CDUs nyvalgte leder Armin Laschet taler til partiets delegater under det digitale landsmøtet den 16. januar 2021. Foto: Markus Schreiber / AP / NTB.

Lederkampen i CDU sist helg endte som kjent med at Armin Laschet vant den andre og avgjørende valgrunden mot Friedrich Merz med 521 mot 466 stemmer.

Dermed er det statsministeren i delstaten Nordrhein-Westfalen som i egenskap av ny CDU-leder ligger best an til å bli Angela Merkels etterfølger i september, gitt at CDU både er det klart største partiet i Tyskland og rede til å inngå koalisjoner med nesten hvem som helst unntatt Alternative für Deutschland (AfD).

I CDUs partiapparat er Laschet en populær vinner, men slik forholder det seg ikke på grunnplanet i partiet.

En meningsmåling blant CDU-medlemmer som ble offentliggjort i oktober, viste at Merz hadde mye større oppslutning som lederkandidat enn Laschet (45 % vs. 24 %), og selv på lørdagens landsmøte fikk Merz flere stemmer (385) enn Laschet (380) i den første valgrunden, der Norbert Röttgen (224) ble eliminert.

I partiet er det da også tusenvis som har reagert negativt på utfallet av lederkampen, skriver Christoph de Vries, som representerer CDU i Forbundsdagen, i Die Welt.

Christoph de Vries. Foto: Wikimedia Commons.

Det hagler med utmeldelser fra CDU, sier de Vries. I egenskap av partiets nestleder i delstaten Hamburg observerer han det lokalt selv, men kolleger rundt omkring i landet forteller om det samme, skriver de Vries.

Jeg tilbrakte resten av helgen med å berolige partivenner. Blant disse fantes det både tidligere og nåværende lederskikkelser. En tillitsvalgt som også er en god venn, skrev til meg: «Dette er andre gang jeg føler meg som om min elskede har stukket av med en annen. Nå orker jeg ikke mer.»

Første gang var åpenbart CDU-lederkampen i 2018, der Merkels foretrukne kandidat Annegret Kramp-Karrenbauer såvidt beseiret Merz i den avgjørende avstemningen blant partiets delegater. AKK havarerte siden totalt i rollen som partileder.

For de Vries er situasjonen åpenbart bekymringsfull:

Et randfenomen? Slett ikke. Dette valget var for noen det siste håpet om forbedring etter 2015 og etter det forrige partiledervalget i 2018. Og dette handler ikke om en liten gruppe «konservative» i ytterkanten av partiet, slik den ofte beskrives nokså nedlatende.

Friedrich Merz, som ønsket en klar endring av kursen som Merkel har staket ut, var den lederen som flest CDU-medlemmer hadde ønsket seg, skriver de Vries. Noen meningsmålinger blant CDU-medlemmer viste sågar at Laschet var medlemmenes tredjevalg.

Det er ingen grunn til å lure på hva CDU-medlemmens først og fremst ønsket seg fra Merz:

Friedrich Merz var og er den man setter sin lit til blant medlemmer og tillitsvalgte som – foruten nødvendig styringspragmatisme – ønsker seg en klarere profil for CDU som parti, mindre tidsåndpolitikk, en mer aktiv økonomisk politikk og mindre omfordeling, så vel som en restriktiv holdning i asylpolikken.

Men Laschet var altså Merkels førstevalg. Partiapparatet i CDU gjenspeiler med andre ord ikke medlemmenes oppfatninger, men snarere den mangeårige partilederens.

Det betyr at den gamle høyresidens politiske klasse står fjernt fra grunnplanet også i Tyskland. Den politiske eliten er globalistisk, mens de fleste vanlige mennesker ikke er det.

Christoph de Vries advarer:

Delegatenes votum, som for andre gang på rad avvek fra flertallsoppfatningen blant medlemmene, oppfattes av endel medlemmer som en fremmedgjøring mellom partifunksjonærene og partiets base. De aller færreste er seg denne effekten bevisst. Men et parti som både i personvag og innhold velger en annen vei enn det flertallet på grunnplanet ønsker, vil i det lange løp gå i indre oppløsning.

Dette har allerede skjedd med det sosialdemokratiske partiet SPD, minner de Vries om. Han formaner deretter Laschet til å bygge opp tillit internt i CDU, men lyder ikke helt som om han tror på det selv.

Grafikk: Poll of polls / Politico.

CDU holder enn så lenge koken på meningsmålingene, men de Vries minner om at mye av oppslutningen i øyeblikket kun er til låns fordi folk har sluttet opp om det største regjeringspartiet på grunn av koronakrisen. Før pandemien var den underliggende politiske realiteten at CDU hadde lekket både til AfD og De grønne. Og ved valget i 2017 hadde CDU gått tilbake med nesten ni prosentpoeng.

CDU-elitens fremmedgjøring fra grunnplanet minner litt om situasjonen i Fremskrittspartiet, der folk i partiapparatet er blitt så runde i kantene at de ikke lenger representerer partiets tradisjonelle velgere. FrP har gravitert mot den gamle høyresiden, som ikke lenger trenger medlemmer, så lenge det kan forhindres at velgerne overveier reelle alternativer.

Det er altså ikke bare i Norge at folk blir politisk hjemløse, men også i det kontinentale Europas viktigste land. Det kan umulig føre noe godt med seg.