Antifa i sammenstøt med politiet i Prina, nær Dresden, 27. november 2004. Foto: Matthias Rietschel/AP/Scanpix

Skribenten Christian Jung innleder boka si, «Staats-ANTIFA», med ei historie om Irmgard Deschler, som arbeider i flyktningrådet i den tyske delstaten Bayern. Hun var i 1976 en del av den kommunistiske terrororganisasjonen RAF (Rote Armé Fraktion) og var da med på et bankran i byen Erlangen for å skaffe penger til organisasjonen. Hun ble pågrepet av politiet og måtte sone fengselsstraff for lovbruddet.

Jung bruker karrieren til Deschler for å illustrere RAFs venstreekstreme arvtaker, Antifa, og denne organisasjonens vei gjennom de tyske institusjonene for å skaffe seg politisk makt og innflytelse. Boka dokumenterer Antifas innflytelse i tysk politikk og de dype forgreninger dette organisasjonsnettverket har til det politiske systemet på alle nivåer. Nettverket har forbindelser til tyske medier, til studentorganisasjoner og endog inn det tyske overvåkingspolitiet og de parlamentariske utvalgene som står for den politiske kontrollen med dette politiet, både på delstats- og forbundsnivå. Jung navngir flere politikere fra Die Linke og Die Grüne, med tilknytning til Antifa, som sitter i disse utvalgene. Paradoksalt nok fører det til at venstreekstreme personer, som er imot den tyske forfatningen og som vil avskaffe den tyske staten, sitter i utvalg som skal se til at overvåkingspolitiet (Verfassungschütz) holder oppsyn med forfatningsmotstandere. En av disse politikerne er Valentin Lippmann, fra partiet De Grønne i Sachsen-Anhalt, som ville rettsforfølge politifolk som skulle etterforske en Antifa-guppe i Dresden. I Mecklenburg-Vorpommern sitter en politiker med Antifa-tilknytning som dommer i delstatens forfatningsdomstol.

I det venstreekstreme narrativet, som gjennomgående bekreftes av mediene og det politiske etablissementet, er de venstreekstreme ofre, mens høyre-ekstreme er de voldelige (mot de venstreekstreme). Mens ethvert såkalt kontroversielt utsagn fra en politiker i Alternativ für Deutschland (AfD) blir lagt under den politiske overvåkingslupen, er altså folk med Antifa-tilkytning med i den parlamentariske kontrollen av overvåkingstjenesten, en tjeneste de som forfatningsmotstandere selv burde ha blitt overvåket av. For det tyske etablissementet finnes det kun én form for ekstremisme, høyreekstremisme – venstreekstremisme eksisterer knapt og kan derfor skygge unna kontroll fra det tyske sikkerhetspolitiet (Verfassungsschutz).

Og det samme gjelder i Norge, der begrepet venstreekstremisme så å si er forsvunnet fra vokabularet, noe som selvsagt ikke er skjedd uten grunn. Etablissementet er ikke interessert å få definert sine støttetropper på den radikale venstresiden som ekstreme, og følgelig går ekstremistvenstre antagelig under «radaren» til både mediene og overvåkingspolitiet. Og bortsett fra angrep på organisasjoner på andre siden av den politiske høyre-venstre-aksen, som SIAN, gjør de venstreekstreme lite direkte vesen av seg i norsk politikk. Og det trenger de ikke å gjøre, siden de tradisjonelle partiene langt på vei har adoptert de venstreradikales syn på for eksempel asylpolitikken, ved hjelp av partier som Rødt, SV og KrF, som alle er representert på Stortinget. I tillegg kommer den politiske innflytelsen fra statsfinansierte NGO-er som Antirasistisk Senter, Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), Redd Barna, Flyktningehjelpen osv., osv. som står for en politikk som mer eller mindre samsvarer med interessene og målene til de venstreradikale.

