I dystre tider for demokratiet må det mentale selvstyret gjenvinnes

En demonstrant bærer et flagg opp ned ved et brennende butikklokale den 28. mai 2020 i forbindelse med protestene mot at George Floyd døde under politipågripelse i Minneapolis tre dager i forveien. Foto: Julio Cortez / AP / NTB.

Atmosfæren i disse dagene som mange håper vil markere slutten på Trump-fenomenet som politisk kraft, har mer karakter av krigsoppgjør enn en normal politisk prosess. Hevnen som utspiller seg, omfatter ikke bare Donald Trump, men også hans offentlige støttespillere.

I USA er deler av Big Business nå i ferd med å distansere seg fra republikanske politikere som blir omfattet av anklagene mot Trump, som om de hadde medansvar for en påstått oppfordring til vold etter aksjonen mot Kongressen.

De som havner i siktet under heksejakten, risikerer vanskeligheter med å skaffe seg politiske donasjoner fordi banker vender seg mot dem. Forbes skriver:

Among them is Goldman Sachs, which is suspending political donations and conducting “a thorough assessment of how people acted during this period.”

Man kan lett tenke seg et scenario der kongressmedlemmene som ikke ville godkjenne valgresultatet, blir marginalisert.

Denne formen for hundsing er uhyre dobbeltmoralsk, all den tid voldelige bevegelser som er imot Trump, ikke er gjenstand for tilsvarende behandling. Den voldelige BLM-bevegelsen risikerer ikke kjepper i hjulene for sine donasjoner. Den blir snarere hyllet av alle, til og med idretten – eller kanskje Big Sport er et bedre uttrykk. Og bankene er med på moroa.

Dobbeltstandarden vitner om et betydelig demokratisk problem: Big Business kan utøve makt over folkevalgte representanter. I et demokrati er det forretningslivet som skal være gjenstand for folkevalgte representanters politiske kontroll, ikke motsatt.

Dessverre er dette bare én av fryktelig mange indikasjoner på at det er mørke tider for det amerikanske demokratiet, og dermed også demokratiet i hele verden.

For det som skjer i de politiske institusjonene i USA, vitner ikke om at disse er selvstendige, uavhengige og med evne til å styre. De er snarere prisgitt betingelser som blir satt for dem, kanskje fremfor alt av Big Tech, som har tatt over kontrollen med selve den offentlige samtalen. Maktmennesker ender således opp med å ivareta sine personlige interesser.

En rekke fundamentale institusjoner har da også vist alvorlige tegn til intern korrupsjon. For hvordan kunne ellers den avtroppende Obama-administrasjonen ha brukt FBI og etterretningstjenesten til å motarbeide den påtroppende Trump-administrasjonen?

Det faktum at en slik kolossal ugjerning ennå ikke har fått konsekvenser for de involverte, forblir også en verkebyll som gjør halve USA lite mottagelig for moralprekener om det som har skjedd i disse dager. Hva er egentlig mest skremmende av et maktspill som involverer institusjoner i det skjulte, og de bortimot folkloristiske scenene som utspilte seg i åpenhet sist uke?

Når rettsstaten slår så forskjellig ut i samsvar med politisk orientering, er det i seg selv et skudd for baugen for demokratiet. For det kan ikke være slik at de politiske og rettslige prosessene hele tiden resulterer i at kun den ene sidens interesser ivaretas, mens den andre – unnskyld uttrykket – rævkjøres.

De som har gått på skolen, skal en gang ha lært at demokratiet er mer enn flertallstyranni. Flertall og mindretall skal leve sammen, og dermed må også mindretallets interesser hensyntas. I dag ser vi snarere at de som har støttet Trump, skal betraktes som noe slags avskum. Hillary Clintons uttrykk deplorables viser seg å være ramme alvor. Og dette er ikke begrenset til USA. For Sylvi Listhaug kan et ord som beskriver mange av de tidligere velgerne hennes, gi assosiasjoner til nazismen. Hva kan være mer foraktelig enn dét?

En annen forutsetning for demokratiet er en fungerende offentlig samtale, noe enhver kan konstatere ikke finnes. Når man i praksis forbyr meninger som innehas av en tredjedel av befolkningen ved å frata dem en mikrofon på nettet, er man lysår fra noen fungerende samtale.

De bitre motsetningene som er i ferd med å feste seg både i USA og andre steder i Vesten, kan godt forstås som en kald borgerkrig. Forståelsen av kriger som begrenset til militære sammenstøt der mennesker drepes og bygninger bombes i filler, er en smule utdatert i vår hyperteknologiske og hyperglobaliserte verden.

