Som sin far valgte kong Harald å la seg signe til kongegjerningen. Sammen med dronning Sonja ble han signet i Nidaros Domkirke søndag 23 juni 1991 av biskop Finn Wagle. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB
Det var søndag 30 år siden kong Olav døde. Like lenge har kong Harald vært Norges statsoverhode.
Vi har i samme tidsrom også hatt et kongepar, noe Norge i 1991 ikke hadde hatt siden dronning Maud døde mer enn et halvt århundre tidligere. Kong Olav var enkemann i alle sine 34 år som regjerende statsoverhode.
Kong Harald og dronning Sonja har befestet kongedømmet som statsform. De har vært – for å låne et uttrykk fra fotballen – et radarpar. De har sammen fornyet kongehusets virksomhet og gitt monarkiet en ny dimensjon, tilpasset en ny tid.
Mens andre demokratiske land skifter statsoverhoder titt og ofte, har Norge, i de 116 årene som er gått siden frigjøringen fra Sverige, bare hatt tre. Kongen er kontinuitetsbærer. I en tid hvor mye er i forandring, trenger vi som folk og land at noe ligger fast.
Det norske folk har selv valgt sin statsform. Prins Carl av Danmark ble forespurt av utsendinger fra Stortinget om å bli norsk konge. Han sa ja, men på betingelse av at det norske folk sa ja ved folkeavstemning. Det gjorde folket med overveldende flertall. Prins Carl ønsket å vite om han var ønsket – og det var han.
Kong Haakon regjerte i 52 år og satte en kongelig standard som sønnen og sønnesønnen har forholdt seg til. Kongen kom til å spille en politisk rolle da han etter hyppige regjeringsskifter i 1920-årene veltet de borgerliges spill og kalte Arbeiderpartiets Christian Hornsrud til Slottet for å danne regjering. Regjeringen ble kortvarig, men innvarslet arbeiderbevegelsens senere ledende samfunnsposisjon.
Da regjeringen og de politiske elitene fløy omkring som forskremte høns i aprildagene i 1940, var kong Haakon den som holdt hodet kaldt. Kongens doble nei – først til kravet om å innsette Quisling som statsminister og deretter til henstillingen fra Stortingets presidentskap om å abdisere – stålsatte folket i kampen mot nazi-veldet og grunnfestet ytterligere monarkiet som statsform.
Kongen har ingen politiske oppgaver, men kan likevel spille en politisk rolle. Da stortingspresident Bernt Ingvaldsen (H) etter Borten-regjeringens fall for 50 år siden rotet det til, feide kong Olav spillet over ende og ba Ap-leder Trygve Bratteli danne regjering. Slik kom Norges største statsmann siden 1814 til makten.
Da kong Harald på kongeparets månedlange turné i Nord-Norge i 1992 kom til Kiberg, holdt kongen en skjellsettende tale ved partisan-monumentet, hvor han fremførte det norske samfunns unnskyldning til partisanene for at de som gruppe urettmessig ble beskyldt for i fredstid å løpe en fremmed stats ærend. Det var noe mange statsministere før ham burde gjort, men ikke gjorde.
I tidens fylde får vi en ny kong Haakon. Vi håper han avstår fra å ytre seg på en måte som kan tyde på at han favoriserer bestemte politiske løsninger. Kongen skal være konge for alle og ikke bare for dem som blafrer lettsindig og overfladisk i skiftende politiske vindkast. Dagens kronprins har i så måte en del å lære.
Kongedømmet som statsform ble til ved folkeavstemning, men de som ivrer for å omgjøre Norge til republikk, vil selvsagt aldri legge et presidentvalg i folkets hender. Det ville bli avgjort i Stortinget, hvor vi som statsoverhode kunne risikere å få – nåvel, det kan være det samme. Kandidatene står ikke i kø på Løvebakken.
Vi takker kongeparet for fremragende innsats for land og folk i tre tiår og håper helsen holder til mange nye, gode år i nasjonens tjeneste og til folkets beste.