Vil fjerne høyresiden

Siden det i Tyskland bare er grupperinger på høyresiden som blir stemplet som ekstremister, er det høyresiden og partiet AfD som er i sikkerhetspolitiets søkelys. AfD er et parti som forsvarer og stiller seg bak den tyske forfatningen, men det overvåkes likevel av sikkerhetspolitiet. Die Linke, et revolusjonært parti som går mot den tyske forfatningen og således skulle være overvåkingsobjekt, slipper billig unna overvåkning, ifølge Jung. De organisasjonsmessige og utenomparlamentariske kontaktene til AfD blir kartlagt av overvåkingspolitiet, men ikke andre partiers utenomparlamentariske kontakter, for eksempel de kontaktene som eksisterer mellom partier som Die Linke og Die Grüne og Antifa.

Det finnes en mengde med venstreradikale, sivile organisasjoner som arbeider for å få fjernet den politiske høyresiden og partiet AfD, og som også støttes av SPD (det tyske sosialistpartiet) og CDU (Den kristelig-demokratiske union med forbundskansler Angela Merkel i spissen). En organisasjon som Levende demokrati får over 100 millioner euro i støtte for å bekjempe høyresiden i tysk politikk, i hovedsak AfD. Og etter vanlig revolusjonært, venstreekstremt mønster er en organisasjon som Levende demokrati ifølge Jung infiltrert av venstreekstreme aktivister, i dette tilfelle noen av de meste rabiate av det slaget, nemlig Intervensjonistisk Venstre (IL).

Jung vier mye av boka si til å vise hvorfor Tyskland på grunn av en nærmest «carte blanche asylinnvandring», som samfunn er i ferd med å gå ned i kne (jf. også boka til Thilo Sarrazin: «Deutschland schafft sich ab»). Dette er en utvikling som Katrin Göring-Eckhardt (De Grønne) i Forbundsdagen i 2015 hilste velkommen, noe som vil forandre landet og som hun derfor frydet seg over. Noen måneder før hadde en annen politiker for De Grønne i Sachsen-Anhalt, Sebastian Striegel, oppfordret til masseinnvandring og desimering av etniske tyskere. De Grønne er for øvrig sammen med venstreekstreme, Die Linke, de partiene der Antifa først og fremst har sine folk inne som medlemmer og støttespillere. Men Antifas fangarmer strekker seg også inn i de to store og regjeringsbærende tyske partiene, SPD og CDU.

Ikke i noe annet land i verden er venstreekstremistene i Antifa så godt organisert som i Tyskland. De er noe langt mer enn en idé, som den nyvalgte amerikanske presidenten, Joe Biden, erklærte da Antifa herjet og raserte hele kvartaler i amerikanske storbyer sist sommer. Men det er den spesielle tyske bakgrunnen med nazismen og det totalitære regimet i Hitler-årene som er en hovedforklaring på den nasjonale botsgangen og selvpiskingen blant studentungdommer i landet, noe som begynte med dannelsen av den venstre-fascistiske terrororganisasjonen RAF først på 1970-tallet. Dette var folk som bedrev bombeattentater, mordbrann, bortføringer og drap på politikere fra etablissementet i den kommunistiske revolusjonens navn. Og med den tyske nazismen og den nasjonalt dårlige samvittighet som bakgrunn fikk RAF agere mer «fritt» og «uforstyrret» enn noen annen organisasjon, for eksempel høyreekstrem, kunne ha gjort med lignende virksomheter og «merittlister».

Men på dette området skiller  Tyskland seg fra resten av den vestlige verden. For venstreekstreme, revolusjonære organisasjoner har hatt langt bedre livsbetingelser enn høyreekstreme organisasjoner over hele Vesten. Selv Norge er et godt eksempel på det. Det revolusjonære og grunnlovsstridige partiet AKP-ml ble i betydelig grad sett på med nåde og legitimitet av etablissementet, selv om partiet naturlig nok ble overvåket av myndighetene. Partimedlemmer fikk dog oppreisning og økonomisk erstatning etter at en offentlig rapport hadde vist at de ble politiovervåket. Og de fikk også studere Overvåkningspolitiets rapporter om seg selv, slik at for eksempel AKP-ml-politikeren Erling Folkvord i sin tid triumferende kunne fortelle «folket» at han hadde fått se «mappa si».