Kina, som truer demokratiet i USA slik Big Business, Big Tech og opphøret av reell demokratisk kultur også gjør det, har i flere tiår ført krig mot USA med alle andre midler enn de militære.

Det er ikke nødvendig, ikke engang ønskelig, å tilintetgjøre motstanderne – det holder å ta ut deres lederskikkelser. For det avgjørende er å skaffe seg dominans for egen vinnings skyld. De gamle romerne perfeksjonerte denne kunsten, der de gjerne lot de erobrede provinsene holde på stort sett som før, bare de underkastet seg, betalte skatt og sendte soldater til hæren.

Dessverre er ikke truslene mot demokratiet og friheten begrenset til det ovenstående. De er snart for mange til å ramse opp, men de omfatter også islam, masseinnvandring, globalisme, overnasjonale organer, identitetspolitikk og Big Green, altså mektig miljøideologi. Dette er alt sammen ting som Trump er imot, men man skal likevel ha det til at han er trusselen mot demokratiet. Så gal er verden blitt. Problemet er snarere at det representative demokratiet ikke virker.

Bestrebelsene for å holde seg orientert om hva man har lov til å gjøre under epidemien, eller for å holde sin egen virksomhet unna konkurs, gjør ellers at folks oppmerksomhet også vendes bort fra den heksegryten hvor alle truslene bobler.

I en bedre verden ville nasjonsfellesskapene ha virket som antistoffer mot alle truslene. En gruppe mennesker som føler et dypt fellesskap, er ikke så lett å ødelegge med penger, teknologi eller ideologi. Men disse fellesskapene er nå sterkt svekket over store deler av Vesten.

Som Roger Scruton sa, er nasjonsfellesskapet selve forutsetningen for et demokrati. For hvis det ikke finnes noe folk, altså et demos, hvordan kan folket styret seg selv? Det vi har, er atomiserte individer som er kasteballer i systemer de ikke har noen som helst kontroll over. Det er ikke så mye annet man kan gjøre enn å støtte så lite som mulig opp under disse systemene.

Hvis vi ser nærmere på vårt eget land, er det nokså bemerkelsesverdig at den norske regjeringen ledes av en skikkelse uten intellektuell kraft til annet enn sitt usle lille maktspill, og hun har bøyd seg for alle truslene mot vår frihet.

Erna Solberg er blid som en sol og kjemisk fri for reservasjoner i selskap med hijab-jenter og kjønnsdelte forsamlinger av islamister. Erna Solberg leder en regjering som har inngått en pakt med Kina som forplikter Norge til ikke å motarbeide Kinas kjerneinteresser, og det er ingen vits å spørre hvem som bestemmer hvilke disse er.

At Solberg representerer globalismen offisielt, og ellers er en fremtredende talskvinne for de overnasjonale organene, er også helt oppe i dagen. Identitetspolitikk har hun også omfavnet ved å vifte med regnbueflagget i Pride-tog, og sammen med sine regjeringskolleger har hun gjort den samme øvelsen i forbindelse med felles posering foran Slottet etter ommøblering av statsråder.

Big Tech og meningsterroren har statsministeren nå trykket til sin barm ved sin verbale støtte til Twitters utestengelse av den amerikanske presidenten, eller for den del med nye diskrimineringslover, og med klimaplanen og sin uforbeholdne støtte til EU har hun for lengst underkastet seg Big Green også.

Det finnes kort sagt ikke den trussel mot friheten som Norges statsminister ikke bøyer seg for. Om det dukker opp en til, vil hun ganske sikkert bøye seg for den også.

Med et slikt utgangspunkt kan den som selv ønsker å gjøre noe for ikke å bli med på underkastelsen, bli litt motløs. Hva i all verden kan man gjøre?

Det er i virkeligheten ikke så rent lite. Verden vil at du skal være en dum, lat, nytelsessyk og konform forbruker. Da må folk slutte å være disse tingene. En helt essensiell begynnelse er å tenke selv.

Det er ikke nødvendigvis så lett hvis man aldri har stiftet bekjentskap med prinsipper for kritisk tenkning, og man ellers fôrer hjernen med det makten ønsker, og bruker hjernekapasiteten på å innynde seg. Men man er helt nødt til å gjenvinne makten over eget hode innen man etterstreber makt på dets ytterside. Vi skal hjelpe dere så godt vi kan. Lykke til!