Donald Trump på en pressekonferanse i Rosehaven 14. juli 2020. Foto: Jonathan Ernst/Reuters/Scanpix

Året 2020 ble på mange måter annerledes enn det vi har vært vant med. Men på ett område var alt ved det samme. Vi merket ingen endring i forekomsten av antisemittiske utbrudd og hendelser, hverken i Norge eller internasjonalt. Selv ikke her hjemme merket vi en pause i sparkene til den jødiske staten selv om de fleste hadde mye annet å tenke på og mange led under pandemiens restriksjoner.

Mediene har gjennom hele året stort sett vært opptatt av to saker: Korona-pandemien og dens konsekvenser og det amerikanske presidentvalget. Især presidentvalget skapte en stemning i mediene som vi må tilbake i historien for å finne en parallell til. USAs president, som den første på lenge, greide å gjennomføre sin periode uten å bringe landet inn i en ny krig. I stedet presterte han å få i stand de første fredsavtalene i Midtøsten på mange tiår.

Sjelden har vi imidlertid opplevd en amerikansk president bli omtalt i norske medier med større forakt og nedlatenhet. Denne ondskapsfulle behandlingen er til og med blitt underholdning på den ytterste venstresiden. Vi konstaterer at medienes behandling av president Trump på mange måter har hatt noe til felles med deres historiske behandling av jødene og den jødiske staten. Vi kan ikke huske at noen politisk leder de siste 100 år har fått slik hatefull medfart i de statsstøttede riksmediene i Norge.

Når vi trekker frem dette forholdet er det ikke for å forsvare Donald Trump, men for å gi uttrykk for bekymring over det vi observerer av de ensrettede norske medienes evne og vilje til å skape politisk folkemening. Det var etter hvert knapt noen politikere igjen i Norge som hadde mot til å gi uttrykk for en oppfatning som avvek fra avisoverskriftene. Mediemakten var blitt totalitær. Slik makt er uforenlig med frihet og demokrati og skaper frykt blant mennesker som husker hva totalitær makt har vært brukt til helt opp til våre dager.

Når mediefolk skryter av seg selv – og det gjør de ofte – omtaler de seg gjerne som «Den fjerde statsmakt.» Et problem med denne «statsmakten» er at den fullstendig mangler både demokratisk og parlamentarisk legitimitet. Det er for de flestes vedkommende snakk om folk som er betalt over Statsbudsjettet for å formidle statsmaktens meninger og politikk. Resultatet er imidlertid blitt at også statsmakten i dag danser etter medienes pipe. Mediene har tiltatt seg den politiske definisjonsmakten. Politikerne vet at om de ikke gjør gode miner til slett spill, vil også de bli tatt under behandling.

Det er mange som nå bør trå varsomt. USA er en aktør i verdenspolitikken som på godt og vondt kan få ting til å skje. Når amerikanerne nå har valgt Obamas visepresident til å lede landet, må vi regne med at han på mange områder vil videreføre den politikken president Obama og han selv avsluttet sin periode med. Han bekreftet dette allerede på sin første dag på kontoret. Noe av det siste Obama og Biden gjorde i 2016 var å unnlate å nedlegge veto i Sikkerhetsrådet mot en svært Israel-fiendtlig Resolusjon 2334 som oppsummerer alle de uriktige anklagene mot Israel som gjennom årene har kommet fra EU og Organisasjonen for islamsk samarbeid, OIC. Dermed brøt de med en langvarig amerikansk tradisjon i FN. Frykten for at dette skal gjenta seg er reell.

Dersom president Biden fortsetter på den gamle linjen, vil det skape bekymring for at mange av de fredstiltakene som er iverksatt i Midtøsten de siste årene vil kunne bli svekket eller omgjort. En ny politikk fra USAs side vil kunne sette videre fredsarbeid på vent. Det knyttes derfor stor spenning til hvilke signaler den nye presidenten vil gi om sin fremtidige Midtøsten-politikk. Vi kan imidlertid neppe regne med at han vil gå helt tilbake på det han var med og vedtok i 2016. Det er derfor en reell fare for at Biden tross klare advarsler vil forsøke å gjenoppta de mislykkede fredsforhandlingene med Mahmoud Abbas og heve sanksjonene mot Iran.

Under enhver omstendighet må vi regne med at Israel går en vanskeligere periode i møte. Det kan ligge et håp i det nye samarbeidet som er i ferd med å utvikle seg i forholdet til nabostatene. Men også disse vil være sensitive for signalene fra Washington. Resultatet kan derfor fort bli at land som Iran og Tyrkia igjen vil føle seg friere til å fortsette å fremstille Israel som opphavet til problemene i Midtøsten. Til dette kan de dessverre også regne med støtte av et flertall i EU og fra Norge.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!