Denne toleransen og ettergivende holdningen overfor venstreekstremistene kom også tidlig til uttrykk i Vest-Tyskland.  En av de sentrale figurene i RAF, Ulrike Meinhof, var journalist og allerede på 1960-tallet venstreradikal og politisk aktiv. Hun skrev injurierende artikler og kom i klammeri med myndighetene, noe som førte til straff og pengebøter som ble betalt av grunnleggeren og utgiveren av det anerkjente uketidsskriftet Der Spiegel, Rudolf Augstein. Han publiserte artikler av henne, ga henne offentlig støtte og sympati og betalte også pengebøter for den revolusjonære studentlederen Rudi Dutschke. Den senere forbundspresident i Vest-Tyskland (1969–1974), Gustav Heinemann, var i sin tid for øvrig forsvarsadvokat for Meinhof, noe som vanskelig kan ses på som noe annet enn uttrykk for den sympatien det tyske etablissementet viste overfor ekstremvenstre på denne tiden.

RAF og DDR

RAF ble etablert rundt 1970 etter at fire av dem, som senere skulle opprette organisasjonen, ble fengslet for å ha satt fyr på to varehus i Frankfurt am Main. De fire ble dømt til lange fengselsstraffer. Under rettssaken møtte journalist Meinhof en av de fire brannstifterne og kom på den måten i kontakt med dem som skulle grunnlegge RAF, og der Meinhof selv skulle bli en sentral person. Saken deres ble anket til høyesterett. Som et resultat av den tyske toleransen overfor venstreekstreme, ble de av høyesterett sluppet ut av fengselet mot meldeplikt. Dermed kunne de for alvor sette i gang den terroren som gjorde organisasjonen så beryktet. I sin eksistens fra 1970 til oppløsningen i 1998 begikk terroristene i RAF drap på flere høyprofilerte tyske politikere, embetsmenn og næringslivsledere, politifolk, sikkerhetsvakter, amerikanske soldater og privatsjåfører, samtidig som de gjennomførte bombeangrep og mordbranner. Mellom 1970 og 1997 ble 34 mennesker drept av RAF, som også samarbeidet med palestinske terrororganisasjoner som Al-Fatah.

Dette er altså «forfedrene» til dagens tyske Antifa. Og RAF’s forakt for kapitalisme og menneskeliv holdes godt i hevd av dagens tyske venstreekstreme i partiet Die Linke. I en strategikonferanse i partiet i februar/mars i 2020 i Kassel var det en deltaker som foreslo å skyte en prosent av de rike i landet eller å sette dem i produktivt arbeid. Mao Zedongs teser lever altså fremdeles sitt intense liv hos hans arvtakere og disipler i dagens Tyskland.

RAF ble i sin tid finansielt støttet av det kommunistiske regimet i Øst-Tyskland (DDR). Det samme ble Antifa. Da kommunistregimet i DDR gikk i oppløsning i 1989/90, ble det slutt på denne støtten, men Antifa-nettverket disponerte likevel et fond på 20 millioner tyske mark som i sin tid ble opprettet av DDR-regimet. I dag mottar Antifa-organisasjoner økonomisk støtte fra myndighetene, både på delstats- og forbundsnivå. Også det venstreekstreme partiet Die Linke kan føre sine røtter tilbake til DDR og Sosialistisk Enhetsparti (SED), som var det statsbærende partiet i Øst-Tyskland.

