Mange mener at Fredrik Solvang, leder av NRKs  Debatten, har gitt programmet et løft bort fra den partiskheten og den ideologiske ensidigheten som tidligere har preget det. Hvis Solvang, som leder, har medført endringer i opplegget for Debatten, er de i beste fall kosmetiske, for de underliggende, ideologiske føringene i debattprogrammet står like sterkt som tidligere. Det ble godt illustrert da Resett-redaktør Helge Lurås og Rødt-politikeren Mimir Kristjansson møttes til duell om ”Har vi tatt for lett på Trump” torsdag den 7. januar. Det var et ordskifte som fulgte det tradisjonelle løpet der en representant for den politiske høyresiden må stå skolerett og får smake den moralistiske pisken fra en representant for den politisk korrekte venstresiden, og som vanlig med velvillig assistanse fra debattlederen, i dette tilfelle Solvang.

Debattlederen innledet «duellen» med en presentasjon av Resett og Helge Lurås. Han beskrev Resett som et samlingssted for folk som er for Donald Trump og mot multikultur, innvandring, islam, globalisme, drastiske klimatiltak osv., en beskrivelse Lurås ikke hadde noen innvendinger mot. Solvang viste så til at halvparten av de republikanske velgerne i USA mener at Joe Biden vant presidentvalget ved hjelp av valgjuks. Og han refererte til en artikkel på Resett etter demonstrasjonene utenfor og i Kongress-bygningen i Washington 6. januar, der Lurås skrev at Trump har ansvar for det som skjedde, og at dette ansvaret gjør det vanskelig å forsvare det positive han har oppnådd og representert i sin tid som president.

Solvang til Lurås: Var det ikke lovlig sent å komme med det, da? Lurås svarer at han har vært kritisk til Trumps påstander om valgfusk siden presidentvalget i november. Resett har i den anledning fått mye kritikk fra lesere og med oppsigelse av abonnementer og økonomisk tap som følge. Så faller Kristjansson inn og sier han er glad for at Lurås har tatt til fornuften (sic) og sett lyset (sic). Men det holder ikke at Lurås har tatt et oppgjør med konspirasjonsteorien til Trump. Med ettertrykk sier Kristjansson at Lurås også må ta et oppgjør med seg selv og Resett, for nettavisen er et samlingssted for nøyaktig den samme rasismen, det samme hatpratet og de samme konspirasjonsteoriene som Trump markedsfører. Og Kristjansson nøyer seg ikke med dette, han sier at Lurås ikke skjønner hvilke krefter han nører opp under, eller så gjør han akkurat det og synes det er greit, fordi det gir ham inntekter og levebrød.

Kristjansson (fra det «revolusjonære» partiet Rødt, som bare blir presentert ved navns nevnelse av Solvang), har allerede innledningsvis ved hjelp av et par setninger definert hvem Lurås er og hva han står for. Det Kristjansson har oppnådd med sitt utspill, er å definere Lurås som tilhenger av Trump og dermed stemplet ham som rasist, hatprater og konspirasjonsteoretiker. I tillegg har han fraskrevet Lurås ethvert aktverdig motiv for å drive nettstedet Resett. Lurås blir altså definert som en umoralsk person som tjener penger på «farlige» meninger og holdninger. Med andre ord: Lurås er et dårlig menneske. Ja, ikke bare dårlig, han er en farlig mann, en trussel mot demokratiet, en som hensynsløst spekulerer i hat og folks bedervede moral. På denne måten har Kristjansson fastsatt rammen for ordskiftet og dermed også det videre forløpet for debatten. Han hogger så å si armer og bein av på Lurås og byr ham opp til dyst uten at det er kommet så mye som et pip fra Solvang. Og før dette har Solvang endog tatt seg den frihet å konkludere med at Lurås reagerte lovlig seint på Trumps påstander om valgfusk, dvs. ikke før etter at demonstranter trengte seg inn i Kongressen 6. januar.

Denne usaklige og stygge behandlingen av Lurås foregår friksjonsfritt under Solvangs ledelse og utløser i ettertid ikke en eneste reaksjon, annet enn at Solvang må stenge sin Twitter-konto etter en massiv hets fra folk som mener Lurås ikke burde ha fått være med i Debatten. Og Twitter-reaksjonen avslører et mønster, et mønster som dominerer offentligheten og som entydig viser hvem som legger premissene for det offentlige ordskiftet i kongeriket Norge – den politisk korrekte mobben på venstresiden.

