre vestlige samfunn i dag.

Et sitat fra «Globalized Islam» illustrerer faren vi befinner oss i:

Ved å late som man ignorerer den kulturelle sammenhengen, og ved å sørge for en «code of conduct» – et sett med regler – som fungerer noenlunde likt i alle deler av verden, vil den globale, nyfundamentalistiske tenkning og opptreden være et perfekt verktøy for globaliseringen.

Fundamentalistisk islam og globaliseringen nærer altså hverandre. Slik svekkes forhåpningene om at Solberg-regjeringen vil konfrontere fundamentalismen.