Antifa på statsbudsjettet

Ifølge Jung kom Antifa på offentlige budsjetter allerede i 2001 under regjeringen til sosialisten Gerhard Schröder, som inntok forbundsregjerings-kontorene i 1998. I Schröders første regjering satt Andrea Fischer fra Internasjonale marxister, Ulla Schmid fra Kommunistisk forbund i Vest-Tyskland, sammen med Jürgen Trittin, også medlem i Kommunistforbundet, og Joschka Fischer, med bakgrunn i den venstreekstreme organisasjonen Revolusjonær Kamp. Det var under Schröder-regjeringen at den offentlige finansieringen av Antifa begynte å skyte fart. Til å begynne med gikk pengene til NGO-er som skulle støtte det tyske demokratiet og bekjempe høyreekstremisme, men disse organisasjonene var ofte dekkorganisasjoner for Antifa. Etter hvert som den politiske korrektheten har fått bedre fotfeste i Tyskland, har den offentlige støtten til Antifa blitt mer utilslørt. Sosialdepartementet i Bayern bevilget for eksempel 50.000 euro til Antifa i 2018. Beløpet ble hevet til 330.000 euro i 2019 og til 342.000 euro i 2020. Forbundsdagsrepresentant Renate Künast (De Grønne) foreslo i mars i fjor en offentlig finansieringsordning for Antifa-grupper og andre NGO-er, slik at medlemmene kunne få bedre betalt for arbeidet sitt (over tariffen?).

Antifa-organisasjonen Rote Hilfe er en avlegger fra RAF. De som har fulgt den glitrende fjernsynsserien «Babylon Berlin», vil kjenne igjen navnet Rote Hilfe. I mellomkrigstiden var det en organisasjon som ga juridisk bistand til folk som ble politisk og strafferettslig forfulgt da det tyske storborgerskapet sviktet Weimar-republikken og lot nazistene og Adolf Hitler vinne fram. Ifølge Jung er dagens Rote Hilfe en organisasjon hvis uttalte mål er å forhindre nazisme ved å bekjempe det tyske demokratiet. Den burde, ifølge ham, ha vært forbudt, noe som også har vært antydet fra forbundsregjeringens side. Organisasjonen oppfordrer til lovbrudd og har en forfatningsstridig ideologi, går det fram av en regjeringsuttalelse. Men Rote Hilfe får ufortrødent fortsette med sitt «samfunnsgagnlige arbeid» der siktemålet er å avskaffe det tyske demokratiet ved hjelp av kommunistisk revolusjon.

Statistikksvindel

Sammen med den offentlige støtten til Antifa-organisasjonene har det i flere år vært ført en politikk fra de offentlige myndighetenes side for å forfalske tysk kriminalitetsstatistikk. Politikken har gått ut på å omforme venstreekstreme lovbrudd til å bli høyreekstrem vold og hærverk. Denne omformingen av statistikken ble, ifølge Jung, satt i gang i forbindelse med Schröder-regjeringens program Civitas i 2001. Og resultatene av omformingen bærer frukter, som når for eksempel et AfD-kontor blir påført et hakekors med blå maling, blir det klassifisert som en høyreekstremt hærverk i kriminalitetsstatistikken, selv om venstreekstreme har utført handlingen. I sine søk i tysk kriminalitetsstatistikk har Jung funnet at venstreekstremister som gjør en Hitler-hilsen foran en valgbod til AfD, blir klassifisert som en høyreekstrem handling. Da Antifa i 2018 i avisa Bildzeitung kunngjorde at de hadde angrepet en tyrkisk moské i Kassel, til støtte for kurderne i Tyrkia, ville ikke politiet klassifisere handlingen som venstreekstrem, fordi de ikke kunne få stadfestet at avisinnlegget var autentisk.

Hatkriminalitet kan begås mot politikere, asylantmedarbeidere og journalister, men visstnok ikke mot politifolk som blir satt i livsfare ved bruk av steinkasting og molotovcocktails. Skyldes det kanskje at det stort sett er venstreekstreme som bruker vold mot politiet, for de hater jo politiet (klassepurken, som det heter på ml-norsk)? spør Jung. I Bayern ble det i 2018 rapportert 265 angrep på politiet fra folk på venstresiden. Ingen av dem ble definert som hatforbrytelser. Det ble også rapportert 65 angrep mot politiet fra folk på høyresiden. Av dem ble 8 bokført som hatkriminalitet.

De tyske myndighetenes manipulering av den politiske kriminalstatistikken var også et tema i et intervju som danske Weekendavisen hadde med den tysk-jødiske historikeren Michael Wolffsohn i februar i fjor.

