David Roberts (1796–1864), «The Israelites Leaving Egypt» (1830), Birmingham Museum and Art Gallery. Foto: Wikimedia.

I den asymmetriske digitale krigen som pågår mellom små og kjempestore aktører, ser vi en form for kartellvirksomhet mellom de store som gir assosiasjoner til moderne mafiakriminalitet. For også der hvor kriminelle aktører tar over en bransje, vil man se at disse tar i bruk triks av varierende skittenhet fra maktmisbrukets verktøykasse for å undertrykke konkurransen.

I noen tilfeller trenger det ikke være kriminalitet i juridisk forstand som gir opphav til store aktørers dominans, som for eksempel i den norske dagligvarebransjen. Det kan like gjerne skyldes en politisk svikt, der betingelsene for å drive virksomhet er urimelig harde for mindre aktører. Dette handler også om moralsk svikt. Hvordan kan det være rett at spillereglene gjør tilværelsen bortimot umulig for nye og mindre aktører?

Historien er full av eksempler på for stor maktkonsentrasjon. Om vi går litt tilbake i Norges historie, støter man for eksempel på de såkalte nessekongene i mange fiskevær i Nord-Norge, som Knut Hamsun udødeliggjorde i noen av sine romaner. Den som ikke var tro mot den lokale småkongen, fikk en umulig tilværelse.

I dag har vi noen kjempestore globale selskaper som på et vis er blitt nessekonger for hele verden. Disse har uendelig mye større makt enn oljeselskapet Standard Oil hadde da USAs høyesterett for 110 år siden fastslo at det hadde et ulovlig monopol, hvilket førte til at Standard Oil ble oppløst ved tvangsdeling.

Også på den tiden hadde store økonomiske aktører politikere i lommen, men fenomenet er åpenbart mye skadeligere i dag, hvor de forretningsmessige interessene sammenfaller med de ideologiske og politiske. En konsekvens av det er noe skumlere enn oligopol på dagligvarer. Nå er det innsiden av hodet ditt som er gjenstand for teknologisk overmakt, med mindre du stritter imot.

En generasjon etter at man fryktet virkningen av videovold på ungdommer, vekker ikke denne tusen ganger sterkere påvirkningen noen nevneverdig bekymring. Dagens underholdningstilbud er mye større enn det som møtte Pinocchio i lekeland. Men resultatet er ikke så forskjellig: De som koser seg der, blir forvandlet til esler for å sendes til saltgruvene for å brukes som trekkdyr.

Dessverre er det knapt noen som peker på de skrikende dobbeltstandardene som håndheves for tiden. Parler gjør angivelig ikke nok for å hindre spredning av voldelig innhold på sin plattform, som nå er nede.

Hvis vi hadde intellektuelle, ville denne anklagen straks ha blitt analysert i et større perspektiv. Det at noen stiller et instrument for kommunikasjon til allmennhetens frie benyttelse, åpner utvilsomt for misbruk – også terrorister kan bruke posten og veiene. Og selskapene som har all makt på nettet, har uten skygge av tvil vært brukt til kriminalitet. Som Tucker Carlson en gang sa: Hvor mye barneporno har vel ikke vært spredt ved hjelp av gmail?

Hvorfor skal ikke Google, Facebook, Twitter etc. saumfares med samme nidkjærhet som Parler? Et halvt år etter massakren den 22. juli 2011 hadde ikke norsk politi fått innsyn i Facebook-kontoer tilhørende Anders Behring Breivik, som de naturlig nok var blitt interessert i under etterforskningen. Hvis behandlingen av Parler skulle sette standarden, burde Facebook vært stengt på dagen for en slik trenering.

Kanskje er det noen intellektuelle som også tenker i slike baner, men i så fall er de redde for å si det fordi de ikke vil utfordre nessekongene.

Dobbeltstandarden ledsages av demonisering: De som ikke vil underkaste seg Big Techs oligopol med alt det innebærer, er rasister, høyreekstreme og gudene vet hva annet.

Hvis vi tenker litt etter, er kombinasjonen av demonisering og krav om å leve opp til høyere standarder enn andre, nettopp det som hele tiden rammer Israel, ikke minst i FN. Fenomenet har et navn, og det er antisemittisme.

De som ikke vil bøye seg for den FN-lignende ideologien som alliansen mellom venstresiden, tradisjonelle medier og Big Tech vil påtvinge alle, utsettes i praksis for en marginalisering som minner om antisemittismen. Demoniseringen av Trump og hans tilhengere er ikke vesensforskjellig fra demoniseringen av Israel.

De som verdsetter de tradisjonelle frihetene som ikke har eksistert andre steder enn i Vesten, men som nå trues her, vil gjøre klokt i å tenke på seg selv som jøder i Israel, omgitt av folkerike islamske land som drømmer om å utslette dem. De har ikke så mye annet valg enn å være smarte, sterke og standhaftige.

Israelittenes utferd fra Egypt krevde mot. Til sammenligning kreves det ikke all verden å frigjøre seg fra de digitale faraoenes lenker.