På den nedsettende beskrivelsen til Kristjansson svarer Lurås unnskyldende ved å vise til at han har tatt avstand fra Trumps uttalelser om valgfusk og samtidig tatt en diskusjon med leserne om saken. Reaksjonen var at en del lesere sa opp abonnementene sine, noe som påførte Resett økonomisk tap. Men Kristjanssons negative beskrivelse av Resetts lesere, og det Trump representerer, har også stimulert Lurås til å komme på offensiven. Det er nettopp denne formen for demonisering fra Kristjansson som er årsaken til at folk samler seg om Resett, påpeker Lurås. Og i samme åndedrag får han sagt at de demoniserte er folk som føler at utviklingen har gått dem forbi og som føler seg som ofre for globaliseringen. De ønsker seg politikere som setter nasjonen og innbyggerne først, og det er slettes ikke snakk om rasister.

Etter dette offensive utspillet svarer Kristjansson med at han ikke er noen Trump-allergiker. Han kan også forstå at det er interessant å analysere Trumps velgerappell, og han medgir at Trump har beskrevet en del problemer som er reelle, slik som avindustrialiseringen i USA og delvis korrupte eliter i USA.

– Men det avgjørende er å lage et vanntett skott mellom dette og det som har vært hovedsiden i presidentskapet, nemlig Trumps rasisme, hatprat og konspirasjonsteorier som førte til at Kongressen ble stormet av en voldelig mobb, sier Kristjansson. Og han beskylder Lurås for ikke å ha satt opp et slikt vanntett skott på Resett. Det er bare å lese kommentarfeltet der, så vil Lurås oppdage det.

Etter at Kristjansson nok en gang har satt en grense som han mener Lurås har overtrådt, og som plasserer ham i rasismens hengemyr, skulle man tro at Resett-redaktøren er en slagen mann som vil krype til korset og innrømme sin brøde. Men bortsett fra å ta avstand fra Trumps «konspirative» valgfuskpåstander, har ikke Lurås gjort den innrømmelsen og avbikten som Kristjansson hele tiden har vært på jakt etter, mens han har drevet Lurås fra skanse til skanse. Og Lurås er ikke mindre skvetten enn at han i denne «krigen» på ett punkt greier å sette foten ned og signalisere: Hit, men ikke lenger. Det skjer da Solvang siterer fra en artikkel av Lurås der han skriver at amerikanske medier i omtalen av Trump og amerikanske forhold, farer med løgn. Dette var noe Lurås skrev like etter presidentvalget i USA, 6. november i fjor.

Solvang: Massemediene har brukt propaganda og en selektiv rapportering, iblandet kommentarer, som i sum kvalifiserer til merkelappen løgn. Når du skriver sånt til et norsk publikum, så vet du jo at du importerer ei historie om at mediene driver med løgn. Hvorfor gjør du det?

Lurås: Fordi jeg mener det er riktig. Hvis du ser på den totale dekninga som har vært i norske medier og i ledende amerikanske medier, så summerer det seg opp til en veldig feilaktig framstilling av mange forhold i samfunnet, og det var også dette Trump reagerte på i 2015–16.

Men Solvang vil ikke la Lurås slippe unna, og sier at Lurås med dette lar påstanden om at mediene lyver, smitte over på norske forhold, og at det nå er en god slump mennesker her i landet som mener at også norske medier farer med løgn.

– Ja, og det gjør dere, svarer Lurås kontant før Kristjansson slipper til og bemerker at det er fullt mulig å ha en nyansert debatt om årsakene til Trumps velgerappell, eller om handelspolitikken hans, men det man ikke kan ha et nyansert forhold til, er konspirasjonsteorier, rasismen og hets.

– Det går ikke an å møte gjengen på Capitol Hill med nyanser. Noen steder må man sette foten ned, og det er det du ikke har lykkes med på Resett og i kommentarfeltene der, sier Kristjansson. Han kan dessuten fortelle at hver gang han blir omtalt på Resett på en ufordelaktig måte, våkner han med innboksen sin på Facebook full av meldinger fra folk som vil gi ham juling. Og det skjer bare i forbindelse med omtale på Resett. Hvorpå Lurås svarer at avisene har stengt sine kommentarfelt, og at det ikke så noe bedre ut hos VG da avisa hadde kommentarfelt.