– Den offisielle statistikken sier at 90 prosent av antisemittiske trusler og voldshandlinger kommer fra høyreekstreme. Men det er en kosmetisk statistikk som sikkerhetspolitiet vet er feilaktig og som er styrt av politiske hensyn, sa Wolffsohn. Undersøkelser av jøders erfaringer med trusler og fysisk vold viser at det er muslimene som står for størsteparten av antisemittiske handlinger i Tyskland. Deretter følger venstreorienterte og til slutt høyreorienterte, ifølge Wolffsohn.

– Hvis ukjente gjerningsmenn maler hakekors og roper «Ut med jødene!» eller «Drittjøder», klassifiseres det automatisk i statistikken som høyreekstremt, selv om det er utrop som kan komme fra islamske eller venstreradikale kretser, sa Wolffsohn til avisen. Wolffsohn sa også at han fra 1970-tallet merket hvordan den venstreradikale hetsen mot annerledes tenkende grodde fram ved de tyske universitetene. Den samme «tidsånden» hersker uinnskrenket i dag. Ved Humbolt-universitetet i Berlin blir hans gode venn og historiekollega Jörg Baberowski verbalt terrorisert av venstreorienterte studenter fordi han kritiserer venstreradikal vold og Tysklands flyktningpolitikk. Han får ingen støtte fra universitetsledelsen som, ifølge Wolffsohn, er styrt av opportunisme og feighet, noe som også ser ut til å være selve essensen i tidens rådende politiske korrekthet.

Venstreradikalt skalkeskjul

Boka til Jung er en overbevisende dokumentasjon av at den ekstreme venstresiden (Antifa) i Tyskland er fredet av etablissementet og støttes økonomisk og ideologisk av det etablerte samfunnet. Antifa er foruroligende grad satt utenfor lov og rett og kan utføre handlinger straff-fritt som andre dømmes og må sone fengsel for. Ekstremvenstre i Tyskland, som i resten av den vestlige verden, er i flere sammenhenger hevet over lov og rett og fungerer med sin aktivisme som stormtroppene til de venstredreide vestlige elitene. De er sterkt inne i statlig finansierte NGO-er, som fungerer som et skalkeskjul for venstreradikal politikk. Slike organisasjoner finnes også i Norge, som for eksempel Antirasistisk senter (som i sin tid ble «kuppet» av AKP-ml) og Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS). Disse organisasjonene har friplass i norske medier og lever et liv i nær symbiose med mediene og det politiske etablissementet, mens kritikere av norsk asylpolitikk nærmest blir kjeppjaget av offentligheten.

For venstreradikale er det en forbrytelse at den islamkritiske nettavisen Rights får vel millionen i statstøtte. Men støtten til Rights kommer til å forsvinne når nye koster feier inn i regjeringslokalene til høsten, slik at den politiske korrektheten ufortrødent kan holde fram med sin omlegging av den norske opinionen. Håpet til Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken & co. ser ut til å være å komme på linje med et Tyskland som har forlatt den politisk rasjonelle verden. De er allerede på god vei inn i det politisk korrekte lykkelandet sammen med det tidligere RAF-medlemmet og introduksjonsskikkelsen i Jungs bok om det tyske Antifa-staten, Irmgard Deschler. Hun er offentlig ansatt i Bayerns flyktingråd. Sammen med to arbeidskollegaer og med Antifa-folk fra organisasjonene Ende Gelände, Pro Asyl og den marxistiske høyskolegruppen Kritikkens våpen, deltok hun den 27. mars i 2017 i en aksjon på lufthavna i München for å hindre utsendingen av to straffedømte afghanere. Nok en indikasjon på hvor dypt Antifa er integrert i den tyske staten som de så sterkt forakter, og som de derfor vil avskaffe. Neppe noe annet land i verden enn Tyskland kan vise til maken, et land som har dyrekjøpte erfaringer med fascisme, men som forblindet styrer i retning av den moderne og politisk korrekte utgaven av denne ideologien.