– Det som står i kommentarfelten hos Resett, er noe som blir brukt mot nettstedet, men det er viktig for demokratiet at folk får komme til orde, påpeker han. Solvang henvender seg til Kristjansson med forståelsesfull stemme og rotete ordbruk (vet ikke helt hva han skal si til dette?), og sier at det vel er truslene i seg selv som er problemet, ikke hvilke medier de kommer fra. Og han viser til at andre medier ikke har noe tilbud til de mange som er imot innvandring, globalisering, klimatiltak m.m.

Kristjansson sier seg enig at det til tider kan være behov for en reell kritikk av norske medier. Man må ikke se seg blind på at enhver kritikk av norske medier er å anse som en trussel mot demokratiet.

– Men så krysser du over en grense, sier han til Lurås og viser til Resetts hovedoppslag den dagen Debatten går på lufta, og der Kristjansson mener det står at venstreradikale hadde infiltrert demonstrasjonen i Washington, og at det var disse som egentlig stod bak den.

– Når man nører opp under slike konspirasjonsteorier, får man ikke sunn mediekritikk, men tråkker over grensen, påpeker han. Lurås svarer med at artikkelen hans bygde på opplysninger fra Washington Post der det ble dokumentert at Antifa-folk (to stykker) var innblandet i demonstrasjonene, men at inntrengerne ellers var på Trumps side, og at Kristjanssons lesning av artikkelen derfor er feil.

Kristjansson har under hele debatten forsøkt å vise at Lurås befinner seg på den andre siden av anstendighetens grenser, der man, ifølge Rødt-politikeren, velter seg i hatprat, rasisme og konspirasjonsteorier. I ordskiftets innspurt greier han til og med å gjøre Lurås og Resett ansvarlig for at han blir truet med juling via sin innboks på Facebook. Og med denne henvisningen virker det som om det enda en gang er «bevist» at Resett nærmest har agentur på høyreekstremt hatprat og trusler mot venstre-ekstremister som han selv. Og det er nok dette inntrykket det altoverveiende flertallet av NRKs seere sitter igjen med. Kristjansson har lykkes med sitt forsett, slik som den politisk korrekte venstresiden alltid lykkes i slike debatter, med velvillig bistand fra mediene, å framstille kritikk av egne standpunkter som moralsk forkastelige og fordervede.

I stedet for å bli drevet fra skanse til skanse og påberope seg mer nyanserte standpunkter (som ikke hjelper mot verbale vendettaer i Kristjanssons stil) burde Lurås ha gått ut og krevd at Kristjansson konkretiserte og dokumenterte de «faktaene» om Trump som han klistret til Lurås. Det ville ha gitt en annen og mindre stigmatiserende debatt, sett fra Lurås’ side. For det fiendebildet etablerte medier har tegnet av Trump, bygger i stor grad på rykter, spekulasjoner og bevisste feiltolkninger av en mann som i fire–fem år har vært utsatt for den største mediekampanjen i moderne historie med sverting som formål. Hovedstrømsmediene i USA, Norge og hele den vestlige verden har hamret løs på Trump hver dag siden 2016 med påstander om at han er rasist, sexist, gal, hvit supremasist, psykopatisk narsissist, aspirerende diktator, en fare for verdensfreden, ja , så farlig at Demokratene etter den 6. januar ville ha ham avsatt ved hjelp av 25. grunnlovstillegg fordi de angivelig mente han ville sette i gang en atomvåpenkrig (mot Iran?).

Da Trump ble valgt i til president i 2016, var det barn av det norske meningspresteskapet som i intervjuer i NRK fjernsynet sa de var redde for at Trump skulle slippe bomber over Norge. Barnepsykolog Magne Raundalen gikk ut med råd om hvordan foreldre kunne trøste barna, og katastrofepsykologer annonserte at de var klare til innsats. I USA brøt det ut gråteorgier blant studenter ved universitetene over at Trump hadde vunnet, og det ble arrangert terapi- og trøsteseminarer for de ulykkelige studentene. Men etter fire år er det spede Trump-katastrofer mediene kan vise til (bortsett fra inntoget i Kongressen?). Når det gjelder rasismeanklagene, er det lite annet mediene har kommet opp med enn at Trump har kalt diverse kjeltring-regimer og kleptokratier for shithole countries, og at det fantes bra mennesker på begge sider i konfrontasjonene mellom høyre- og venstreradikale i Charlottesville i USA for et par år siden. Hatpratet mediene viser til, har helst gått på Trumps lite soignerte og folkelige talemåter og hans tendens til å be journalister dra dit pepperen gror med sine løgnhistorier om ham selv.

Når det gjelder presidentvalget i november, kom det fram så mange irregulariteter at det er gode grunner til å stille spørsmål ved om valget gikk riktig for seg, og særlig i de såkalte vippestatene. Høyt kvalifiserte statistikere la merke til statistiske anomalier som gjør det berettiget å forlange granskning av valgene i enkelte delstater. Statsviteren Claes G. Ryn, som ikke er noen Trump-fan, skrev en artikkel i The American Conservative 5. januar der han forsøker å summere opp irregulariteter ved valget, noe som viser at det ikke er usannsynlig at det ble fusket i enkelte delstater.

Til Kristjanssons påstander om at venstreradikale ikke var innblandet i «stormingen» av Kongressen, er det flere vitner, også journalister, som har sagt at Antifa-folk, utkledd som Trump-tilhengere, hisset opp demonstranter foran Kongressen. Den japanske journalisten Masako Ganaha har i et intervju fortalt at det hun mener er Antifa-folk, menget seg med inntrengerne inne i Kongress-bygningen og gikk foran med vold mot inventar og folk.

Demokratenes og hovedstrømsmedienes konspirasjonsteori om Trump og «The Russian Collusion» viste at de går Trump en høy gang på konspirasjonsområdet. Og til forskjell fra påstandene om juks i det siste presidentvalget, ble det satt i verk en storstilt granskning av Trumps angivelige «valgsamarbeid» med Russland og Vladimir Putin etter valget i 2016. Granskningen ble ledet av tidligere FBI-sjef Robert Mueller, som støttet av en liten armé med etterforskere og med en kostnad på 32 millioner dollar ikke kunne bekrefte teorien, nettopp fordi den var en konspirasjonsteori initiert av Demokratene og deres presidentkandidat Hillary Clinton. Det mest interessante som kom fram i forbindelse med Muellers etterforskning, var nettopp at konspirasjonsteorien mot Trump ble regissert og forsøkt effektuert av Clinton & co. Det skjedde blant annet ved at FBI ble satt til å overvåke Trump, og at det ble satt ut rykter i hovedstrømsmediene om Trumps russiske kontakter. (jf. Steele-rapporten).

Ved å kople hovedstrømsmedienes skrekkbilde av Trump til Lurås, greide Kristjansson i NRK Debatten å framstille Resett-redaktøren som en moralsk fordervet, mindreverdig og politisk farlig person som ikke hører hjemme i de prektiges og politisk korrektes verden. Og dette budskapet nådde sikkert fram i opinionen, slik at de som hetset Solvang på Twitter for å ha bedt Lurås med i Debatten, ikke trenger å bekymre seg om resultatet av Debatten. Det er lite som tyder på at meningen med innslaget var noe annet enn å mistenkeliggjøre og degradere Lurås og Resett ved å slå ham i hartkorn med Trump, slik at man lettere kan opprettholde normaltilstanden i norsk offentlighet.

Sett i perspektivet til forfatteren av denne artikkelen, var det Rødt-politikeren Mimir Kristjansson, og ikke redaktør Helge Lurås, som stod for den moralske råttenskapen i NRK Debatten. Kristjansson glir smertefritt inn i en tradisjon på den venstre-ekstreme siden der man gir fullstendig blaffen i det som har med saklighet, fakta og anstendig argumentasjon å gjøre. Folk på den radikale venstresiden er så indoktrinert av sin egen moralske fordervelse, og har så tynn kontakt med fordervelsen, at de ikke ser den. Fordervelsen har gått dem så i blodet at de heller ikke enser den medfølgende selvrettferdigheten og denne selvrettferdighetens farlige og totalitære implikasjoner. De ser ikke at det er de selv som er den største trusselen mot demokratiet, et demokrati som de i full fart er med på å dytte i retning av det totalitære samfunnet som Georg Orwells forespeilte i «1984», og det med god hjelp av NRK.